Russiske Elena er den første som møter ukrainske flyktninger: – Opp til dem om de vil prate med meg

– Dette er som en forferdelig drøm. Jeg håper jeg våkner opp snart, sier Elena Håkonsen, flyktningkonsulent og leder for Kalina – russisktalendes forening i Vestfold.

Som flyktningkonsulent skal hun hjelpe og veilede ukrainerne som kommer til landet.

Det var kjærligheten som fikk Håkonsen til Norge i 2005. Hun forteller at som barn i Russland var det vanlig at barna vokste opp hos besteforeldrene, fordi foreldrene måtte jobbe.

– Besteforeldrene mine husket 2. verdenskrig godt, og fortalte meg hvor forferdelig krigen var. Hver gang vi ba til Gud sammen, ba vi om fred på jorden, forteller hun.

Derfor kom det som et sjokk da Russland invaderte Ukraina.

– Vi vil ikke ha krig

– Dette er en vanskelig situasjon for både ukrainere og russere. Vi er jo kvinner selv og har barn, og vi vil ikke ha krig. Det vi nå kan gjøre er å finne måter til å hjelpe flest mulig mennesker, fremfor å spre hat og skylde på hverandre.

Å være russisktalende flyktningkonsulent kan være en gave for ukrainerne, siden de fleste kan snakke russisk. Men å møte noen fra landet man selv frykter, kan også være en belastning.

Elena forstår at de ukrainske flyktningene hun vil møte på jobben kan reagere.

– Jeg kommer til å fortelle dem hvem jeg er og om min bakgrunn. For meg er det viktig å være ærlig, men jeg kommer også til å påpeke at jeg er her for å hjelpe, og at jeg ikke støtter krig. Etter det er det opp til flyktningene å avgjøre om de vil prate med meg eller andre, sier Elena og legger til at hun er forberedt på at en slik situasjon kan forekomme.

Melder om hets av russere

Flere steder i landet meldes det om at barn og ungdom med russiske foreldre eller russisk opprinnelse, opplever hets på grunn av krigen. Det har Redd Barna tidligere bekreftet overfor Dagsavisen.

NRK skrev også om en tolv år gammel jente som ble dyttet og ble kalt for «jævla russer».

– Dette er helt forferdelig. Jeg håper virkelig at folk skal slutte å legge skylden på hverandre, sier Håkonsen.

Verken hun eller andre hun kjenner med samme bakgrunn har hatt negative opplevelser når de snakker russisk.

– Men jeg må innrømme at jeg tenkte på barna mine, og var redd for at de skal oppleve hets. Men heldigvis har vi hatt god kontakt med både rektor og lærere, sier hun.

[ Da sønnen i Ukraina ringte og fortalte om krigen, nektet faren å tro ham ]

Tette bånd

For å hjelpe ukrainske flyktninger i Norge samler foreningen for russisktalende i Vestfold inn klær, i tillegg til at de har deltatt i støttekonserter og samlet inn penger til Unicef. Tatiana Petrova Tangen i foreningen kjenner landet godt, og ikke minst menneskene der.

– Min sønn er bestevenn med en fra Ukraina. Vi har like tradisjoner, og vi kjenner hverandres språk, sier hun.

Tangen forteller at det er mange familier som har sine røtter fra begge landene, og som er i en veldig vanskelig situasjon nå.

– Det var en som spurte meg om det er slik at man kan sammenligne det med som om Norge og Sverige var i krig. Nei, sa jeg. Vårt forhold er nok enda tettere, forteller hun.

[ Kristne evangeliserer på grensa til Ukraina. Dette meiner norske misjonsorganisasjonar ]