– Let us not be deceived, we are today in the midst of a cold war.
Slik ble begrepet født. Forfatteren var Bernard Baruch, utenrikspolitisk rådgiver til president Harry S. Truman.
Det var i en tale til Representantenes hus Baruch valgte å bruke de to ordene: «cold war», kald krig. For etter freden i 1945 var det ikke lenger noen varm krig, men et forhold mellom to supermakter som ble kaldere og kaldere.s
Tidspunktet for når kalde krigen faktisk startet vil variere fra historiker til historiker. Noen mener den startet da USA slapp atombomben over Hiroshima sjette august 1945.
Andre peker på Truman-doktrinen og Marshall-hjelpen i mai og juni i 1947. Noen sier Berlinblokaden i 1948 til 1949 og kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 og til og med Cubakrisen i oktober 1962 nevnes også blant noen som starten.
Men uttrykket, det ble født 16. april 1947. Det er det ingen tvil rundt.
Flere supermakter nå enn da
– Man ser flere likhetstrekk mellom dagens situasjon og den under den kalde krigen, men det er likevel flere ulikheter nå, forteller Stian Bones til Vårt Land.
Han er en norsk historiker og professor i historie ved Universitetet i Tromsø. Han er ekspert på norsk og internasjonal historie i nordområdene fra andre verdenskrig til i dag.
Bones sier at den største forskjellen mellom konflikten da og nå, er hvordan verden ser ut nå, i motsetning til da. For å forklare verdensbildet fra den kalde krigen bruker han begrepet «bipolar». Verden var delt i to deler, det var to tydelige stormakter.
Det var kommunismen i øst, mot den liberale kapitalismen i vest
— Stian Bones, historiker
– Det var kommunismen i øst, mot den liberale kapitalismen i vest. Begge sider trodde de hadde svaret på hvordan verden vil utvikle seg.
Denne todelingen, og tydelige ideologiske kampen mener Bones vi ikke ser nå. Han forteller også at USA og Russland har beveget seg i to forskjellige retninger siden den kalde krigen.
– Da den kalde krigen var på sitt mest anspente var USA og Sovjetunionen de to mektigste landene hvis vi ser på BNP. USA er fremdeles størst. Mens Russland har falt veldig siden da, og er nå «bare» det ellevte største landet i verden. De er likevel fortsatt store militært.
Bones peker nå på Kina, India og EU som nye stormakter som nå også i stor grad er med å påvirke verden.
Et annet uttrykk som ofte blir brukt for å beskrive elementer i den kalde krigen er interessesfærer. Akkurat dette mener Stian Bones er en av likhetene vi ser mellom Stalins Sovjet og Putins Russland.
Etter den andre verdenskrig slutt valgte Stalin å la sovjetiske tropper bli igjen i flere land. Land som Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn falt under den sovjetiske interessesfære og ble kommunistiske.
Det virker som Putin over mange år har hatt en lik stormaktsambisjon som Sovjet hadde
— Stian Bones, historiker
– Det virker som om Putin over mange år har hatt en lik stormaktsambisjon som Sovjet hadde. En ambisjon som krever kontroll over naboland. Spesielt Hviterussland og Georgia, kaukasiske land, og nå Ukraina, har falt under Russlands interessesfære.
---
Den kalde krigen
- Begrep som brukes for å beskrive forholdet mellom USA med Nato og Sovjetunionen med Warszawapakten
- I motsetning til en varm krig var aldri partene som sto mot hverandre i direkte konflikt med hverandre
- Begrepet er også ofte brukt for å beskrive tidsrommet 1945–1991
- 16. april 2022 markerer 75 år siden «kald krig» ble brukt som begrep for første gang
- Sentrale hendelser under den kalde krigen inkluderer blant annet: Koreakrigen (1950-1953), Vietnamkrigen (1955-1975), Cubakrisen (1962) og Berlinmurens fall (1989)
---
Historien fortsetter videre, selv etter den kalde krigen
I 1992 erklærte statsviter Francis Fukuyama historien som over i boka The End of History and the Last Man. Han argumenterte for at det liberale demokratiet hadde kommet seirende ut av den kalde krigen. Muren hadde falt, Sovjetunionen var oppløst og landene i interessesfæren deres demokratiserte seg.
Dette ville lede til varig fred, og slutten på historien og utvikling. Hva var det som slo feil?
Bones sier at man allerede på midten av 90-tallet så tegn til at det liberale verdenssynet Fukuyama proklamerte som seierherre, ikke ville slå rot i Russland.
– Flere politiske strateger i Russland tenkte at hvis Russland skulle gjenreise seg som stormakt så måtte de utfordre den liberale vestlige ideen. Siden har det bygget seg opp en stormaktsideologi i Russland.
I tillegg til stormaktsideologien trekker Bones fram en annen tanke som har vokst fram i Russland etter Sovjets fall: Ideen om en russisk sivilisasjon
– Det ligger en tanke om at Russland har ansvaret for å hegne om, ikke bare russisk kultur, men all slavisk kultur. De ser nærmest på seg selv som stormakt som har som oppgave å beskytte den russiske sivilisasjon.
Han forteller videre at denne stormakts-tankegangen sammen med ideen om den russiske sivilisasjonen siden har fått Russland til å gå i en mer autokratisk retning. Dette ga rom for en sterk leder til å komme frem. Denne sterke lederen var Vladimir Putin.
Da den kalde krigen startet å bli kald, het lederen for Sovjetunionen Josef Stalin. Nå ser Bones enkelte likhetstrekk mellom nettopp Putin og Stalin.
– Putin har gjort så mye galt og forvoldt så mye skade at det er vanskelig for vestlige ledere å vite hvor de har han. Det samme var tilfelle da den kalde krigen oppsto. De vestlige landene hadde vanskelig med å forhold seg til Stalin som en «normal politiker».
Bones peker også på hvordan Stalin brukte mye makt på å legge under seg hele Øst-Europa, og stengte av grensene. Han hadde en dyp mistenksomhet mot egen befolkning.
Han stenger ned meningsutvekslingen og legger et lokk på samfunnet sitt
— Stian Bones, historiker
– Der ser vi en sterk parallell til Putin nå. Han stenger ned meningsutvekslingen og legger lokk på samfunnet sitt.
– Putin har nok tenkt at han måtte gripe inn
Et av de mest sentrale elementene ved den kalde krigen var bruken av stedfortrederkrig. En stedfortrederkrig, også kjent med det engelske navnet «proxy war», er en krig hvor en, eller flere parter, kjemper krigen gjennom andre aktører.
Vietnamkrigen og Koreakrigen er begge eksempler på stedfortrederkriger fra den kalde krigen. I begge krigene ble de ene parten støttet militært og økonomisk av Sovjetunionen, den andre parten var i begge kriger USA med allierte.
Stian Bones tror ikke vi vil se en tilsvarende utvikling i Ukraina.
– Russland har den siste tiden lett etter mer begrensa krigsmål. De har konsentrert seg om den ukrainske regionen Donbass og for å få anerkjent Krim. Jeg tror derfor faren for en stedfortrederkrig i Ukraina er redusert.
Putin har nok tenkt at han måtte gripe inn før den ukrainske dominobrikken falt
— Stian Bones, historiker
Han gjenkjenner likevel likheter mellom det som ledet til stedfortrederkrigene, og det som nå har ledet til invasjonen av Ukraina.
– Det er en redsel for en dominoeffekt. USA og Sovjetunionen tenkte at dersom Vietnam ble kommunistisk, ville det ha følgeeffekter for landene rundt. Putin har nok tenkt at han måtte gripe inn før den ukrainske dominobrikken falt mot NATO.
I 1956, etter flere opptøyer mot sovjetisk innflytelse i Ungarn, brøt den røde arme inn i landet for å stanse opptøyene. Tilsvarende skjedde i Tsjekkoslovakia i 1968 – etter noen måneder med politisk liberalisering invaderte styrker fra Warszawapakten landet.
Bones sammenligninger invasjonen av Ukraina med nettopp innmarsjene i Tsjekkoslovakia i 1968 og i Ungarn i 1956.
– Sovjetunionen var livredd for demokratisering av østblokkstater. De brøt inn da de så politisk utvikling i landene de ville kontrollere.
Den som lever får se
— Stian Bones, historiker
Bones understreker imidlertid at ting fremdeles er usikkert rundt situasjonen i Ukraina. Ingen vet hvordan den ender, eller hvordan det vil utvikle seg.
– Det er ikke det samme som jernteppet, men vi ser en slags deling. Vi kan se en slutt på konflikten, men jeg vet ikke hvordan. Den som lever får se.
