Mobilisering i Russland: – Krigen kom inn i stua

– Du snakker daglig med folk hjemme i Russland. Hva er deres reaksjon på mobiliseringen tidligere i uka?

– Jeg snakket faktisk med noen rett før du kom hit, og er daglig i kontakt med venner, familie, samarbeidspartnere og bekjente. Alle er svært bekymret og sjokkert. De er lei. At det er sterk motstand mot – og frykt for – mobiliseringen blant svært mange russere, er det liten tvil om. Jeg er født og oppvokst i republikken Kalmykia, og der har familier i lang tid måttet begrave døde soldater fra krigen i Ukraina.

– En måling fra det russiske meningsmålingsinstituttet Levada, som riktignok kom før siste nytt om mobiliseringen, viser at halvparten av de spurte svarer at de følger med på Ukraina, men de blir færre. Støtten til Russlands krig i Ukraina er fremdeles høy. Det kalles ikke krig, men «militær operasjon» Tror du støtten vil endre seg?

– Folk sier de støtter Putin, fordi det er det som er forventet, og det koster dem ikke noe. Men blir de spurt om de ønsker at deres sønn eller datter skal kjempe i Ukraina, blir svaret noe helt annet. Vi må ikke glemme at det eksisterer en grunnleggende mistillit i Russland. Ikke bare mellom regimet og folket, men mellom folk også. Dette vil det ta lang tid å gjøre noe med.

---

Inna Sangadzhieva

Seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité.

Vokste opp i den russiske republikken Kalmykia og opplevde som tenåring både Sovjetunionens fall og perestrojka.

Hun er utdannet lingvist fra Universitetet i Kalmykia og fortsatte med bachelor- og masterstudier ved Universitetet i Oslo. Masteroppgaven i statsvitenskap handlet om politiske eliter i Russland; om kilder til politisk makt når institusjoner ikke fungerer.

---

– Det må du forklare nærmere.

– Det russiske folket har vært undertrykt av de såkalte uniformerte etater i 100 år, med en splitt og hersk-teknikk fra toppen hele tiden. I dag kan vi si at mellom 20–25 prosent av befolkningen kalles Putins kjernevelgere. Det er de som tror på det han sier, og blant dem som melder seg til krigen. På den andre enden har vi de som er imot regimet og protesterer. Her har vi sivilsamfunnet, professorer, intelligenstia, vitenskapsfolk, journalister og aktivister. De utgjør også rundt 20–25 prosent. Vi snakker om to motpoler her.

– Du har beskrevet motpolene. Men hvem er de i midten?

– De kaller jeg den «passive majoriteten». Blant dem finner vi de statlige ansatte, som lærere, byråkrater og helsearbeidere. Mange i denne gruppa vil jeg kalle «pragmatikere».

– Hva er en russisk pragmatiker?

– Det er alle de som ikke blander seg noe særlig i det som skjer i landet, og er i sin komfortsone. Så lenge de lever behagelig, har penger nok, kan dra på ferie, gå på kafé, og at barna deres er trygge. De velger det de vil se på TV og narrativet som passer dem best. Alle sier «selvsagt støtter vi Putin». Det er langt, langt opp til toppen i politikken, og russere er lært opp til ikke å bry seg med politikk. De er jo vokst opp i sovjettiden. Men det som skjedde onsdag, var at militærstøvlene trampet inn i stua til folk. Krigen og frykten for at barnet ditt kan bli innkalt til militæret ble med ett en realitet.

– Og da får de panikk?

– Ja, det får de. Nå blir det reelt at sønnen din, barnebarnet, nevøen, broren din kan bli sendt i krigen. Russiske myndigheter har gjennom årene investert mye i å skape en slags vuggesang for befolkningen: Bare sov og ikke bland deg i politikken, dette kan dere ikke noe om, så det er ingenting å bry seg med. Staten ordner opp for dere. Men når noe som dette skjer, våkner folk fra vuggesangen, og begynner å bli redde.

– Onsdag kostet en enveisbillett ut av Moskva til Dubai eller Istanbul opp til 93.000 kroner. En russisk nettside har laget en oppskrift over hvordan menn kan komme seg ut av landet. Flybilletter ut av Russland er utsolgt til flere destinasjoner som russere ikke trenger visum til.

– Å unngå å havne i militæret har russerne holdt på med i alle år. Har du penger, nettverk, eller født i riktig familie, så kan du unngå det. Slik blir det nå også. Til og med yrkesmilitære legger seg inn på sykehus, bestikker leger for å få en erklæring på stridsudyktighet. Militæret har et svært dårlig rykte i Russland. Voldsbruk er utbredt, og soldatene gjør andre ting enn å trene militært – som å rydde veier eller bygge andres hus. En militæroffiser sa til meg en gang «det er en myte at vi er en profesjonell hær». Han hadde skytetrening en eneste gang – og han var offiser. Konsekvensene når utrente soldater drar i krigen er ille. De blir traumatisert av synet av den blodige krigen, av synet om hvordan deres kamerater blir drept og de ødelegger voldtar og hevner seg på sivile.

– De siste dagene har det kommet rapporter om demonstrasjoner i 38 byer, og over 1.300 arrestert. Hvem er det som tar til gatene? Er det vanlige folk, eller aktivister?

– For en kamikaze-aksjon, de er helter. Å demonstrere på den måten er utrolig modig gjort. Etter 24. februar er jo alle uavhengige medier stengt ned, du kan få 15 års fengsel for å kalle spade for en spade. Jeg synes også at politiets oppførsel under protestene denne uka var mer brutal enn tidligere, og noen av de som deltok fikk innkalling for å bli tvangsinnrullert i hæren. Vi har sett før at nye grupper og ikke «bare» aktivister protesterer, for eksempel tilbake i 2011-2012, da hundretusener gikk til gatene i protest mot valgfusk.

– Du er vokste opp i republikken Kalmykia, sør i Russland. Som tenåring opplevde du både Sovjetunionens fall og perestrojka. Det var en kort tid med frihet, hvordan var det?

– Ungdommens biologiske trang til opprør og friheten som faktisk kom, ga meg en herlig CO₂-dose. Alt som var forbudt i går, ble lov i dag. Alt ble snudd opp ned. Men jeg følte meg også lurt. En bok jeg elsket og kunne utenat, trodde jeg var en sann fortelling om en krigshelt. Det var løgn.

– Hvordan har oppfatningen om Ukraina-krigen endret seg i Russland?

– Jeg føler at det har blitt økt bevissthet blant folk etter at krigen startet, og at flere skaffer seg informasjon og oversikt. Kanskje pragmatikere er på vei ut av sofaen, og vasker brillene sine. På sosiale medier følger jeg ulike grupper, blant annet uavhengige fagforeninger for lærere. Før krigen hadde de noen få hundre følgere. Da mobiliseringsvarselet kom, ble det flere tusen over natta. Advokatnettverket Agora har en hotline for soldater, på et døgn fikk den 10.000 følgere og 6.000 telefoner.

– Hvor viktig er sivilsamfunnsorganisasjoner?

– Utrolig viktige. En aktiv, klok minoritet, som har en framtidsvisjon og kjemper for et fritt Russland, er avgjørende. Personlig mener jeg at Putin tapte allerede 24. februar. På sikt er det ikke noe annet valg enn å bygge opp en rettsstat og jobbe mot et fritt land. Når det en gang blir et oppgjør etter krigen, vil det ta tid og bli utrolig vanskelig. En fredsmekling vil ikke bare være mellom stater, det blir også mellom folk. Og da er det russiske sivilsamfunnet som må være «leger» som kurerer.

– Hva vil du si vestlige land ikke har skjønt om Russland/– Hva er det viktigste for deg å få fram?

– Vi må se på russerne som om de lever i en okkupasjon. Eller som i et voldelig forhold. De er ikke frie, og det må vestlige land forstå, og vise solidaritet og støtte de nettverkene som jobber for demokrati. Og så må vi forstå at det tar tid å innrømme at man har tatt feil.