Hun angrer på at hun fikk barn

En venninne fortalte meg nylig at hun angrer på at hun ble mor. Om hun kunne velge på nytt, ville hun heller vært barnløs. Hun er fast bestemt på at dette ville vært et bedre liv for henne. Jeg ønsker å være en god venninne, men klarer ikke tenke annet enn at dette er en grusom ting å si.

Riktignok har hun en sønn som har sine problemer. Han har krevd mye oppfølging både hjemme og på skolen, og hun har ingen å dele ansvaret med. Men han er en flott gutt, og jeg synes hun er enormt utakknemlig.

Jeg må nevne at et bakteppe er at jeg og mannen min strevde lenge før vi fikk barn. Dermed har jeg kanskje lite medfølelse med klagende foreldre. Men ærlig talt, er ikke alle foreldre programforplikta til å elske barnet sitt?

Vil gjerne ha samlivspanelets perspektiv på dette.

Hilsen en halvdårlig venninne

Hei venninne,

Jeg ser at du omtaler deg som en halvdårlig venninne, men det vil jeg ikke si meg enig i. I gode relasjoner lytter man til hverandre, lar seg påvirke og engasjere av den andre. Det betyr ikke at man er enig eller opplever ting likt bestandig.

Du og venninna di har forskjellige erfaringer som foreldre. For deg er det en etterlengta gave. For henne kjennes det mest som en belastning. Det vitner om tillit til deg at hun våger å dele slike følelser. Nettopp fordi de går på tvers av det man forventer. Hun er imidlertid ikke alene om ha det sånn.

En av åtte angrer på at de fikk barn

Når man kartlegger unge over hele verden, oppgir ni av ti at de har en plan om å få barn i fremtiden. For noen er det en del av voksenlivets pakkeløsning; barn er noe «alle» får. Andre ønsker seg barn fordi de forbinder det med lykke og mening.

Mange har hørt historier om at det å bli mor (eller far) er det største de har opplevd. Slik er det ikke for alle. En befolkningsundersøkelse i Polen viste at en av åtte angrer på at de fikk barn. I Tyskland og USA svarer 7–8 prosent det samme. Det er ingen naturlov at barn gir økt livskvalitet. For noen kan det oppleves stikk motsatt.

Mindre overskudd

Barn gir mange gleder, men man må også være villig til å ofre noe for å få barn. Man sover mindre. Har mindre egentid og frihet. Flere folk i husholdningen medfører økte utgifter. Noen blir mer engstelige. I tillegg gir det mindre tid og overskudd til arbeidsliv, parforhold og andre relasjoner. Heldigvis vil de fleste foreldre si at dette veies opp av gledene ved å ha barn. Men regnestykket er ikke likt for alle, blant annet fordi utgangspunktet er ulikt.

[ Hjelp, jeg er sjalu på Jesus ]

Hvorfor anger?

Ut fra det du beskriver, høres det ut som om din venninne er aleneforelder. Å være alene er mer krevende enn å være to, særlig hvis man har trang økonomi eller lite nettverk å støtte seg på. Kanskje har man for lite overskudd til å se det man normalt ville ha gledet seg over?

Å ha en dårlig psykisk eller fysisk helse kan også bidra til at det å bli foreldre oppleves tyngre. Det kan være strevsomt nok å ivareta seg selv. Man føler kanskje tilkortkommenhet som forelder, har dårlig samvittighet og kjenner lite mestring. Om man har mange negative erfaringer fra egen oppvekstfamilie, kan foreldrerollen være vanskeligere å håndtere. Uten gode rollemodeller blir det mer anstrengende å takle små og store utfordringer med barna.

I tillegg er det å ha barn med spesielle behov, ekstra krevende. Det kan skyldes at det medfører ekstra innsats i hverdagen, og noen vil kanskje hele livet trenge mer støtte enn sine jevnaldrende. Dersom forventningen til hva familielivet skulle være, er langt fra sånn det faktisk ble, kan man kjenne sorg, sinne og skuffelse.

Dersom forventningen til hva familielivet skulle være er langt fra sånn det faktisk ble, kan man kjenne sorg, sinne og skuffelse

Programforpliktet

Det er interessant at du bruker ordet programforplikta sammen med ordet kjærlighet. Kjærlighet kan ikke tvinges. Men man kan bestemme seg for å ta kjærlige valg. Og om det skorter på kjærlighet, handler det kanskje om at den har fått dårlige vekstvilkår? Man vet for eksempel at de som oppgir størst tilfredshet som foreldre, er de som har trygg og god støtte rundt seg.

Kanskje kan noe av angeren din venninne beskriver, handle om en følelse av å ikke strekke til. Slitenhet. Frustrasjon. Ensomhet. Stress. Bekymring. Slikt kan overskygge gode opplevelser av tilknytning og omsorg. Kanskje kan dere sammen utforske hva som kan bidra til at hun og sønnen får det bedre. En god natts søvn? Barnepass? Støttekontakt, home-start, eller hjelpetjeneste i kommunen? En venninne som forsøker å forstå, og som kan by på middag eller avlastning underveis, kan være av stor betydning.

Lykke til!

Med vennlig hilsen

Hanna Punsvik Eielsen

[ En tro bygd på fjell ]