Om du spør noen på gata i Tel Aviv om den nylige eskaleringen i nord i landet og bakkeinvasjonen i Libanon, er de mest sannsynlig positive.
– Nå må vi avslutte jobben, sa en eldre mann på en gatekafé til Vårt Land.
– Hizbollah er en terrororganisasjon, og de må fjernes, fortsetter mannen, som legger til at han ble svært glad da han så at Hassan Nasrallah, Hizbollahs leder over 30 år, ble drept i et israelsk luftangrep.
– De har min fulle støtte, og det tror jeg stemmer for de fleste du snakker med.
Selv i et av de mest liberale nabolagene i Tel Aviv, finner vi nå lignende holdninger.
– Vi liker ikke krig eller at folk dør, sier Maya.
– Men av og til er det nødvendig, skyter kjæresten, Ziv, inn.
Vårt Land møter de på en kafé hvor det er kjent at liberale og venstredreide israelere går. Selv definerer de seg selv som «veldig liberale», og hater dagens myndigheter. Likevel støtter de bakkeoperasjonen, ønsket om å slå Hizbollah.
– Alle støtter hæren – de gjør en bra ting, enes de.
– Heier på ødeleggelse av Libanon
I en park rett utenfor vandrer Chasi med hundene sine.
– De må gjøre mer og bedre, sier han om krigen mot Hizbollah.
– Du kan ikke lage avtaler med noen som bare ønsker død.
Det samme mener Nimrod og Noa, som er på tur med sin nyfødte baby.
– Hizbollah har holdt en pistol mot hodene våre så lenge. Nå fikk vi endelig mulighet til å fjerne problemet ved roten, sier Nimrod, som påpeker at hele politiske spekteret i Israel flyttet to hakk til høyre etter 7. oktober.
– Tidligere venstredreide politikere heier nå på ødeleggelse av Libanon.
Noen kjemper fortsatt for fred
– Jeg er bekymret – ekstremt bekymret. For et par uker siden trodde vi at vi var på vei til å tvinge myndighetene til å undertegne en gisselavtale. Dette ville endt krigen, men også fått gislene tilbake, sier Itamar Avneri til Vårt Land, da vi møter ham i kontorene til organisasjonen Standing Together i Tel Aviv.
Han er en av grunnleggerne av organisasjonen, som jobber for varig fred, og frihet og rettferdighet for israelere og palestinere, forklarer han.
Noe av det viktigste for Israel, og mye av rettferdiggjøringen for krigen i Gaza, er nemlig gislene som ble tatt av Hamas 7. oktober. Av de 240 som først ble kidnappet er 101 igjen inne på Gazastripen. Det er antatt at kun rundt halvparten fortsatt er levende.
– De er de viktigste vi har i dag. Og vi visste at en slik avtale også ville skapt fred i nord. Men det myndighetene gjør nå er det helt motsatte av sikkerhet.
Han refererer til eskaleringen av konflikten i nord, mot Hizbollah i Libanon. Eskaleringen startet med det mye omtalte personsøker-angrepene, deretter omfattende luftangrep over store deler av landet – inkludert Beirut, drapet på Hizbollahs leder over 30 år – Hassan Nasrallah – og nå starten på en bakkeinvasjon.
Iran har også svart ved å sende nesten 200 ballistiske missiler sendt mot Israel – som svar på Israels attentatene på ledere i både Hamas og Hizbollah.
Mange frykter at krigen skal spre seg i regionen.
Vi er like, og vi kan forstå dem. De skyter på oss, og vi skyter tilbake.
— Itamar Avneri, fredsaktivist
Absurd
– Vi har vært i denne krigen før, i 1982 og deretter i 2006. Vi vet at det ender i katastrofe – både for Libanon og Israel. Det kommer til å ende med en avtale, og da kan vi like greit avtale nå, sier Avneri
Den uttalte planen til Israel er å kjempe Hizbollah til områdene nord for Litani-elven, og ødelegge nok av gruppas struktur og kapasitet til at de ikke klarer å angripe Israel igjen.
– Men å tro at vi kan angripe i Libanon, og tro at alt kommer til å stoppe? Det er absurd. Vi er like, og vi kan forstå dem. De skyter på oss, og vi skyter tilbake. Vi skyter på dem, og de skyter tilbake. Igjen og igjen.
Historisk har Israel heller ikke hatt suksess med å oppnå sikkerhet med å gå inn i Libanon, påpeker han.
– Vi har Hizbollah fordi vi angrep Libanon i 1982, da vi skulle fjerne PLO (Palestinske frigjøringsorganisasjonen). I 2006 kjempet vi også mot Hizbollah, og da fikk vi 18 år med relativ fred mens de bygde seg opp igjen. Hvis vi knuser Hizbollah, vil noe annet komme i deres sted, mener aktivisten.
Han oppfatter at den store majoriteten av det jødiske israelske samfunnet i dag er svært motivert til å gå til krig.
– Jeg kan forstå dem. Hizbollah er en terrororganisasjon, og Hassan Nasrallah kan dra til helvete. Men drapet på Nasrallah kan ikke gi sikkerheten vi trenger. Alle i slike organisasjoner kan bli erstattet. Men sivile som dør, de kan ikke bli erstattet. Gislene kan ikke bli erstattet.
Det er også fare for at den som ender opp med å erstatte Nasrallah blir enda verre, mener han. Det var akkurat det som skjedde forrige gang Israel likviderte lederen av Hizbollah, Abbas al-Musawi, i 1992.
– Så kom Nasrallah til makten, og vi fant ut at han var enda smartere og enda flinkere på jobben sin – å slåss mot Israel, sier Avneri.
– Hjerteskjærende
Itamar Avneri minnes tilbake til krigen i 2006, da han selv var barn. Da støttet alle krigen de første dagene, da det så akkurat slik ut som nå, forklarer han.
Etter hvert snudde det, og Israel gikk på store tap.
– De utrettet ingenting, og endte opp med å signere en fredsavtale.
– Skal vi gå gjennom det samme nå? Jeg har fortsatt traumer fra 2006, og nå hører jeg niesen min fortelle at hun må løpe vekk fra raketter. Det er hjerteskjærende. 30 år etter at jeg min søster følte på dette, så skal niesen og nevøen min føle det samme? Det er et svik fra alle involverte, sier han.
To verdener
For palestinske Manar, som også jobber i organisasjonen, er jakten på fred blitt en personlig søken.
I ryggen har hun tre generasjoner med konflikt og undertrykkelse.
Bestefaren hennes ble fordrevet fra hjemlandsbyen nord i Israel i 1948 under den første Nakhba, etter opprettingen av Israel. Der ligger det nå en kibbutz.
– Da jeg var liten fortalte han i detalj hvordan landsbyen hans så ut. Jeg kan aldri dra til kibbutzen nå – hvis jeg ser et annet bilde blir det forandret for alltid. Jeg vil beholde fantasien.
Faren hennes er fra Vestbredden, uten israelsk statsborgerskap. Han og moren bor nå nord i Israel, men uten statsborgerskap mangler faren mange rettigheter, og må fornye papirene sine hvert år.
– Hele livet har vi bodd i to verdener – to stater – foran og bak muren.
Nå har konflikten i familien fått enda flere lag. Hun mistet venner i en kibbutz 7. oktober, og volden på Vestbredden, hvor hun har mye familie, har det siste året blitt verre enn noensinne. I tillegg blir familiens hjem i nord bombet.
– Niesen min er 3 år gammel. Når jeg snakker med henne på telefonen, sier hun «tante, jeg gjemmer meg for rakettene!». Og rommet hennes er nå bomberom.
Finner håp
Manar tror at hun som palestiner får et annet perspektiv på eskaleringen enn andre israelere.
– Vi snakker hebraisk, arabisk og engelsk, og da får vi nyheter og inntrykk fra mange flere kilder enn jødiske israelere får.
Dette gjelder spesielt bilder og nyheter fra Gaza, mener hun.
– Mange av oss har fått PTSD fra å bare se bilder derifra. Men det samme gjelder Libanon, og overalt hvor det er krig.
Hun finner håp i at selv fetteren hennes på Vestbredden hyller arbeidet hennes for fred. Dette til tross for at broren hans ble drept av israelske soldater.
– Hvis han kan tro på fred, burde alle kunne håpe. Det viser at palestinere er potensielle fredspartnere, sier Manar.
«Håndtere okkupasjonen»
Så hvorfor er det så få som nå støtter tankene til Avneri og organisasjonen Standing Together?
Itamar Avneri forteller at fred var vanlig å diskutere da han vokste opp på 90-tallet.
– Selv Netanyahu jobbet fra en plattform av fred. Men de siste 20 årene har alle gått mer og mer mot høyre, og mer snakk om okkupasjon, sier han.
Selv på venstresiden stoppet folk å snakke om fred, og erstattet tanken med å «håndtere okkupasjonen», sier han.
– 7. oktober så vi at vi ikke kan håndtere en okkupasjon, den kommer til å eksplodere i ansiktet ditt.
Nå ser Avneri det som sin oppgave å vise israelere at fred er et alternativ, og at vi har partnere å prate med.
– Fred er ikke engang på menyen nå. Noen vil kalle meg forræder for å ha disse tankene. Andre vil kalle meg naiv. Men det kontroversielle i Israel er nå å si at vi har noen å diskutere med. Hvis vi angriper palestinere, vil vi selvfølgelig ikke ha en slik motpart. Men om vi prøver å finne en samtalepartner, vil vi samtidig lage dem.
Han påpeker at dette har fungert tidligere i historien. Egypt var tidligere Israels største fiende, men etter fredsavtalen har grensen vært trygg. Det samme med Jordan. Avneri er også overbevist om at fred i regionen starter med fred mellom Israel og Palestina.
– Det er grunnlaget for alt.