– Hvalrossen Freya har vært sommerens store snakkis. Hva tenker du om oppstyret?
– Det er hyggelig når det er zoologi som er i fokus!
– En biolog tok nylig til orde for å skyte Freya. Han kalte det en Bambi-effekt fordi hun har fått et navn og folk har fått et forhold til henne – til forskjell fra hvalrossene som er i Arktis. Hva synes du om forslaget?
– Jeg skjønner hvor han kommer fra. Vi zoologer setter vår ære i å være knallharde realister og ikke la oss rive med av følelser. På den andre siden er Bambi-effekten grundig beskrevet i den vitenskapelige litteraturen, og har sin nytte særlig i bevaringssammenheng. Det at vi er villig til å la Freya herje rundt og ødelegge båter uten at hun får ei kule, viser de beste sidene ved oss som art.
– Du slår et slag for Bambi-effekten?
– Bambi-effekten er helt utmerket. Uten den hadde vi sannsynligvis ikke hatt så mye natur igjen. Den slår ofte til på det vi kaller «flaggskipsarter», som pandaer, tigere og elefanter – store, fine dyr som det er lett å få folk med på at vi skal kjempe for. Folk er interessert i de dyrene det er mulig å kjenne seg igjen i. Hvalrossen ser ut som en parodi av gamle Bismarck med barten, og den har øyne slik at når du ser en hvalross forfra, så ser den tilbake på deg. Det virker på oss mennesker.
– Bildene av Freya som ligger og slapper av i en båt, er jo lette å relatere seg til. Det er det vi selv vil gjøre om sommeren?
– Ja, og så er hun litt feit og ligger og rulter seg rundt nedi der – på alle måter et sympatisk dyr. Trekkene som gjør at vi synes at dyr er søte, er felles for alle pattedyr. Vi ammer ungene våre, så vi er nødt til å like babyer. Hvis ikke hadde ingen pattedyr vokst opp. Store øyne, liten munn, små ører og runde, lubne former – disse trekkene skiller unger fra voksne hos alle pattedyr. En hvalross med store øyne, et lubbent ytre og små ører treffer på ganske mange punkter.
– Vi har hatt flere kjendiser fra sjøen, hvithvalen Hvaldimir og spekkhoggeren Keiko, men jeg kan ikke huske at vi har hatt så mange kjente ulver, elger eller bjørner. Hvorfor det?
– Ulver er innmari folkesky, de stikker seg bort. Og akkurat disse sjødyrene er veldig intelligente, slik at de er lette å tolke. Både Freya, Keiko og Hvaldimir er såpass folkekjære at de lar folk komme innpå seg, og dermed blir det lett å føle at man har et personlig forhold til dem.
– Men det har man kanskje ikke?
– Det er ikke nødvendigvis sånn at man ikke har det, men Hvaldimir ser jo nye mennesker hver dag. Se for deg at du er en pen baby på et kjøpesenter og alle kommer og sier «dikk dikk» til deg. Det er sikkert hyggelig, men det er bare en strøm av mennesker.
---
Petter Bøckman (f. 1967)
- Universitetslektor og zoolog.
- Jobber som museumslærer på Naturhistorisk museum.
- Har markert seg som forkjemper for å øke ulvebestanden, og er medforfatter av Ulvetider – Rovdyret som splitter Norge.
---
– Vil Freya komme seg hjem igjen?
– Det er et godt spørsmål. Freya er et ungdyr som har svømt seg vill, og det hender det at hvalross gjør. Det er slik dyr sprer seg til nye steder. Men nå er hun langt hjemmefra, så med mindre det kommer en annen hvalross og slår seg sammen med henne, så får vi ikke en hvalrossbestand i indre Oslofjord. Én av to ting kommer til å skje med henne: Enten finner hun ut at dette går ikke lenger, legger på svøm og finner tilbake. Eller så gjør hun et eller annet teit, og så dauer hun.
– Hva kan det være?
– Svømme inn i propellen på danskebåten, for eksempel.
[ Den værsyke meteorologen: – Jeg er optimist på klimaets vegne ]
– Huff!
– Altså, dyr gjør teite ting. Eller så sulter hun i hjel. Hun er rund og fin, og det er fordi hun skal overleve å svømme i kaldt vann, men det er for lite mat til henne i Oslofjorden. Når hun ikke får nok mat, må hun tære på fettet, og når hun kommer under en viss fettprosent, går det ofte veldig fort: Hun blir avmagret og dør. Det skjedde med en hvalross i Finland for noen år siden.
– Det har vært snakk om å flytte henne?
– Det er ikke bare å flytte på en hvalross – har du sett tenna? Et dyr som veier 600 kilo og har så lange tenner, tuller man ikke med. Det betyr at hun må bedøves, men det er et risikoprosjekt. Så hun må mest sannsynlig finne veien tilbake selv. Her, dette er en hvalrosstann.
– Den er tung?
– Ja, emalje er det tyngste stoffet dyr kan lage. Hvalross- og narhvaltenner er sannsynligvis grunnen til at vikinger bosatte seg på Grønland. De kunne selge det til overtroiske europeere og si «vi har enhjørninger!» Etter hvert begynte europeerne å handle med Afrika, og da fikk de elefantstøttenner som kilde til elfenben. Da klappet hvalrosstannmarkedet sammen, og det var sannsynligvis slutten på bosettingen i Nordishavet.
– Det var elefanten som ødela for vikingene?
– Ja, det var elefanten som ødela for vikingene.
Hvalrossen ser ut som en parodi av gamle Bismarck med barten. Det virker på oss mennesker
— Petter Bøckman
– En annen sommersnakkis har vært feiden mellom mennesker og måker i byene. Spesielt har det spisset seg til i Tromsø, hvor man snakker om «fugleterror» og at byen har blitt som et fuglefjell. Hva tenker du?
– Ja, det er helt riktig, og det er utelukkende vår egen feil. Vi har sopa havet fritt for småfisk, og små fugler er avhengig av å ha mat som er liten nok til at de kan svelge den hel. Hvis ikke de finner det i sjøen, så er de nødt å slå seg til i byene hvor de finner mat.
[ Haiangrepet ga livet mening for landslagstreneren ]
– Hva er løsningen?
– Da er vi nødt å ta en lang og hard kikk på den andre gullkalven i norsk økonomi. Den store heter olje. Vi vet at vi må slutte med olje, alle sammen vet det, men ingen har lyst til å gjøre det fordi vi vet at det kommer til å bli smalhans og ikke noe gøy. Den andre tingen vi må slutte med, er fiskeoppdrett.
– Nå må du forklare sammenhengen, hva har oppdrett med måker å gjøre?
– Vi soper havet fritt for småfisk for å lage pellets til laksen. Du kan også fôre laksen på kornprodukter og soya, men da mister du helsegevinsten med fisken. Så måker i byene er en liten, men ganske synlig bieffekt av oppdrettsnæringa.
– Hvis du hadde fått bestemme, hvilke dyr ville du skutt av hensyn til mennesker, og hvilke ikke?
– Hvis jeg fikk bestemme, hadde vi utrydda flått og hjortelusflue, og tynna bestanden av mennesker og husdyr ganske kraftig. Bare kyr utgjør noe sånt som 60 prosent av vekta av alle pattedyr. Hvis vi tar med mennesker og de andre husdyra våre, så er vi oppe i 97–98 prosent. Alle andre pattedyr går inn på de siste to prosentene. Så det er ikke folk og husdyr det er mangel på.
– Du har tidligere hissa på deg en del folk fordi du ville redusere kattebestanden. Har du kjæledyr selv?
– Ja, jeg har katt, men det er en innekatt. Og så er det et par slanger, en edderkopp og sånt småtteri. Det var ikke min idé å skaffe katt, men det er som de sier på tysk: Das letzte Kind hat immer Fell (det siste barnet har alltid pels, red.anm.).
– Hva var det som gjorde at du ville bli zoolog?
– Jeg har alltid vært sånn. I barnehagen var jeg han gutten som snudde på steiner og fant tusenbein og skolopendere og slikt. Så løp jeg til barnehagetantene og spurte «Hva er det? Hva gjør den?», men de visste ikke. Dette var kjempekult, men ingen kunne gi meg svar, så da ble jeg zoolog.
