Slik huskes kroningen av dronning Elizabeth

Den gang da var London fremdeles preget av andre verdenskrig. Men kroningen av dronning Elizabeth bidro til å lette på dysterheten, og i tiden før summet byen av aktivitet. Det ble bygget tribuner langs ruten til dronningens prosesjon. Gigantiske kroner ble hengt opp over paradegaten The Mall, og butikkeiere fylte vinduene sine med fargerike bannere og produkter med kroningstema.

– Hele London tiltrakk seg mennesker som skyndte seg for å få med seg det som skjedde, forteller James Wilkinson. Han var 11 år gammel i 1953, og medlem av Westminster Abbey-koret som sang under kroningsseremonien.

Å se prosesjonen, entusiasmen, alle folkene som var der – det var overveldende for meg. Jeg visste jeg var vitne til noe spesielt. Jeg visste at jeg ville huske det resten av livet

—  Max Hancock (89)

– Kongen er død

Wilkinsons minner om kroningen strekker seg tilbake til et år før selve dagen. Koristene, som alle gikk på en egen internatskole for kormedlemmer, satt i klasserommet og lærte latin da de fikk beskjed om at landet hadde fått en ny monark.

– Rektor kom inn og fortalte oss at kongen var død, sier Wilkinson.

– Vi gledet oss over at det ville komme nye mynter og frimerker med bilde av dronningen på, da vi alle samlet på frimerker, fortsetter han.

[ Sjeldne relikvier i kors skal brukes til kroningen i Storbritannia ]

Den barnslige gleden ble etterfulgt av vissheten om at det kom til å bli en kroning. Koristene brukte flere måneder på å forberede seg til seremonien, lære seg musikken og tekstene til salmene som de skulle synge. Kirken ble stengt for å klargjøres. Kapasiteten ble økt for å kunne romme over 8.000 gjester, og forberedelser ble gjort for å kunne kringkaste begivenheten på TV.

Den nå 81 år gamle Wilkinson husker at han ble lamslått da koristene gikk inn i kirken for deres første øving der noen uker før kroningen.

– Vi hadde ikke vært inne i Westminster Abbey på lenge, og jeg ble helt overrasket av hvor annerledes den var med fantastiske nye tepper og balkonger. Og lysene til TV-filmingen fikk det hele til å glitre, sier han.

Kroning på avstand

Over 6.000 kilometer unna på den karibiske øya Dominica, som den gang fortsatt var under britisk styre, forberedte også barn seg på kroningen av den glamorøse unge kvinnen som også var deres dronning.

Nå 83 år gamle Sylius Toussaint husker fremdeles kroningssangen han lærte for 70 år siden, og humrer mens han lavt roper ut velsignelsen for «vår dronning som er kronet i dag».

– « When the dust of the abbey brown, and bells ring out in London town, the queen who is crowned with a golden crown, may be crowned, may be crowned, be crowned with thy children's love». Ja, den husker jeg! ler han.

Det var ingen TV-er i landsbyen St. Joseph, rundt 16 kilometer fra hovedstaden Roseau, så de voksne samlet seg rundt to radioer for å følge begivenheten i London.

For Toussaint og vennene hans var det en dag med god mat, lek og patriotiske sanger. De spilte cricket, drakk ingefærbrus og spiste en kake med margarin og kokos, forteller Toussaint.

– Slik var det for dronningens kroning. Folket snakket mye om henne, og vi ønsket å se henne. Vi ble oppdratt som britiske og vi var stolte av å være briter, sier han.

Dette er systemet vi har inntil vi kommer på noe bedre, og jeg er villig til å feire det med mine naboer og venner

—  Sylius Toussaint (83)

Klandrer ikke monarkiet

Det var først senere, da Toussaint flyttet til Nord-England at han lærte hva rasisme var. Siden tvang britiske myndigheter Toussaint og hans kone til å søke om britisk statsborgerskap, og slo ned på illusjonene til barnet som en gang sang om «vår dronning».

Og så skjedde Windrush-skandalen der det kom fram at tusenvis av briter av karibisk opprinnelse på feilaktig grunnlag var blitt arrestert, nektet juridiske rettigheter, truet med utvisning og i minst 83 tilfeller feilaktig deportert fra Storbritannia.

Mange hadde mistet jobben og ble nektet helsetjenester og andre rettigheter fordi det ble reist tvil om deres rett til å bli Storbritannia.

Men Toussaint klandrer ikke monarkiet for skandalen – han klandrer de folkevalgte. Og til tross for Storbritannias problemer, har han tenkt å se kroningen av kong Charles den 6. mai.

– Når alt kommer til alt, er jeg glad for å kunne si: «Charles, du er konge. Gud velsigne deg og gjør en god jobb». Dette er systemet vi har inntil vi kommer på noe bedre, og jeg er villig til å feire det med mine naboer og venner.

Tok bilder

Da 19 år gamle Max Hancock fra USA var utstasjonert ved en flybase nær Oxford da dronningen skulle krones. Som amerikaner hadde han ingen sterke følelser knyttet til monarkiet, men han og vennene hans skjønte at begivenheten var historisk, så de dro til London for å slutte seg til folkemengdene i håp om å se dronningen passere. Det er anslått at rundt 3 millioner personer var i Londons gater den dagen.

Hancock klatret opp en barrikade ved Regent Street for å få bedre utsikt da han håpet å få tatt et bilde av dronningen med kameraet sitt. Men han hadde bare en filmrull – 25 bilder – å få gjort det på.

Da han fikk øye på en vogn han beskriver som den vakreste han noen gang har sett, tok han tre-fire bilder på rappen, da han var sikker på at det var dronning Elizabeth som kom. Men det viste seg å være søsteren hennes, prinsesse Margaret, og dronningmoren.

Han hadde bare to bilder igjen da den gullbelagte vognen til dronningen kom til syne.

– Selv om jeg trodde den første vognen var flott, var den ingenting sammenlignet med dronningens – den var i ingenting annet enn gull. Når jeg tenker tilbake på det så har jeg aldri tenkt på henne som en skjønnhetsdronning, men da hun passerte meg i vognen var hun den vakreste kvinnen jeg noen gang har sett, mimrer Hancock.

– Å se prosesjonen, entusiasmen, alle folkene som var der – det var overveldende for meg. Jeg visste jeg var vitne til noe spesielt. Jeg visste at jeg ville huske det resten av livet.

Spenning

Også James Wilkinson visste at han var en del av noe helt ekstraordinært. Korgutten, som senere ble BBC-journalist, dokumenterte alt han så i dagboken sin.

Der skrev han om skinkesmørbrødet, eplet og godteriet korguttene fikk for å hindre magerumling da de ankom Westminster Abbey tidlig på kroningsmorgenen og ventet på at seremonien skulle begynne. Og spenningen som gikk gjennom folkemengden da de trodde dronningen var på vei, bare for å bli skuffet da det viste seg å ikke være henne.

Men det toppet seg for Wilkinson da erkebiskopen av Canterbury hevet St. Edwards-kronen høyt i luften og senket den sakte ned mot dronningens hode.

– Jeg visste at dette ville bli noe jeg aldri kom til å glemme, og jeg skjerpet alle sansene, vel vitende om at det var selve høydepunktet av seremonien. Det var en fantastisk begivenhet.