Nyheter

Aktivisten var i Norge da krigen brøt ut. Så dro hun hjem til Russland. Der blir hun

KRIG: – Nå er det nesten ingen aktivister igjen i Russland, sier Valentina Likhoshva.

Portrett av Valentina Likhoshva (russisk aktivist til hovedsak om Russland).

23. februar var Valentina Likhoshva i Kirkenes. I fjor fikk hun ble hun tildelt Thorvald Stoltenbergs pris for sitt arbeid for Barents Pride, og for rettferdighet, likestilling, menneskerettigheter og helse i Barents-regionen. Etter pristildelingen fikk hun drapstrusler.

I år skulle prisen feires, og bare timer etter middagen, invaderte Russland Ukraina.

Psykologen Likhoshva dro hjem, men forteller at det ikke er mange menneskerettighetsforkjempere og aktivister igjen i landet.

– Nesten alle har reist, seier hun på telefon fra Moskva.

Folk kan bli arrestert for å kalle krigen en krig. Handlingsrommet er blitt enda mindre enn det var tidligere.

En mann som holdt boka Krig og fred av Leo Tolstoj på Den røde plass i Moskva, ble arrestert. En annen mann hadde en papirlapp der det sto skrevet bare ordet fred. Også han ble arrestert. En blå og gul sløyfe på ryggsekken kan være nok.

Det er ikke lov å bruke ord som «krig» og «invasjon». Russiske myndigheter kaller konsekvent krigen en «militær spesialoperasjon».

Fangevoktere

Valentina Likhoshva sier at hun tenker på det som skjer hele tiden – hvordan kan hun gjøre annet? Hun prøver å beskrive hva den jevne russer tenker om Ukraina, og at folk prøver å finne en forklaring, prøver å tro på myndighetene.

– Jeg hører mange si at russere er dumme og slemme. Men når du er en fange, så er det vanskelig å kjempe mot sikkerhetsfolkene som skadet deg, sier hun og mener at for mange er det vanskelig å akseptere at man er en del av krigen, og prøver å gjemme en «den dype følelsen av skyld».

– For mange som ikke er i Russland, og som ikke har bodd her, er det vanskelig å få grep om dette. Det er ekstremt viktig å forstå at vi har levd i enn i 20 år uten frihet. De kan ikke forestille seg at noen andre kan blir president – bare Putin.

Valentina Likhoshva er ikke optimistisk, og mener det er en lang vei å gå før det russiske samfunnet tar ansvar for det som har skjedd og skjer.

– Men husk at det er svært mange som har familie i Ukraina. Det er naivt å tro at vi ikke kommuniserer med familiene våre der. Det er ikke åpent, men det er klart at det skjer, sier Valentina, som selv er halvt ukrainsk.

Ukraina-demonstrasjon

Fikk pris, og drapstrusler

Valentina Likhoshva jobber ved Moscow Community Centre for LGBT+, et knutepunkt for mange ulike LHBT-grupper. Hun er menneskerettighetsforkjemper og jobber med utsatte grupper i Russland: LHBT+, aidssyke, immigranter og urfolk. Hun er også medarrangør av Barents Pride som holdes i Kirkenes i regi av Foreningen Fri hver høst og som støttes av det norske Barentssekretariatet.

Nå forteller hun at alle planene de hadde, er endret. Mange aktivister har mistet alt, og de vet ikke hva de skal gjøre de kommende månedene. Folk lever uten planer, uten håp, sier hun.

Selv om Likhoshva velger å bli i Russland, skjønner hun at andre tar ulike valg.

– Folk gjør hva de kan, hva som er best for dem, sier hun og forklarer hvordan hun selv tenker:

– Jeg er kanskje litt rar, men jeg bruker dette bildet: Tenk deg et hus, der slektningene mine bor. Også min gamle bestefar, som på sine eldre dager har blitt både ond og dum. Han ødelegger halve huset, men hva skal jeg gjøre? Skal jeg bli og fikse det, eller dra til naboen og bo der? Jeg valgte ikke min bestefar, for meg er det slik at jeg blir.

Valentina påpeker også at LHBT-aktivister – og andre aktivister – ikke er like. De står sammen om saken de kjemper for, men mener ulike ting, blant annet om krigen mot Ukraina.

– Noen aktivister velger å tro hva regjeringen sier. «Vi vet jo ikke alt» sier de. Men jeg kan ikke si at de er dårlige folk. De trenger tid til å forstå og akseptere denne virkeligheten. Jeg tror de vil det, etter hvert, når de får mer informasjon.

---

Fakta om Russland

  • Ifølge Freedom House sin demokratiindeks for 2021, er Russland et av verdens minst demokratiske land. De får kun 19 poeng av 100 mulige i en indeks som måler et lands demokratiutvikling på en rekke områder.
  • Landets mangelfulle valgordning og utpreget valgjuks bidrar til denne lave scoren.
  • Det samme gjør sivilsamfunnets rettigheter. Landet håndhever strenge lover for aktivister. De får også laveste score når det gjelder ytringsfrihet, retten til å demonstrere og pressefrihet.
  • Freedom House legger vekt på myndighetenes overdrevne respons overfor aktivister, med maktbruk, rutinemessige arrestasjoner og overvåking.

Kilde: Freedom House

---

– Hundretusener har dratt

Flere medier melder om at hundretusener, kanskje opp til en million mennesker, har forlatt hjemlandet Russland som følge av krigen mot Ukraina.

200.000 skal ha reist under krigens ti første dager, melder CBS News.

«Dette er uten tvil den største utvandringen siden oktoberrevolusjonen i 1917», skriver det tyske nyhetsbyrået Deutsche Welle (DW).

Georgia skal ha tatt imot 100.000, det samme gjelder Armenia. Andre destinasjoner er Aserbajdsjan, Dubai, Tyrkia, Hellas, Bulgaria, Serbia, Kasakhstan, Kyrgyzstan og Usbekistan. Flere reiser til land som har russiske miljø – som Montenegro og Baltikum.

Noen har emigrert til Israel og Vest-Europa, spesielt Tyskland. Der bor det seks millioner russisktalende.

– Verre for hver dag

Situasjonen i Russland blir verre for hver dag, folk er fremdeles desorientert, desillusjonert, forvirret og fremdeles i sjokk.

Slik beskriver russiske Inna Sangadzhieva i Helsingforskomiteen i Norge situasjonen i Russland nå. De som hadde en mulighet, dro så raskt de kunne etter Russlands invasjon. Nå er det nesten umulig å komme seg ut.

Hun er oppvokst i republikken Kalmykia, sør i Russland, og snakker daglig med russere.

– Russere flest forsøker å ikke se elefanten i rommet. Menneskets verdi har ikke samme verdi for staten, det vet russerne veldig godt mener hun, og forklarer at selv om svært mange russere får informasjon gjennom statlig fjernsyn, og det er propaganda, tror hun folk flest vet hva som skjer. Kanskje ikke detaljer, men historisk sett vet de hvor langt de russiske sikkerhetsstyrkene kan gå. Russerne husker overgrepene som ble begått under begge krigene i Tsjetsjenia, om volden man kan møte hos politiet, og overgrep mot egne borgere som ikke blir etterforsket.

–  Folk velger å ikke ta inn over seg alvoret i det som skjer. Lukker øynene, lukker døren og slår av lyset. Det er en overlevelsesmekanisme mange har brukt opp gjennom historien, sier hun, og legger til:

– Jeg tror også mange tenker slik: «Jeg er så liten, landet er så stort. Hva kan jeg gjøre?». Dette er jo bevisst gjentatt i russisk tv-propaganda - at vi bestemmer alt for deg, du behøver ikke bry deg om hva som skjer, sier Inna Sangadzhieva.

Hun trekker fram en meningsmåling utført av det anerkjente russiske meningsmålingsinstituttet, Levada-senteret fra januar, om hva russerne var redde for. Svarene var: Miste egne i sykdom, redsel for krig og redsel for represalier fra egne myndigheter.

Russlands angrepskrig har påført Ukraina enorme økonomiske kostnader. Bildet viser en istykkerbombet boligblokk i Borodjanka, i nærheten av Kyiv, i begynnelsen av april. IMF venter at Ukrainas bruttonasjonalprodukt vil falle med 35 prosent i år. Foto: Efrem Lukatskyj / AP / NTB

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter