I år er det 80 år siden Kåre Iversen Hafstad ble lagt i vigslet jord.
Fredssommeren 1945, søndag 29. juli, var det begravelsesseremoni i Nordlandet kirke i Kristiansund.
Ved alteret sto hjemmefrontsoldater æresvakt. Kirka var fylt til siste plass.
14. januar 1941 prøvde Kåre Iversen Hafstad å rømme til England. Som så mange andre unge menn ville han komme seg over havet og til friheten og kjempe for Norge.
Ett år senere ble han henrettet ved skyting av tyske soldater på Håøya i Oslofjorden.
Noen ville melde seg til alliert krigstjeneste der, andre ville bare komme seg bort fra Norge.
Uansett var det risikofylt, både å planlegge og å gjennomføre. Etter den tyske okkupasjonen var det forbudt å forlate Norge uten tillatelse, og overtredelser ble hardt straffet. Ble du tatt for «Englands-flukt» var det tukthus som ventet.
Men straffen ble snart skjerpet: Du skulle dømmes til døden for å ville flykte.
Kåre, som allerede i et par år hadde jobbet som maskingutt på m/t Buccaneer, var bare 17 år da han og noen venner planla å dra til Shetland for å verve seg i kampen mot tyskerne. De kom i kontakt med fem nederlendere som ønsket det samme. De skaffet seg båt og drivstoff, men ble tatt da det viste seg at en av nederlenderne var angiver.
Trodde han skulle bli løslatt og sendes hjem
Den unge gutten satt først i Ålesund kretsfengsel, så i Møllergata 19 i Oslo, Grini og Akershus festning før han ble ble skutt på Håøya 25. februar 1942.
Kåre Iversen Hafstad er en av de yngste som ble henrettet av tyskerne under andre verdenskrig.
På Grini fikk han fangenummer 1209.
I slutten av januar i 1942, ble han og de seks andre overført til Akershus festning hvor den tyske krigsretten hadde sete.
– Kvelden før rettsbehandlingen fikk fangene et kort møte med forsvarerne sine, som bare hadde fått begrenset kjennskap til saken, skriver Petter Ingeberg i en artikkel om Kåre Iversen Hafstad.
Så gikk det fort - og uventet. De syv tiltalte trodde at de, etter et år i fengsel, ville bli sendt hjem igjen. I stedet la aktor ned påstand om dødsstraff for alle. Ingeberg skriver at de var dypt rystet og hadde ikke sin villeste fantasi trodd at rømningsforsøket kunne føre til dødsstraff.
Sent samme kveld, kom dommen: Kåre og nederlenderen Paul Winnemüller ble dømt til døden. Tre fikk tukthusstraffer, to ble frikjent.
Var bekymret for moren sin
Foreldrene, Bjarne og Anny, og hele hans nærmeste familie var sterkt troende. Alle, bortsett fra Kåre. Men i løpet av oppholdet på Akershus ble han kristen. Den inderligheten vises i avskjedssangen han skrev til sin mor og i et brev til vennen Per.
Her skrev han blant annet at han var glad for at han har funnet tilbake til gudstroen, og at han ikke lenger var familiens «tapte får».
Den siste natta på Akershus, skrev han sangen til moren sin. Noen dager tidligere hadde han fått møte henne, det var et av hans siste ønsker som dødsdømt. Hun var kommet fra Kristiansund, og bodde på diakonissehuset.
Det var fengselsprest Dagfinn Hauge, senere biskop i Tunsberg som møtte Kåre om kvelden den 24. februar. I boka «Slik dør menn» som Hauge ga ut i 1945, er det et eget kapittel om Kåre. Presten skrev at han møtte en rolig, ung mann, sterk i troen og som hadde forsonet seg med sin grusomme skjebne. Kåre var mest bekymret for moren som hadde en del helseutfordringer, skriver Petter Ingeberg.
«Nå står min tanke stille, jeg kan ei skrive mer»
Første vers av «Sangen til mor» lyder slik:
«Min kjære mor, nå får du det siste brev fra meg.
I cellen min i fengselet jeg skriver til deg.
Jeg er jo dømt til døden, som du vet,
O kjære mor,kun fire timer har jeg igjen på denne jord.
Sangen har seks vers, dette er det siste:
«Nå står min tanke stille, jeg kan ei skrive mer.
Men hjertet banker varmt for Jesus, og for alle her.
Vi møtes snart, min kjære mor, for livet er så kort,
og da skal alle tårer tørkes bort!»
(Hele sangen finner du nederst i artikkelen)
Sangen er å finne i en bok sammen med andre motstandssanger fra andre verdenskrig. Per Vollestad har han samlet sangene i boka: «De sang for livet». Den handler om norsk motstandskamp og forbudte sanger.
Aggi Kiøning skriver om ham i boka «Damen fra Røde Kors». Det er er en erindringsbok som ble utgitt i 1975, da sykepleieren var 80 år gammel. Kiøning jobbet i Røde Kors og ble en aktiv motstandskvinne. Hun ga fangene godsaker, barbersåpe, lesestoff og bedre klær. Hun smuglet ut og inn livsviktige varsler og beskjeder.
– Er det noen som har krav på medfølelse og medmenneskelighet er det denne guttungen, skriver hun i boka.
– Han minnet om en spurvunge
Aggi Kiøning møtte Kåre da han var på sykehusopphold på Ullevål. Hun beskriver hvordan Gestapo kom og tvang to pasienter opp av sengen. En av dem var Kåre. Den andre mannen klarte å spille så syk at han at han fikk bli igjen.
Men den andre pasienten sto der «glemt og forskremt», så Aggi tok en rask beslutning og spurte om hun fikk være med på transporten fra sykehus til Akershus festning. Hun fikk ja.
I boka skriver hun:
«I den tynne dressen og turnskoene minnet han om en spurvunge som hadde falt ut av redet, og jeg pakket kåpen min om kring ham og tok ham på fanget. Fra et av mine gjemmer fant jeg frem noe snus og skrå, og så hvisket jeg til ham: «Se her, stapp i deg dette, spis så mye du kan. Da blir du syk igjen, og da tør de ikke annet enn å sende deg tilbake til Ullevål. I mellomtiden skal jeg finne ut om vi kan gjøre noe for å hjelpe deg.»
Men den planen mislyktes, og hun fikk aldri en sjanse til å gjøre noe mer for ham. En tid senere fikk hun et brev fra Kåre, hvor hun får vite at han er dømt til døden.
– Hvordan han de sovet om nettene?
– Han ba meg bli et Jesu barn. Jeg gråt da jeg leste det.
Tidlig på morgenen 25. februar ble Kåre Iversen Hafstad og nederlenderen Paul Winnemüller ført til Håøya i Drøbakssundet, den største øya i Indre Oslofjord. Der ble de begge skutt og lagt i grunne graver.
I boken skriver Aggi Kiøning om hva hun tenkte da hun fikk høre om henrettelsen av 18-åringen:
«Barnet var blitt stilt opp til muren. Soldater med «Gott mit uns» på beltespennen, hadde rettet geværene mot den spinkle kroppen og trukket av.»
«Mon tro om de fremdeles lever noen av disse karene?
Hvordan har de sovet om nettene siden den gang?»
----
Englandsfarere
- Rundt 300 båter var knyttet til Englandsfarten, og om lag 3300 mennesker klarte å flykte på denne måten. Shetlandsgjengen brakte i tillegg mer enn 300 flyktninger over.
- 16 båter forliste og 137 mennesker omkom. 13 ekspedisjoner med 121 mennesker ble tatt av fienden, av disse ble 51 henrettet og 9 døde i fangenskap. Mange medhjelpere ble sendt i fangenskap eller henrettet; i alt kostet Englandsfarten over 320 nordmenn livet.
- De første ekspedisjonene satt ut alt i mai 1940. Fra september 1941 var det kjent at det var tukthusstraff for “englandsflukt”, senere ble dette skjerpet til dødsstraff. De som flyktet vestover havet var stort sett unge menn, men ellers en uensartet gruppe bestående av alt fra studenter til sjøfolk og ettersøkte motstandsfolk.
- De som lyktes i å komme fram, gikk inn i ulike roller i den norske handelsflåten, Hæren, Marinen, Flyvåpenet i Canada eller britisk etterretningstjeneste.
- 16 båter forliste, og 137 personer omkom. (Kilde: SNL)
---
Her er hele sangen:
Siste natta på Akershus festning skrev Kåre dette avskjedsbrevet til moren:
Min kjære mor, nå får du et siste brev fra meg.
I cellen min i fengselet jeg skriver nå til deg
Jeg er dømt til døden, som du vet, o kjære mor
kun fire timer har jeg igjen på denne jord
Sørg ikke kjære mor, for gleden blir så stor
Når vi i Paradis skal møtes
Guds sønn har stridd i min strid
med blodet kjøpt meg fri og jeg er toet ren for Gud deri.
Tenk at jeg fant det største, som et menneske kan få eie
Gud i kjærlighet, og snart ham møte få
Han kjøpt meg fri på korset har, o for en nåde stor
Han elsker også deg, o kjære mor
Hils hjem til mine slektninger til venner fjern og nær
Og si at jeg dør i troen, og Guds barn jeg er.
Mitt siste store ønske er at alle måden samme frelse snarest oppleve få.
Hvis noen spør hvor de nå skal finne meg igjen,
så si dem at de komme må til Paradis.
Den vei som fører dit er lagt av Jesus ned,
hans død, o kjære venner, kom og der meg møt.
Nå står min tanke stille, jeg kan ei skrive mer.
Men hjertet banker varmt for Jesus, og for alle her.
Vi møtes snart, min kjære mor,
for livet er så kort, og da skal alle tårer tørkes bort.
