Alle trenger et ankerfeste

– Jeg synes det er godt med et slik ankerfeste, sier Skurdal.

– Så får man vurdere hele tiden hvor lang kjettingen skal være, for det kan jo hende at jo tettere på du er, jo mer drukner du, så å si. Haha.

Å flyte litt fritt kan være fint, sier hun. Men du må også ha noen som poder deg fast og holder deg et sted. Det handler også om at journalistikken over lengre tid har holdt seg med et apolitisk ideal, forklarer hun:

– Så er det et annet spørsmål om vi har levd opp til det. Man er ofte orientert mot noe gitte tenkemåter selv om man later som noe annet, eller forsøker noe annet. Så jeg har alltid hatt sans for å være plassert et sted. For jeg tror det er sånn vi er. Vi er hele tiden tilknyttet grupper og miljøer. Og da kan det være like greit å være åpen om det. I vårt tilfelle gir det frihet til leseren. Samtidig som det er journalistisk produktivt å kunne jobbe med og mot deres forventninger.

No-platforming

I podkasten kan du også høre diskusjon om såkalt no-platforming eller scenenekt, der Klassekampen har inntatt en liberal og anti-regulerende posisjon. Har det virkelig ingen omkostninger å invitere med Resetts Helge Lurås i et debattpanel under Arendalsuka? Hvor går grensen mellom å «legitimere» og det å låne øre til?

Og hva med klasseperspektivet? Kan høye dører og vide porter – paradoksalt nok – bidra til å innskrenke ytringsrommet for andre og mindre privilegerte grupper? Eller er det noe grunnleggende galt med disse byggetekniske metaforene som sådan?

– Ja, sier Skurdal.

– Det noe grunnleggende galt med disse byggetekniske metaforene som sådan.

Hør hele interjuvet med Mari Skurdal i denne ukas utgave av Nyhus & Dokka her: