– Det er som regel mest trist for foreldrene.
Rundt oss sier foreldre farvel til sine små. Noen ungdommer er rause med klemmen, mens andre ser brydd ned i bakken etter å ha unnsluppet mors favn.
Mannen med brei dialekt, hardt håndtrykk og stor sympati for foreldrene, heter Mads Grøndalen. Han er sjef for innrykket til Hæren.
Vårt Land har tatt turen i motsatt retning av morgenrushet i hovedstaden, til Sessvollmoen, en militærleir i Ullensaker utenfor Oslo. For mange er denne tirsdagen startskuddet for ett år i kongens klær.
---
Førstegangstjeneste i Forsvaret
- 9138 kvinner og menn gjennomførte tjeneste i 2023.
- Artilleribataljonen er en del av Brigade Nord i Hæren (Kilde: Forsvaret)
---
– Hvilken avdeling skal du inn i?
Det er en vernepliktig med et halvt års erfaring som spør. Spørsmålet er rettet mot undertegnede i det vi ankommer. Hvordan våger han … Vi rydder opp i misforståelsen ved å fortelle at vi er utsendt fra den kristne dagsavisa Vårt Land, og får umiddelbart et tips.
– Dere må snakke med presten til artilleri! Han er fra Island.
Vi tar ham på ordet.
Det er overraskende hvor mye sjelesorg det er blant soldatene
— Olafur, feltprest
Presten
– Jeg blir ofte bare kalt «presten». Men jeg har jo et navn!
Olafur er navnet, han ler og peker på navneskiltet i kamuflasjegrønt. Vi får aldri et etternavn.
I snart tre år har han vært prest på Setermoen. Olafur blir kontaktet av bekymrede foreldre, han gir dødsbudskap, steker vafler, arrangerer quiz, og snakker om selvmordstanker. Hverdagen til den skjeggete islendingen med knallblå øyne er mildt sagt variert.
– Hvordan havnet du her?
– Godt spørsmål, jeg studerte juss hjemme på Island, tenkte at det var en god plan. Far er prest så det skulle hvert fall jeg ikke bli, forteller Olafur.
Det ble ingen juridisk karriere på Island. Tretten år etter at han flyttet til Norge jobber han nå som feltprest i Forsvaret. En jobb han trives så godt i at han og familien på tre (snart fire) har slått seg ned i Troms.
Vi finner Olafur utenfor gymsalen der alle rekruttene skal inn.
– Jeg holder meg litt i bakgrunnen på innrykk, det er andre som gjør en god jobb her, men jeg er her for at folk skal se ansiktet så de vet hvem de skal ta kontakt med hvis de vil prate med noen.
Og prate vil soldatene, ifølge Olafur.
– Det er overraskende hvor mye sjelesorg det trengs blant soldatene. Folk sliter med alt, kjærlighetssorg, psykiske utfordringer eller at de har havnet i bråk hjemme, sier presten.
Olafur har et mål om å være en trygghet for de som skulle trenge det. Uansett militær grad.
– For meg handler det om å være en trygghet for alle, både vernepliktige, men også befal. De er ofte unge og sitter med mye ansvar for sine soldater, forteller Olafur.
I løpet av de første dagene i tjeneste prater presten til de ferske vernepliktige. De oppfordres til å ta kontakt. Han forteller at for mange oppleves det som sårbart å snakke med presten.
– Først og fremst har jeg taushetsplikt, også registreres det ikke noe sted så det påvirker ikke tjenesteveien, det er en styrke, sier Olafur.
Et annet triks han har i ermet er å bruke fornavn. Noe som er uvanlig i Forsvaret, men det skaper en trygghet og gjør ting mer personlig, mener han.
– Jeg er på mange måter både en del av systemet, samtidig som jeg er på utsiden, det er en fordel, forteller Olafur.
Mange får det tøft
På vei ut inn på bussen etter den første delen av innrykk er det en som kjenner litt på det, og kaster opp bak et tre. Årsaken får vi ikke vite, men det er slett ikke uvanlig at ferske rekrutter opplever reaksjoner i starten.
Ingeborg Mongstad-Kvammen er prest på KNM Harald Haarfagre utenfor Stavanger. Mange reagerer på en ny hverdag, ifølge henne. Innrykksreaksjoner er et nok velkjent begrep, hvis du har vært i Forsvaret.
– Det er vanlig at folk ikke får sove eller mister matlysten som en innrykksreaksjon, men det gir seg vanligvis etter tre uker, forklarer Mongstad-Kvammen.
Men det kan også være at nye soldater sliter med mer alvorlige ting enn søvn og matinntak.
Både Olafur og Mongstad-Kvammen snakker tidlig i løpet med sine soldater om selvmordsforebygging.
Mongstad-Kvammen blir tydelig engasjert når selvmord blir et tema. Viktigheten av å tørre å prate om vanskelige ting virker å ligge hjertet nært. Hun sammenlikner psykisk helse med en bagasje i en ryggsekk.
– Hvis man lærer seg å snakke om vanskelige ting, og lærer seg å ta bagasje fra andre, så kan det forebygge selvmord senere i livet. Det samme gjelder å lære seg tegn på selvmordsfare, det kan være livreddende kunnskap også utover det militære, sier Mongstad-Kvammen.
Også Olafur har en bagasje-metafor å komme med når vi dreier inn på psykisk helse:
– For de fleste holder det med en samtale der de får luftet ut, men alle har sin bagasje. Traumer fra barndommen kan komme tilbake, et eksempel er under nærkampuka, det kan vekke følelser hos flere. Andre er bekymret for hvordan det går med mor og småsøsken når de er borte, forteller Olafur.
Pakket bibelen
Trønderjenta Borghild Sekkeseter er akkurat ferdig på videregående. En kort sommerferie er over, og nå står tjeneste i artilleribataljonen for tur.
Så langt nord som Troms har hun aldri vært før.
– Jeg er veldig spent, også vet jeg ikke helt hva jeg går til, forteller Sekkeseter.
Sekkeseter er åpen om sin kristne tro, noe hun tror kan være en fordel i møte med små og store utfordringer det neste året.
– Hmm, tror det kommer til å gjøre det litt lettere, eller bedre. At jeg alltid har noe å lene meg på om det blir tungt. Jeg synes det er veldig betryggende.
En venninne av Sekkeseter hadde sitt innrykk på Madla for noen uker siden. Sammen har de klekket ut en plan for det neste året.
– Vi har planlagt at vi skal lese Bibelen gjennom året. Også har vi tenkt å ha en leseplan for å holde hverandre litt ansvarlig.
– Det blir spennende se om det lar seg gjøre hver dag, men målet er hvert fall å få litt daglig input med tro, forteller Sekkeseter.
De fleste vi prater med snakker om usikkerhet og spenning. Det er ikke unormalt, ifølge Grøndalen.
– De aller fleste har ønsket dette selv, men samtidig er det mange ukjente ting for dem, sier han.
Vårt Lands utsendte vender snuten hjem. For de nye rekruttene venter et chartret fly og et år de nok sent vil glemme. Men først noen timer med venting i Ullensaker.
