Kjære samlivspanelet,
Jeg er en person som lett forelsker meg. Nå har jeg for første gang vært litt lenger i et forhold, og jeg tror vi er i ferd med å bevege oss inn i noe som jeg tror kan kalles kjærlighet.
Det føles skummelt, men mest fint, tror jeg. Jeg liker at ting har blitt tryggere, samtidig som en bit av meg savner sitringa og spenninga, om du skjønner hva jeg mener? Kan man få i pose og sekk, eller må jeg bare akseptere at kjærlighet er noe annet en forelskelse?
Hilsen Lea
Jeg tror vi er i ferd med å bevege oss inn i noe som jeg tror kan kalles kjærlighet
Kjære Lea,
Så fint å høre at du våger deg inn i nytt relasjonelt farvann. «Noe som kalles kjærlighet» er fint å utforske. Å være nær noen kan føles skremmende, fordi man blir sårbar. Når man er forelsket eller dater noen, er man gjerne opptatt av å vise seg fra sin beste side. Man er tilbakeholden med å belaste forholdet for mye. Kanskje er man usikker på om den andre blir værende hvis de ser hele deg.
Innen man bruker ordet «elsker», har man sannsynligvis erfart at forholdet bærer. Relasjonen tåler opp- og nedturer. Slik at en kan vise de sidene man er mindre stolt av, uten frykt for å bli forlatt. Å elske handler om tilhørighet og det å føle seg hjemme hos noen. Forelskelse ligner, men er kanskje mer som å dra på besøk? Eller å titte inn gjennom et vindu?
Alarm: Det skjer noe nytt og uventet!
Hjernen vår er skrudd sammen slik at noe som har nyhetsverdi alltid tar mer plass enn noe vi opplever daglig. Det ville vært slitsomt og overveldende for oss om vi alltid skulle ta inn alle opplevelser som om det skjedde for første gang. Dette er noe av grunnen til at kjærtegn fra en vi har vært sammen med lenge vil føles annerledes enn første gangen man berører hverandre. Kribling, nervøsitet og spenning vil med tiden avta, og kanskje erstattes de av en opplevelse av trygghet og fortrolighet.
Forelskelse er kroppslig ubalanse
Dette høres ikke særlig romantisk ut, men forelskelse kan beskrives som en slags ubalanse i kroppens hormoner. Hjerterytmen øker. Man svetter mer. Noen føler seg keitete, eller mister ordene sine rundt den man er tiltrukket av. Man føler på seksuelt begjær. Og man får et behov for å være nær den andre personen.
Forelskelse er som en slags avhengighet
— Hanna Punsvik Eielsen
Forelskelse er som en slags avhengighet. Det setter i sving mange av de samme kroppslige systemene som ved bruk av rusmidler. Som endeløs sjekkingen av mobilen for å se om den andre har svart, eller å stadig scrolle gjennom deres sosiale profiler.
[ Hun orker ikke snorkingen lenger ]
Alle forelskelser tar slutt
Gjensidig forelskelse føles fantastisk. Allikevel er det ikke en særlig bærekraftig tilstand over tid. Forelskelsen kan føre til at andre ting oppleves uviktige og blir nedprioritert. Andre relasjoner kan lide under dette. Oppmerksomhet og konsentrasjon blir stadig avbrutt av tanker om den man er forelsket i. Mange beskriver redusert matlyst og søvnløshet.
Å være forelsket kontinuerlig ville faktisk vært utmattende. Det ser også ut til at kroppen har en slags maksgrense for hvor lenge slike følelser kan boble. De varer vanligvis fra noen uker til ett år. Forelskelser varer gjerne kortere når man er yngre, men er vanligvis også enda mer intense.
Kan du kjøpe melk?
En sms med handleliste er mindre sexy og spennende enn et forslag om nye steder å dra på date, eller ting man gleder seg til å gjøre sammen. Det kan være en lettelse når meldinga ikke trenger å inneholde noe morsomt eller sjarmerende for å sikre den andres oppmerksomhet. Nå jobber dere på lag, og samarbeider om daglige gjøremål, som å vaske bad og lage middag.
Denne tryggheten, vissheten om at den andre vil dele både fest og hverdag med deg, er viktig. Samtidig er tiltrekning, interesse og seksuelt begjær på ingen måte tilbakelagte elementer. Det er helt sentralt også for langvarig kjærlighet. Men kanskje må du selv gjøre en større innsats for å ta vare på dette når hormonene ikke lenger er på maksnivå.
[ Har flørten gått for langt? ]
Fortsett å se på hverandre
Det er noen faser i livet hvor blikkontakt synes å være ekstra intens. Blikkene mellom mor/far og spedbarn og blikkene mellom noen som er nyforelsket. Kanskje noe av grunnen til at forelskelse avtar, handler om at man ikke lenger er så opptatt av å fange den andres blikk?
Det er ingen grunn til å panisk stresse med å holde liv i alle de forelska følelsene til enhver tid. Det har ikke kroppen kapasitet til i lengden uansett. Men noen spørsmål kan være fine å dvele ved:
- Hva er det du blir tiltrukket av ved partneren din?
- Er partneren din klar over dette?
- Når har dere det aller best sammen?
- Hvilke aktiviteter, settinger eller samtaler kan skape noe av den samme interessen for hverandre som dere først gav næring til?
Lykke til!
Med vennlig hilsen
Hanna Punsvik Eielsen
