Gutten som ble løftet etter hodet

BARNDOM: På skolebildet i første klasse smiler Rune. Læreren sier han er «hjelpsom og grei til å ordne opp». To år senere smiler han ikke lenger.

Denne saken ble først publisert 3. september 2022.

En verkebyll i norsk barnevernshistorie kaster mørke skygger over enkeltes liv, nesten 50 år senere. Mange av barna som ble sendt på ulike institusjoner, ble merket for livet.

Rune Kråkmo er en av dem. Han har blitt 60 år, men klarer ikke legge det bak seg. Grunnen til det gnager ham.

Det tok mange år før han skjønte hva han hadde gått gjennom. Kroppen og hodet klarte å fortrenge en lang stund. Men så gikk det ikke lenger.

Gutten som ble løftet etter hodet. Rune Kråkmo.

Først «hjelpsom». Så «mye tull»

«Hjelpsom og grei til å ordne opp».

Det skrev læreren om Rune Kråkmo etter han var ferdig med første klasse. Det var i 1970.

Gutten som ble løftet etter hodet. Rune Kråkmo.

Etter andre klasse er Rune fremdeles like grei og hjelpsom. Han er også pratsom og litt urolig, og kan «gjøre seg litt mer flid» og «ikke ha slik hast», skriver læreren.

På bildet smiler Rune fortsatt. Han er blitt åtte år.

Alt endret seg

Da Rune begynte i tredje klasse, hadde familien flyttet og han begynte på en ny skole. Lærernes beskrivelser av ham endret seg utover høsten det året.

Han var ikke lenger den smilende, hjelpsomme Rune. Skolen ville at skolepsykologisk kontor skulle undersøke gutten.

Klasseforstanderen mente at han var uærlig, hadde unormal oppførsel i klassen og var negativt dominerende overfor andre elever.

Skjemaet som klasseforstanderen fylte ut, ligger i mappa til Rune i dag. Et av spørsmålene i skjemaet er: «Er barnet venstrehendt?» Og: «Har barnet vært mye borte fra skolen?» Svaret fra skolen er «ja». Hva har grunnen vært? Svaret er «skulk».

Alt var endret for niårige Rune. Hvorfor ble det slik?

Selv sier han at han begynte å henge med litt eldre gutter. De fant på mye fanteri. Men han var jo bare ni år. Foreldrene ville ikke samarbeide med skolen, ifølge dokumentene i mappa til Rune. «Det ble mye tull med Rune», står det i en av rapportene fra skole og barnevern. Og «tiltagende tilpasningsvansker hjemme og på skolen».

Det endte med et vedtak i barnevernet: Han skulle flytte til Osloveien skole.

Det var en såkalt observasjonsskole i Trondheim, drevet av kommunen. Tidligere het det tvangsskoler, og var heldøgnsinstitusjoner hvor barn kunne være opp til et år.

Rune ble der i nesten fire år.

---

Hvem kom på skolene?

  • Loven om behandling av forsømte barn (vergerådsloven) som trådte i kraft i år 1900 ble i 1953 avløst av Lov om barnevern (barnevernsloven). Osloveien som var en tvangsskole hjemlet i vergerådsloven, ble nå en observasjonsskole. Den var hjemlet i folkeskoleloven.
  • Plassering i observasjonsskole kunne foretas både av skolestyret og barnevernsnemnda. Oppgavene som før hadde ligget til kommunens vergeråd ble ved innføringa av barnevernsloven overført til barnevernsnemnda.
  • Verneskoleutvalget (1968) lister opp følgende kjennetegn på årsaker til plassering både på spesialskoler og verneskoler: «Tyveri, skoleskulk, vagabondering og dårlige hjemmeforhold».
  • Oppholdet skulle ikke vare over et år.
  • Etter 1945 var fire tvangsskoler i drift, med plass til i alt 115 barn (95 gutter / 20 jenter). Geitmyra skole for gutter og Åsengata skole for jenter i Oslo. Osloveien skole i Trondheim, med plass til rundt 30 gutter, Bergen Årstad skole i Bergen med plass til 20 gutter.

---

Gutten som ble løftet etter hodet. Rune Kråkmo.

Fikk innsyn i mappa

Over 50 år senere: På spisebordet i leiligheten i Oslo ligger papirer, avisutklipp og svarthvitt-bilder av smilende gutter som leker og tuller. Det er bilder fra da Rune Kråkmo bodde på Osloveien skole utenfor Trondheim. Han likte å fotografere og har mange bilder fra den tida.

Da Rune Kråkmo ba om å få mappa si utlevert fra Trondheim kommune i 2005, trodde han at det skulle være en tynn sak, med noen få ark. Han fikk sjokk da han så hvor tung og tjukk den var. At det var skrevet så mange brev mellom skole og hjem. Å lese hva lærerne hadde skrevet, hvordan de beskrev ham. Var han sånn? Rune var sjokkert over mappa, både innholdet og tyngden av den. Han måtte legge den fra seg og fortsette dagen etter, og mener mye er uriktig i lærernes beskrivelse av ham.

Nå ligger den på bordet. En blå mappe.

– Og jeg som er så rolig i dag.

Rune Kråkmo

Trollskolen og «troillungan»

Han kjente til skolens navn før han ble sendt dit. Osloveien ble kalt «Trollskolen».

– Da var jeg en av troillungan, sier Rune.

Han husker ikke så mye fra første dagen. Men han husker at han gråt, var redd, og trodde bare han skulle være der en liten stund. Noen uker, kanskje, han visste ingenting.

Trollskolen, Stavne, eller Osloveien skole – institusjonen fikk flere navn opp gjennom årene.

Betegnelsen endret seg også. Først ble de kalt tvangsskoler, så observasjonsskoler og til slutt spesialskoler.

Det skulle ikke like mye til for å bli plassert her som på barnehjem eller andre institusjoner. Plassering i observasjonsskole kunne foretas både av skolestyret og barnevernsnemnda, som i Runes tilfelle.

Skolene skulle hjelpe barn som falt utenfor, eller som ikke hadde det bra hjemme. Sagt mer klinisk: De skulle ta seg av barn med vansker i hjemmet, sosialt eller på skolen. De skulle ha det trygt, og få hjelp til å klare seg videre.

Men det var ikke trygghet og trivsel for Rune og de andre guttene som bodde der.

Ble fort tøff i maska

Rune Kråkmo vokste opp i Trondheim og var en av de yngste da han ble sendt til Osloveien skole på Stavne. Der ble han en av rundt 20 gutter.

Han lærte seg fort å bli tøff i maska, hard utenpå. Den lille gutten måtte klare seg selv, men lagret minnene om det som skjedde med ham og de andre.

Det hjalp å ha en bestekompis, Per. De hang sammen støtt, og er fremdeles venner.

Kokka husker han som grei, hun stakk til ham kjeks og viste omsorg. En lærer var også ok. I dag mener Rune at ansatte ikke turte å opponere mot bestyrerne, det var de som bestemte. Blant elevene var det et steinhardt hierarki, de eldre bestemte over de yngre.

Bildene

Fiskelykke, brettspill på ei hytte, leende unger og skogsturer. Svarthvitt-bildene som ligger på bordet forteller ikke hvordan livet egentlig var for den lille gutten på 70-tallet.

På et av bildene lekeslåss fire gutter og ser inn i kamera, med armene rundt skuldrene på hverandre. De smiler og ler.

Det de egentlig gjorde, for moro, var å leke hvordan en av de ansatte pleide å løfte guttene ved å ta tak rundt hodet deres og riste dem.

– Vi tulla med det, men han gjorde det jo faktisk på ordentlig. Det er rart å tenke på i dag. Hva får folk til å gjøre sånt?

Den verste skolen

Skolen, eller institusjonen Rune bodde på, ble nedlagt i 1986. Skandaleoppslag i pressen, anmeldelser og bekymringsmeldinger førte til et granskingsutvalg som skulle se på forholdene. Det ble slutten for skolen.

Rune Kråkmo

En nattevakt var verst

Rune glemmer ikke hvordan enkelte av de ansatte behandlet elevene. En nattevakt var verst.

– Når han kom på vakt visste vi hvordan kvelden ville bli. Da kunne alt skje. Det var han som løfta oss etter hodet. Han kalte det «behandling» for at jeg ikke hadde spist opp brødskiva mi eller noe annet småtteri. Noen ganger vekket han meg midt på natta, sendte meg ned i kjelleren og sa: «Sag ved til frokost». Men det gjorde jeg aldri. Jeg la meg heller blant sekkene og sov.

Var det om vinteren, var kjelleren iskald. Da brukte han tomme vedsekker for å holde varmen.

Det hjalp heller ikke å ta det opp med bestyrerne. De må ha visst at nattevakta var en «harding», og sett at han tok tak i flere av ungene. Men bestyrerne var loven på skolen, sier Rune.

– Jeg fortalte bestyrerinna om saginga om natta. «Da hadde du vel gjort no gæli, da», sa hun. Hun tok det ikke opp med ham. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan være så sadistiske.

Han fortalte ikke foreldrene mye. Det har han tenkt på. Og at det kunne foregå i så mange år, uten at noen grep inn.

– Jeg ville kanskje ikke bry moren min. Mamma hadde nok med ansvar for seks barn hjemme.

– Hun hadde jo gitt ansvaret til barnevernet. Hun tok det hardt at hun måtte gjøre det. Det tenkte hun nok på hele veien. Da jeg ble voksen sa jeg til henne at «det er ikke din feil, det var så mye rot med meg». Jeg tror jeg fikk roa ned skyldfølelsen hennes litt.

Moren døde i november 2020.

Gransking avslørte

Mot slutten av 1990-tallet og utover ble det rettet kraftig søkelys rundt overgrep og omsorgssvikt som i barnevernsinstitusjoner, skolehjem og spesialskoler flere steder i landet. Granskinger både nasjonalt og lokalt ble igangsatt. Granskingene ble etterfulgt av erstatningsoppgjør og økonomisk oppreisning.

Trondheim besluttet å granske barnehjem, skolehjem og fosterhjem benyttet av Trondheim kommune.

Den omfattende granskingsrapporten kom i 2007, og dokumenterte rystende fortellinger om hvordan livet hadde vært for guttene (og noen få jenter) som ble sendt på barnevernsinstitusjoner i Trondheim. Osloveien skole ble viet størst plass, og regnet som en av de verste.

Rune Kråkmo

Linjal og pekestokk

Tidligere elever fortalte til kommisjonen om hvordan de ble slått med linjal og pekestokk, «satt på plass» med dulting, risting, ørefiker, lugging og klyping. Noen ble utsatt for seksuelle overgrep, fra eldre gutter eller ansatte. De yngre var redde for de eldre guttene, og de var redde for personalet. Det var streng disiplin når de spiste. Mange fortalte også at de lærte lite på skolen.

I rapporten hevdes det også at intervjuene viser at Trondheim kommune «glemte» mange barn når de først var plassert. Ofte ble det ikke engang oppnevnt tilsynspersoner, og selv om det var slike, ble det slurvet med besøk, heter det.

Tilsyn, som kunne ha avdekket overgrep og dårlig behandling, skulle normalt skje minst seks ganger i året, og med skriftlig innberetning til barnevernsnemnda minst én gang i året.

Om Osloveien skole konkluderer granskingsutvalget at «elevene fikk dekket sine primære, praktiske behov, men atmosfæren var ofte uvennlig og rømming ble et alvorlig problem».

«Når det gjelder den følelsesmessige omsorgen, var det i alle år stor avstand mellom ansatte og barn. De voksne var fryktet», står det i rapporten.

Uforbeholden unnskyldning

Mange barn og unges liv ble preget for all framtid. Etter granskingsutvalget vedtok bystyret i Trondheim en oppreisningsordning og kom en uforbeholden unnskyldning til barn som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i kommunens institusjoner. 365 fikk erstatning. Mange som fikk innvilget erstatning, hadde vært tidligere elever ved Osloveien skole. En av dem er Rune Kråkmo. 720.000 kroner fikk han for de årene han var plassert der.

Det har blitt utbetalt over to milliarder kroner til over 5000 søkere over hele landet, viser en kartlegging NRK gjorde for få år siden.

Unnskyldningen var viktig for Rune, og han har møtt ordfører Rita Ottervik et par ganger.

Men han klarer ikke legge opplevelsene bak seg, og vet ikke om det er riktig å gjøre det, heller.

Rune Kråkmo

– Jeg blir ikke ferdig med det, fordi ingen ble stilt for retten. I dag hadde det blitt et ramaskrik. Skal man tillate at vi unger ble ofre, uten at noen måtte stå ansvarlig? De skulle ta vare på barna, som en mor og far, egentlig. Men det var det motsatte som skjedde. Hvordan vi hadde det ble dyssa ned, skjøvet bort. Det tenker jeg mye på, sier Rune Kråkmo:

– Det er ikke hevn jeg er ute etter, men det er rettferdigheten. Juling og å bli jaget ned i kjelleren om natten for å sage ved, det gjør noe med deg.

La lokk på følelsene i 25 år

Da avsløringene kom, hadde Rune Kråkmo gått på ungdomsskole, bodd på ungdomshjem, vært inn og ut av fengsel, skjerpa seg, utdannet seg, fått jobb, gifta seg og fått fire barn.

Men lenge la han lokk på fortiden. Han fortalte ikke sin daværende kone hva han hadde gått gjennom før de hadde vært gift i ti år. Barna fikk vite det enda senere.

– Jeg fortrengte det jeg hadde opplevd i 25 år. Jeg var gift, hadde det bra, jobba masse. Det var litt borte, før det kom tilbake.

Men mareritt og angst har fulgt ham. Legen sa: «Du har en tung ryggsekk å bære. Du har hatt en periode der du ikke har hatt tid å tenke på fortiden, du har barn og jobb og travle dager».

I dag er Rune Kråkmo uføretrygdet. Hans siste, faste jobb var i Sporveien i Oslo, men å oppleve tre selvmord da han kjørte T-banen ble for mye. Årene som fulgte var preget av angst og depresjoner.

– Jeg fikk en knekk og begynte å drikke.

Legen hjalp ham, Rune ble rusfri og har ikke drukket på ni år.

Rune Kråkmo

– En av de heldige

Rune Kråkmo var ikke alene om å få erstatning for ødelagte barneår. Men pengene ble også en ulykke for noen. Det er historier om narkomane eller alkoholikere med stor gjeld, som brant av alt fordi de visste at gjeldskravene ville komme uansett. Rune husker en venn han skulle hjelpe med fylle ut søknad om erstatning. Han tok livet sitt noen dager før.

– Jeg er en av de heldige som har klart meg så bra som jeg har gjort. Men noen jeg har kontakt med går det bra med, sier Kråkmo.

Han har snakket med mange gjennom årene.

I desember i det første koronaåret så Rune et intervju med psykologen og forfatteren Hedvig Montgomery på Skavlan. Der snakket hun om at et av de viktigste årene i et barns liv er mellom 10 og 12, hvor man formes for livet.

– Jeg tenkte mitt, sier Rune.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter