Å sørge i utakt
For fire år siden mistet mannen min og jeg sønnen vår i en bilulykke. Han var 22 år. Det gjør fortsatt vondt hver dag.
Jeg vet at tapet er smertefullt for mannen min og. Men vi har fra første dag håndtert sorgen på forskjellige måter. Jeg ble sykemeldt. Han tok ekstra prosjekter på jobb. Jeg som tidligere var den sosiale av oss, ble innadvendt. Mannen min har utvidet omgangskretsen og blitt aktiv i idrettslaget. Han er jo den jeg aller helst vil dele sorgen med. Og vi er fortsatt glad i hverandre. Men når vi takler dette så ulikt, ender jeg med å føle meg ensom og enda mer sorgtung.
Hilsen Else
Kjære Else,
Så vondt å høre om tapet av sønnen deres. Å miste et barn er av de største påkjenningene et menneske kan oppleve. Noen opplever det som en så traumatisk hendelse at de føler seg varig forandret. Det blir et sår som preger en, selv om sorgen kan være skiftende i intensitet.
Det er godt at du forstår at også mannen din sørger og savner. Man sier gjerne at delt glede er dobbel glede, mens delt sorg er halv sorg. Dette er ikke din erfaring. Tvert om forteller du at sorgen er ensom. Og kanskje føles det som om du sørger for to? Kanskje har du en følelse av at du ikke bare mistet sønnen din, men at også mannen din på noe vis har forlatt deg? Det ligger mye smerte i det du beskriver.
Når rammene rakner
Å miste et barn rokker ved den naturlige gangen i livet. Hvor lenge varer et liv? Hvor lenge får jeg beholde de jeg elsker? Hva kan jeg stole på? Vi forventer gjerne at livet skal vare til vi blir gamle. At foreldre dør før barn. At det finnes rammer og linjer som livet skal følge.
Når døden inntreffer, blir vi oppmerksomme på hvor ukontrollerbar og sårbar tilværelsen er. Dette er vondt og vanskelig. Noen illusjoner om trygghet og forutsigbarhet blir brutt. Man står med en erfaring man for alt i verden ville vært foruten, og som kan kjennes så skjellsettende at det er vanskelig for andre å forstå. Og nettopp derfor er det ekstra sårt at han som er nærmest til å forstå deg, heller ikke føles så nær.
Å miste noen man elsker, kan føles som å miste en bit av seg selv
— Hanna Punsvik Eielsen
Ulike reaksjoner
Å miste noen man elsker, kan føles som å miste en bit av seg selv. For noen stopper alt opp. Å jobbe, spise, sove og snakke blir et ork og kjennes overveldende. Og det kan kjennes uforståelig at livet hans har stoppa, mens andre lever som om ingenting har hendt. For noen er nettopp denne rytmen og normaliteten det de trenger for å takle det vonde. Jobb og hverdagsliv kan minne om at livet er mer enn sorg.
Tapet kan gi et ønske om å engasjere seg i noe meningsfylt. Noen synes det er godt å være med folk som kjente den som gikk bort. Andre oppsøker nye relasjoner. Kanskje føler de seg fanget i hva andre forventer av en. Tanker om hvordan man skal te seg når man har lidd tap. Har jeg lov til å le? Hva skal jeg svare når noen spør hvordan jeg har det? Hvordan ta imot medfølende blikk?
Å skifte arena kan være en måte å skape rom til å finne veien videre uten andres blikk på seg. Et fokusskifte. Pusterom. Kanskje er det sånn mannen din har det.
Å bli forlatt
Sorg kan innebære en følelse av å bli forlatt. Den man elsker er ikke lenger der. Paradoksalt nok kan det gjøre at de tar enda mer plass enn da de var i live. Du opplever at mannen din søker utover og forsvinner fra deg. Jeg undrer meg over om han kanskje føler at du har fjernet deg fra ham, ved å søke innover i din egen sorg? Når noen er nedstemt og tynget over tid, kan det være vanskelig å nå inn eller å finne hverandre. Kanskje opplever han at smerten over ham som er død, er større enn gleden over han som fortsatt er der?
Å finne en vei
Dere er glad i hverandre. Det er et godt utgangspunkt. Når sorgen ser ulik ut, blir raushet og forståelse overfor hverandre ekstra viktig. Det kan også være godt å ha andre å lene seg på. Kanskje kan en sorggruppe, terapeut eller sjelesørger avlaste eller hjelpe dere med å finne nye måter å møtes på?
Og enkelte ganger kan man oppleve at man blir så fastlåst i sorgen, at man kan ha behov for behandling for å finne noen nøkler til å komme ut. Lykke til!
Med vennlig hilsen
Hanna Punsvik Eielsen