– Vi har gjort grundige undersøkelser i samlingen. Vi har ingen opplysninger om hva som skjedde med den etterspurte levningen etter at den ble undersøkt ved Anatomisk Institutt, svarer Lene Frost Andersen, instituttleder ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo.
Nylig sendte Sametinget brev til Universitetet i Oslo, der de viser til at Ole Henrik Kappfjell ønsker at levningen føres tilbake til gravstedet og kan gjenbegraves der.
«Etter vår oppfatning har Universitetet i Oslo et ansvar for å bringe klarhet i denne saken. Vi ber om at nødvendige tiltak iverksettes for å gi Ole Henrik Kappfjell et tilfredsstillende svar», skriver avdelingsdirektør Hege Fjellheim og seniorrådgiver Ingeborg Larssen ved Sametinget i brevet.
Sametingsråd Runar Myrnes Balto (Norske Samers Riksforbund, NSR) understreker dette overfor Vårt Land.
– For meg framstår det ikke tilfredsstillende som svar at Universitetet i Oslo ikke kan finne denne spesifikke levningen. Jeg forventer at det blir gjort en jobb fra Universitetets side for å avdekke hva som har skjedd, sier Balto.
Under steinheller, i en pulk
En sommer under reingjetinga mot slutten av 1940-tallet er Arne Appfjell oppe i fjellene ved Mosjøen i Vefsn i Nordland, et landskap der slekta har drevet med rein i mange ledd. Han er der sammen med broren, Nils Appfjell. De to finner det de skjønner må være en svært gammel grav. Levningene ligger under noen steinheller, sammen med rester av en pulk. Dette var slik samer gjerne gravla sine fram til 1600-tallet, ute i landskapet og ikke på kirkegårder.
Ole Henrik Kappfjell gjenfant grava han hadde hørt mye om, på vårvinteren i fjor da han var i området for å se til at kalvinga gikk bra. Da ga han et løfte, til sin ajja, morfar, Arne Appfjell, og til den unge mannen som fikk sin grav her. Kappfjell lovet at han vil gjøre alt han kan for at mannen, som han tror må være en av hans forfedre langt bakover, får komme hjem igjen.
Han vet at det gjorde morfaren vondt at grava ble kjent for myndighetene, og at levningen ble tatt derfra og sendt til Anatomisk Institutt i Oslo i 1953.
– Hvorfor er jeg så opptatt av denne grava? Det begynner med at samene alltid har trodd at en del av sjela lever igjen i beinene, sier Kappfjell, som er reindriftsutøver i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt i Nordland.
Det er det første, forklarer han. Det andre er at respekt og omsorg for eldre står sterkt i det samiske folk. Det er noe han er vokst opp med.
– Jeg har alltid sett opp til dem. For meg er den kunnskapen de igjen har hørt fra sine, bindeleddet mitt bakover i tid. Erfaringene som mange generasjoner har gjort, har funnes der som en nervetråd helt til der jeg står i dag, sier Kappfjell, som er reindriftsutøver i Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt i Nordland.
«Sannsynligvis en reinsame»
Politimesteren i Helgeland tok saken videre. Den havnet hos det som i dag er NTNU Vitenskapsmuseet, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Museet skriver at skjelettet bør sendes til Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo. «En antropologisk undersøkelse vil være nødvendig for å avgjøre spørsmålet om det dreier seg om en samegrav eller ikke».
NTNU Vitenskapsmuseet har gitt tilgang til korrespondanse og dokumenter.
30. august 1953 drar fire mann fra lensmannskontoret pluss en konstabel fra sivilforsvaret til Skardsvatnet i Vefsn for å hente skjelettet. De drar ut klokka 08 om morgenen og er tilbake først klokka 22.30 samme dag.
«De enkelte deler av skjelettet ble omhyggelig innpakket i avispapir og lagt i en solid trekasse av dim (64.32.24) sm3. Bunnen av kassen ble dekket av et lag med tørr røsslyng. Restene av reinpulken ble også pakket sammen», skriver politikonstabelen.
Restene av pulken ble sendt til Museet i Trondheim, som lover at politimesteren skal få beskjed når Anatomisk Institutt har undersøkt skjelettet.
«Noen datering av funnet er det vel vanskelig å gi, men man skulle tro at det ikke var senere enn 1600-årene, da samene etter den tid i stadig sterkere grad gravla sine døde på de offentlige kirkegårder», skriver fungerende museumsbestyrer til politimesteren.
Å kunne eie, forvalte og formidle sin egen historie er viktig!
— Ole Henrik Kappfjell
En viktig gjenopprettelse
For Ole Henrik Kappfjell vil det være en svært viktig del av det å rette opp urett mot samer i Norge at levninger som denne blir gitt tilbake og kan gravlegges. Han mener at dette også handler mye om å forstå og vise en aksept for kulturen og levesettet som i mange generasjoner har preget samer, og også en åndelighet som det kan virke vanskelig å få forståelse for i den norske kulturen, der det har vært skilt skarpt mellom ånd og materie.
– Jeg skjønner godt hvorfor han ble lagt der graven er, på den kanskje fineste plassen som finnes. Der har han morgensola i øst, kveldssola i vest, og ligger i det området der småkalvene kommer til.
For Kappfjell er dette også del av kjærligheten han har til disse fjellene.
– Det er ikke bare et kaldt fjell. Det er enormt mye tradisjoner, og forbindelsen til generasjonene som var her før.
Kappfjell håper at han en dag får bære skjelettet til mannen som ble begravet i reinbeitelandet der han ofte ferdes, tilbake til gravstedet og legge ham tilbake der.
– Jeg vil at han skal få høre småkalvene igjen, sier han.
«Skallen, som er en kortskalle»
Legen Bernhard Getz ved Anatomisk Institutt skriver 19. september 1953 rapport tilbake til politimesteren i Helgeland. Han opplyser at han har brukt sju timer på undersøkelsen.
Under stikkordet «rase» skriver Getz: «Skjelettet kan med stor sikkerhet sies å tilhøre en lapp». Han viser til at alle knoklene «umiddelbart gir inntrykk av dette», og at det også blir bekreftet av de målingene som kan gjøres. «Skallen, som er en utpreget kortskalle, har lite utviklete øyenbrynsbuer, og også ellers utpreget lappisk form». Også forholdet mellom lengdene på rørknoklene vurderer Getz som «i god overensstemmelse med disse forhold hos lapper».
Ved Anatomisk Institutt ble det på 1800-tallet bygd opp en samling av menneskelige levninger. Formålet var såkalt fysisk antropologisk forskning, og handlet om «nordmenns og samers rasesammensetning, befolkningshistorie, geografiske opphav, slektskap med andre folkegrupper og førhistoriske folkevandringer og bosetting», skriver historiker Jon Røyne Kyllingstad i en ekstern utredning til Sannhets- og forsoningskommisjonen.
Forskningen tok utgangspunkt i datidens raseteorier, deriblant at nordmenn var av en nordisk/germansk rase som var blond og langskallet. Samer var av en såkalt lappisk/lappoid rasen som var mørk og kortskallet. En del av rasetenkningen handlet om å sette rasene i et hierarki, der samer ble regnet å komme fra en laverestående rase, som man mente var primitiv og evolusjonært tilbakeliggende.
Raseforskningen ble ifølge Kyllingstad brukt som grunnlag for en forskning på hvilke folkegrupper som hadde befolket landet til hvilken tid.
Har ingen opplysninger om hva som skjedde
Vårt Land har spurt Universitetet i Oslo om levningen fra Vefsn fra 1953 befinner seg der. Lene Frost Andersen er instituttleder ved institutt for medisinske basalfag, som huser det som nå kalles Bioantropologisk samling.
Hun forteller at denne levningen var et uforutsett funn som ble sendt fra Politimesteren i Helgeland til Anatomisk institutt i 1953.
– Levningen var ikke del av en arkeologisk utgravning, den kom hit for å bli undersøkt. Hadde den blitt tatt inn i samlingen for videre oppbevaring etter at undersøkelsen var gjort, så ville den også blitt registrert i samlingens database, skriver Frost Andersen i en e-post.
Torkel Johansen er samlingsleder ved NTNU Vitenskapsmuseet, og opplyser at de har bevarte rester av meien til pulken, men at det er ingen spor eller dokumentasjon på at den menneskelige levningen ble sendt dit etter undersøkelsen ved Anatomisk Institutt.
– Med hensyn til datidens praksis for oppbevaring av levninger ville dette også vært uvanlig, skriver Johansen i en e-post.
Praksis ved museene var at alle levninger av mennesker ble sendt til Anatomisk Institutt i Oslo for bestemmelse og oppbevaring.
Lene Frost Andersen i Oslo sier at instituttet ikke kan uttale seg om hvor man kan finne spor videre av hvor levningen har blitt av.
– Vi har gjort vårt ytterste i denne saken og har dessverre ikke mer informasjon om denne saken, skriver hun.
Ble byttet mot to inuitters hodeskaller
Det er ikke første gang levninger som ble sendt til Anatomisk Institutt viser seg vanskelig å finne. Det gjaldt også hodeskallen til Aslak Jacobsen Hætta, som ble dømt til døden etter Kautokeino-opprøret og henrettet i 1854. Journalist i NRK Sápmi, Johannes Kalvemo, fulgte prosessen og laget TV-dokumentaren Til jord skal du bli. Universitetet satte ned en egen gruppe, som fant ut at hodeskallen befant seg ved Københavns Universitet, og hadde blitt byttet mot hodeskallene av to inuitter.
I 1999 kom prorektor Rolv Mikkel Blakar med en unnskyldning til Sametinget på vegne av Universitets øverste organ, Det akademiske kollegium. Han understreket hvorfor det var så viktig å få gravlegge hodeskallene.
– I den tradisjonelle samiske tolkinga av at dei døde skal stå opp att på den ytterste dagen, kan dette berre skje dersom hovudskallen er saman med resten av skjelettet, forklarte Blakar, ifølge Uniforum.
Krever at Universitetet setter inn ressurser
Sametingsråd Balto understreker at tro og livssyn og en åndelig betydning er et viktig grunnlag for prosessene med å få levninger hjem. Sametinget har i dag flere saker som det jobbes med.
– Det hører til samisk kultur en tro på at man skal få lov til å hvile i fred der man har blitt begravd. Fornorskingshistorien med raseforskninga, som var et overgrep mot den samiske befolkningen, gjør det spesielt viktig å få avslutta det overgrepet, sier Balto.
– Hva har det gjort med tillit til forskere og myndigheter blant samer at dette har foregått?
– Raseforskningen kaster fortsatt skygger over det samiske folkets tillit til forskning, det er det ingen tvil om. Det er også en viss skepsis på grunn av erfaringer med forskning som gjøres også i dag. Derfor har Sametinget vedtatt etiske retningslinjer for samisk helseforskning, sier Balto.
NTNU kom i desember i fjor med en unnskyldning til sørsamene fordi historikere tidligere holdt fast ved feilaktige og utdaterte teorier om sørsamisk tilhørighet og historie (fremrykningsteorien), ifølge NRK.
– Er det behov for en unnskyldning også fra Universitetet i Oslo i lys av Sannhets- og forsoningskommisjonens gransking?
– Det kan det være behov for. Et av vedtakene Sametinget har er en oppfordring til alle institusjoner, organisasjoner og myndigheter å faktisk ha en egen gjennomgang av hvilken rolle institusjonen har hatt i fornorskingsprosessen, og om man i dag har praksiser som kan ha fornorskende effekt. Det er veldig på sin plass at Universitetet i Oslo tar en sånn runde, sier Balto.
Han mener at universitetet må prioritere ressurser til forvaltningen av samlingen med minst en full stilling.
– De er nødt til å bruke ressurser til å finne ut hva i alle dager som har skjedd her, sier Balto.
