Snart fyller jeg 35 år, og er fortsatt singel. Jeg har friskt i minne hvordan det føltes å fylle 30 og få status som «peppermø». Nå måtte jeg tenke på hvor fort den biologiske klokken tikker og sannelig finne meg en mann! Ingen ting var vondt ment, men jeg hadde det fryktelig tungt. I mitt miljø er det en selvfølge at man gifter seg og får barn, helst før man fyller 30 år. Noe som betyr at de aller fleste av mine venner er godt etablert nå. Jeg har selv alltid tatt for gitt at slik ville det bli for meg også. Men jeg har egentlig aldri vært skikkelig forelsket, eller vært i et seriøst forhold. Jeg har en veldig spennende jobb, gode venner, mange interesser, og jeg må også si at jeg trives veldig godt i mitt eget selskap. Men begynner å føle meg mislykket fordi jeg ikke har mann og barn. Jeg vet at mine foreldre, og andre i familien, er veldig opptatt av det snart må skje. Dette opptar tankene mine mer og mer. Det stjeler oppmerksomheten fra andre mer positive ting i livet mitt. Bør jeg egentlig oppsøke hjelp?
Hilsen Marte, snart 35
Kjære Marte
Du har gjennom livet tatt som en selvfølge at du skal etablere deg og bli mor før du har fylt 30 år. Det er normen, og det man gjør i ditt miljø. Så viser det seg at livet ditt ikke har fulgt akkurat dette sporet. Det kan være ulike grunner til det. Ut fra det du skriver blir jeg opptatt av at det kanskje først er nyttig å sortere litt i hva som er viktig for deg selv. Dette berører eksistensielle spørsmål, som kan oppleves både overveldende og smertefullt.
Å stille spørsmål
Normer er forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. De gir nødvendige kjøreregler på gruppe- og samfunnsnivå. Men det er ikke nødvendigvis riktig for den enkelte å leve opp til de forventninger som ligger i en gitt norm, i en gitt kultur eller miljø. Det er ikke sikkert du har stilt spørsmål ved om normen du har vokst opp med er det livet du ønsker, ut fra den du er. Kanskje er det et spørsmål om du virkelig ønsker deg en mann, siden du forteller at du aldri har vært forelsket, eller i et parforhold?
Å skille seg ut
Kan det handle om at du har et rikt liv slik du har det? Det høres ut som du har god livskvalitet, der venner, interesser og jobbtrivsel er sentralt. At man i tillegg trives godt i eget selskap, viser også til en sunn personlighetsfungering. Så har du likevel begynt å føle deg mislykket fordi du er singel og barnløs. Det kan føles smertefullt når du ikke innfrir forventninger andre har til deg. Spesielt hvis du i tillegg opplever at du skuffer dem som står deg nær. Du blir annerledes enn det som er normen i ditt miljø. Og hvis det å stifte familie er ensbetydende med å lykkes i livet, er det forståelig at du kan tenke at du er mislykket. Samtidig kan det være nyttig å se på de andre sider av livet ditt, som gir deg mening og trivsel. Ved å se på alt du faktisk har, kan opplevelsen av deg selv bli mer nyansert, enn slik det kan oppleves når du stirrer deg blind på det du ikke har.
Utfra det du skriver blir jeg opptatt av at det kanskje først er nyttig å sortere litt i hva som er viktig for deg selv
Eksistensiell krise
Eksistensielle kriser handler om å stille spørsmål ved selve livet og eksistensen. Det kan oppleves som at alt du følte deg sikker på, plutselig ikke er sikkert lenger. Det kan oppleves som et jordskjelv, og at grunnvollene rystes. Dersom du prøver å leve opp til andres forventninger kan det medføre at du går på akkord med hvem du virkelig er, og hva du vil gjøre med livet ditt.
Dersom du egentlig ikke ønsker det livet som du tidligere tok for gitt, kan en slik erkjennelse oppleves som en eksistensiell krise. Det kan være krevende og utmattende, og handler om å se ting fra et annet perspektiv. Det ligger mye læring og utvikling i eksistensielle kriser, og det er også en prosess som du kan vokse på.
Å finne den rette
Dersom du virkelig ønsker deg en mann, selv om du aldri har vært forelsket, kan det selvsagt også handle om at den rette personen ikke har dukket opp ennå. Og du er fortsatt i en alder hvor du biologisk sett kan føde barn. Hvis mann og barn er ditt eget ønske, så kan du kanskje rette oppmerksomheten mer målrettet mot å finne en partner.
En samtalepartner
Når du lurer på om du bør oppsøke hjelp, antar jeg at du mener profesjonell hjelp i en eller annen variant. Dersom du har utviklet symptomer som gir grunn til å snakke om psykiske lidelser, for eksempel depresjon, er det aktuelt å søke hjelp. Men eksistensielle kriser kan oppleves voldsomt, uten av det er snakk om psykisk sykdom. Jeg tenker at det uansett kan være nyttig for deg å ha en god samtalepartner med i prosessen videre.
Lykke til.
Vennlig hilsen
Bente Barstad
