De omfavnet et land

– Han har falt!

Klokka er åtte søndag morgen 8. desember i fjor. Hannan Karahjoul våkner av at kona Sherihan roper et sted i huset. Han er i ørska. Hvem har falt? Han har sovnet i senga til sønnen. Sønnen liker å lese bøker og se film sammen med foreldrene når han våkner tidlig i helgene.

Nå er det oppstandelse.

Syrias diktator, Bashar al-Assad har forlatt landet og overlatt makten til opprørere. Sherihan har sjekket nyhetene og oppdager at telefonen er full av meldinger fra kjente i Syria.

– Det var en veldig blandet følelse. Først glede å bli kvitt han som var i hodet vårt, i hjertet, overalt i kroppen og utenfor de grå husene våre. Bildene av ham hang overalt. Han forsvant endelig, men samtidig dukker det bekymring og redsel: Hva kommer til å skje? Hvem er alternativet? sier Hannan Karahjoul.

Femti år med diktatur er over. Nesten fjorten år med borgerkrig er slutt. Opprørere har tatt makten. Folk har feiret hele natten og er ute i gatene.

Sherihan Isso og Hannan Karahjoul er syriske kurdere. Ser de nå for seg en framtid i hjemlandet?

Sherihan og Hennan Karajoul

På flukt

De har bodd mer enn ti år i Norge. Vårt Land møtte dem første gang i Ankara i 2014. Et team fra norske utlendingsmyndigheter var i Tyrkias hovedstad for å plukke ut overføringsflyktninger, også kalt kvoteflyktninger.

Det unge paret med en sønn på ett år var trette etter å ha sittet på nattbussen fra Istanbul. Neste natt skulle de ta bussen tilbake. Familien håpet og drømte om å komme til Norge, et land de ikke visste mye om, men som de visste var trygt.

De var kurdere og etablert i byen Aleppo, han som kunstner, hun som salgsansvarlig for laboratorieutstyr. De måtte forlate alt de eide da huset deres havnet midt i kampene mellom opprørere og hæren. De mistet alt. Til slutt søkte de tilflukt i en overfylt leilighet hos slektninger i Istanbul.

De fikk oppfylt drømmen.

Da Turkish Airlines rute TK1751 fra Istanbul landet på Gardermoen i seks plussgrader og med et lett skydekke en septemberdag i 2014, startet et nytt liv. Ute av flyet kysset Hannan Karahjoul kona og sønnen:

– Nå er vi trygge.

Familien kom like før den store bølgen med flyktninger fra Syria i 2015. Dette forteller Utlendingsdirektoratets tall fra de siste ti årene:

  • 43.068 syrere har fått opphold i Norge
  • 15.515 syrere av dem har fått asyl.
  • 14.891 av dem har kommet som overføringsflyktninger – som Karahjoul-familien.
  • 12.662 av dem har kommet på familiegjenforening.
  • 19.882 er innvilget statsborgerskap
GLEDE: Innbyggere i Damaskus feirer at Bashar Al-Assad har forlatt landet.

---

Karahjoul-familiens historie

  • Sherihan Isso og Hannan Karahjoul kommer fra Aleppo.
  • I april 2013 flyktet de til foreldrenes hjemby, Afrin. Her eier familiene eiendommer og olivengårder.
  • Fikk opphold i Norge 24. juni, på sønnens ettårsdag.
  • Etablerte seg på Hasle i Oslo.
  • Arbeidet i flere år med å integrere andre flyktninger i Oslo.
  • Kjøpte seg hus og flyttet til Bærum oktober 2021.
  • Hannan Karahjoul arbeider for Nav Grünerløkka i et tiltak mot menneskehandel.
  • Sherihan Isso arbeider med regnskap i Bærum kommune.
  • Har fått en datter som nå er tre og et halvt år.
  • Kartet: Idlib er byen og området Abu Mohammad al-Julani og HTS-militsen styrte før de tok resten av Syria.

---

Blikkene er forandret

Da de landet i Norge i 2014 sa lederen for bosenteret i Oslo der de ble innlosjert:

– Vår ambisjon er å gjøre dem til gagns borgere.

Dette er fasiten ti år etter: Begge er i kommunale stillinger med fast inntekt, er skattebetalere, har nettverk med venner og kolleger og et rekkehus på Tanum i Bærum, der vi møter dem.

Nabolaget er snøhvitt etter kraftig nedbør dagen før. Fra tydelige spor foran og bak huset kan vi fastslå at Hannan Karahjoul har bestått i den norske øvelsen snømåking. Innsiden av huset har de pusset opp selv.

Første gang vi møtte dem som flyktninger var framtiden usikker. Blikkene var alvorlige og tynget. Hannan sa ikke så mye. Sherihan, som var bedre i engelsk, var den som snakket. Nå har rollene snudd. Hannan prater i vei på feilfritt norsk. De er avslappet. Blikkene er trygge og glade.

Tur uten mål og mening

De stupte inn i det norske samfunnet med hodet først. Alt skulle prøves, øves på og smakes.

Lenge forsto ikke Hannan nordmenns hang til å gå på tur uten mål og mening. Likevel har det blitt mange turer viser bildene på Facebook-sidene deres. Før jul i fjor skulle isbading testes. Sherihan taklet det, men ikke Hannan.

– Det var ugreit. Det var ugreit, ja, sier han med et smil.

Nå kan jeg faktisk stå på ski uten å ligne en snøball

—  Hannan Karahjoul

Første gang på ski ble en av de morsomste dagene han har hatt i Norge, forteller han.

– Nå kan jeg faktisk stå på ski uten å ligne en snøball.

En helgefrokost uten vafler med brunost er nå utenkelig. Julemiddag med ribbe og juleøl har blitt en av favoritt-tradisjonene.

Sherihan og Hennan Karajoul

Norge er som en kjæreste

Språket har vært det vanskeligste, men de la tidlig en strategi og satte seg mål: Ingen arabiske eller kurdiske TV-kanaler. Bare NRK. Også på radio.

– Så satt jeg i kjøkkenet, hørte på radio – og skjønte ingenting. Men ørene må bli vant til det. Du må høre hele tiden, og radioen har hjulpet oss.

Når Hannan Karahjoul oppsummerer årene i Norge, er det ett ord som går igjen: Takknemlig.

– Mitt hjemland er som en mor jeg ikke selv har valgt, men Norge er som en kjæreste jeg har valgt selv.

Da Hannan for ti år siden fortalte faren at de fikk komme til Norge, ga faren et råd, som har hjulpet sønnen.

– Han sa: «Ikke gjør som mange andre flyktninger, særlig palestinere». Han opplevde den første strømmen med flyktninger fra Palestina i 1948. De har beholdt nøklene boliger og leiligheter de forlatt, og de har levd inni disse nøklene hele tiden. Mange av dem klarte ikke å gå videre med livet i et nytt samfunn.

Arbeider i kommunen

Når Vårt Land besøker dem, har de hjemmekontor. Sherihan unnskylder seg og forsvinner ned i kjelleren for å svare på telefoner til regnskapsavdelingen i Bærum kommune, der hun er ansatt. Katten Lotus farer over stuegulvet på jakt etter et vintersløvt insekt.

Da de hadde knekket mye av kodene i dette landet, ble de en tid betalt for å hjelpe andre flyktninger til å bli integrert. Hannan arbeider nå i Human Trafficking Support Oslo, et (HTSO), et tiltak i Oslo kommune ved Nav Grünerløkka, mot menneskehandel. Nå er han såkalt spesialkonsulent og skal veilede og gi råd til andre Nav- kontorer og kommuner i Norge i møte med mulige ofre for menneskehandel.

Kunstnerkarrieren er foreløpig parkert.

Sherihan og Hennan Karajoul

Frykter islamsk stat

Syria kan bli en IS-stat og Damaskus kan bli Kabul nummer to. Det er Hannan Karahjouls største bekymring. Han peker på at Abu Mohammad al-Jolani og HTS-militsen (Hayat Tahrir al-Sham) står på terrorliste i mange land.

– Når vi snakker med folk i Syria, forteller de at de skjer noe annet på bakken. Vi savner kvinner i flere posisjoner. Al-Jolani pynter seg også med et nytt navn for å ta maken og bli anerkjent, sier Hannan Karahjoul når han snakker om Syrias nye leder.

Al-Jolani og militsen har styrt i Idlib-provinsen før de startet felttoget mot Aleppo og senere Damaskus.

– I Idlib er det helt klart en islamsk stat, en religiøs stat.

– Hvilke tegn ser dere etter for at dere skal begynne å tro på en bedre framtid for Syria?

– Først og fremst at denne regjeringen, altså overgangsregjeringen, er representert med flere minoriteter. Syria må ligne på Norge og Skandinavia for at jeg skal komme tilbake. Når vi får et demokratisk, liberalt, perfekt land, da kan jeg dra. Jeg vil ha bedre livsvilkår for befolkningen, og det har vi ressurser til. Vi har økonomi, vi har olje, vi har alt i Syria.

Ingen blir sendt hjem ennå

I masseflukten søkte mer enn 330.000 syrere om asyl i europeiske land, ifølge Reuters. Nå frykter de å bli tvangsreturnert til et land der økonomien er ødelagt, fattigdom og korrupsjon er utbredt.

To dager etter at Assad-regimet var falt gikk Fremskrittspartiet ut og mente at syriske flyktninger i Norge burde dra hjem igjen, ifølge Klassekampen. Utlendingsdirektoratet (UDI) beroliger syrere i Norge som frykter å bli sendt tilbake til landet i nær framtid.

Runar Pedersen, fagleder i UDIs avdeling for beskyttelse

– Ingen snakker om retur ennå. Før det eventuelt skjer må det ha vært en vesentlig og varig endring i sikkerhetssituasjonen og i den politiske situasjonen. Det krever at omveltningen er stabil, sier Runar Pedersen, fagleder i UDIs avdeling for beskyttelse, til Vårt Land.

  • Det bor i dag 38.700 personer med syrisk bakgrunn i Norge.
  • Utenom ukrainere er syrere den største flyktninggruppen.
  • 2.127 syrere søkte om asyl i 2024. UDI regner med at tallet blir lavere når situasjonen i Syria nå er endret.

Etter maktovertakelsen har norske myndigheter satt på vent rundt 2.000 søknader fra syrere som ønsker beskyttelse, opplyser Pedersen.

UDI får mange henvendelser fra syrere som ønsker å reise hjem frivillig. De har fått seks søknader om støtte til assistert retur og fem søknader om støtte til tilbakevending. Direktoratet arbeider med å få på plass en ordning som skal gi syrere støtte til reisen. Den skal også omfatte de som har fått avslag på søknaden om beskyttelse.

Hvis grunnen til at man har fått asyl i Norge er borte, kan UDI trekke tilbake flyktningstatusen og tilbakekalle oppholdstillatelsen. De som risikerer dette er i første rekke de rundt 17.000 syrerne som har midlertidig tillatelse.

Sherihan og Hennan Karajoul

Norske statsborgere

Retur til Syria må skje frivillig, mener Hannan Karahjoul.

– Vi er alle blitt presset til å flykte, og da kan vi ikke bli presset igjen. Dessuten må det være helt trygt for minoriteter i Syria.

I oktober 2021 fikk familien innvilget norsk statsborgerskap. I 2023 stemte de i sitt første, norske valg.

Vi er alle blitt presset til å flykte, og da kan vi ikke bli presset igjen

—  Hannan Karahjoul

– Er det utenkelig at dere drar hjem igjen til Syria?

– Nei, det er ikke utenkelig, men vi har etablert oss godt her i Norge. Vi har faste jobber. Vi er glade i det vi gjør, i venner, nettverk. Vi har dessuten to barn. Borgerkrigen spredte familiene våre til flere land. For meg er Syria menneskene jeg levde med. De er ikke der lenger.

De har tatt en avgjørelse. Dette landet vil de tilhøre.

---

Vårt Lands tidligere artikler om familien:

---