Som 49-åring meldte Laila Goody seg inn i kirken: – En god og fri følelse

– Da du ble spurt om å spille Randi Torstensen i Lykkeland, var du i tvil?

– Nei, da var jeg overhodet ikke i tvil. Den rikdommen vi har i landet vårt nå og som vi alle nyter så utrolig godt av, startet på mange måter der, med oljen. Manusforfatteren var opptatt av hva som preget livet i Stavanger, og Stavanger har vært en by der ulike trossamfunn har vært veldig til stede, som neonskiltet «Jesus - verdens lys» i Bergelandsgata vitner om. Uten at jeg vil gå for mye i detalj, har det også preget min oppvekst.

– TV-serien viser hvor sammensatt tro kan være. Rederfruen Ingrid Nyman sier Randi at det du har, kan ikke jeg gi til (barnebarnet) Marius. «Det er det du som må sørge for».

– Ja, faktisk sier hun det. I sesong to opplever jeg at Randi blir mer et helt menneske.

– Hvordan har det vært å jobbe med en rolle som har handlet om tro så mye på både godt og vondt?

– Som skuespiller spør du deg selv hvorfor handler denne personen som den gjør. Med en så streng, fundamentalistisk tro som Randi har, tenker jeg at hun har vokst opp i et miljø og blitt tidlig påvirket av det. Jeg tror at hennes liv har vært preget av mye frykt, for en straffende og dømmende Gud. I lukkede menigheter kan det komme en indre korreks og en frykt for hva de andre vil si om hva som er riktig eller galt i deres øyne. Samtidig tror jeg hun har et nært forhold til sin tro og til sin Gud, og at det også gir henne en veldig styrke.

– Det er også Randi som sier til Marius: Skal vi ikke lese «Den ensomme rytter», mens han heller vil lese Markusevangeliet?

– Det er som om de store samfunnsmessige omveltningene som Randi er med på, setter i gang noe i henne, og nå er hun og fru Nyman stuet sammen fordi de er bestemødre sammen for dette barnet.

– Hun virker å leve i et rom som er trangt, men likevel er det noe veldig levende der?

– Det har vært mitt ønske. I første sesong var hun veldig hard mot datteren sin. Det er den frykten, hva Gud og de rundt sier. Jeg tror mange som søker seg mot en tro, er engasjerte og inderlige mennesker. Randi lever i en bibeloppfatning og gudsoppfatning der man som menneske blir født med arvesynden, og ikke blir betingelsesløst elsket av Gud. Det er enkelte ting man må oppfylle og gjøre.

[ Ho fantaserte om at faren hadde svømt til England etter Alexander Kielland-ulukka ]

– Hvis jeg skulle snakke videre om det jeg tror, er jeg ikke enig i det. Jeg tror at hvis Gud er vår far, elsker han oss slik en far skal elske barna sine: helt betingelsesløst og med full aksept, uansett hva slags personlige egenskaper du har, legning, hva slags menneske du er. Jeg tror mye mer på nåden og barmhjertigheten. Jeg vet ikke om trossetningene som vektlegger synd, skam og skyld gjør oss til bedre mennesker og gjør troen så mye sannere. Jeg tror det er mye trist der. Og det er en følelse jeg tror Randi har kjent mye på.

– Du meldte deg inn igjen i Den norske kirke som 49-åring. Kan du fortelle om det?

– Det er et resultat av en lang prosess. Jeg har vært innom mange motstridende følelser rundt det å tro, og så har jeg merket at jeg har et behov for å tro. Jeg har en 16-åring hjemme nå, og han skulle konfirmeres. Han er glad i å diskutere, tvile og tro og reflektere, så han sa: «Jeg tar Sagene kirke, jeg mamma». Jeg sa at du er ikke døpt, så da må du døpes. Det ville han. Han ønsket å bli bedre kjent med hva kristendommen står for, og reflektere rundt det. Det er så fine prester i Sagene kirke. «Han er hjertelig velkommen», sa de. «Her skal vi ikke finne noe svar, vi skal ikke ha noen fasit, du skal få lov til å tenke, men med Bibelen som grunnlag». Det syntes jeg var så fint, for det er ikke så mye en sånn type tro jeg kjenner til fra min barndom eller ungdomstid.

– Det ble voksendåp på begge barna, for lillesøster også ville også bli døpt.

– Jeg hadde en veldig god samtale med en av de prestene. Jeg sa at jeg tror på kjærligheten, aksepten, nåden, på de tingene. Så sa hun: «Ja, du trenger ikke noe mer enn det. Du har lov å tvile også». Da tenkte jeg at hvis det er ett sted jeg hører hjemme, så er det i Den norske kirke. Så da meldte jeg meg inn. Det er kanskje rart, fordi det er så mange som melder seg ut, men for meg var det en sånn god og fri følelse å melde seg inn igjen. Jeg ble meldt ut da jeg var seks år – av mine foresatte. Jeg kan ikke si at jeg går til gudstjeneste hver søndag, men jeg går der jevnt og trutt. Fordi Sagene har åpen kirke, bruker jeg kirkerommet mye til å meditere, tenne lys for de som er borte og til å reflektere. Jeg bruker det som en sånn stund for meg selv. Det er utrolig fint. Det har gitt meg veldig mye.

– Hvordan opplever du at folk fra Stavanger dealer med oljehistorien?

– Det jeg merket var at folk fikk veldig, veldig mye penger. Jeg kommer fra arbeiderklassemiljø. Moren min jobbet i butikk. Faren min var sveiser, og begynte å jobbe i oljen. Det var mange som heller ikke hadde høy utdannelse, som fikk penger. Noen ble plutselig nyrike, i en kultur der det var en sterk tradisjon for å følge med på hverandre. Når du spenner det opp mot de store hendelsene i Nordsjøen, tenker jeg at noe av det som Randi reagerer på, er fint, som den grådigheten som oppstod, og disse harmoniseringene av arbeidslister, som er helsefarlig. Det å være grådig, fører ikke noe bra med seg, det setter menneskeliv på spill.

[ Hun hjelper 28.000 følgere med økonomi: – Når jeg setter Gud først, ser jeg hvor rik jeg er ]

– Har det preget prosessen tilbake til kirken at du har jobbet mye med det eksistensielle i teateret?

– Det har det garantert. Det er nok en grunn til at jeg valgte å gå inn i teaterlivet og skuespillerlivet. De store, sterke og vanskelige fortellingene tiltrakk meg, om hva mennesker kan gjøre mot hverandre, og hvorfor det er så vanskelig å være sammen som mennesker, i en familie eller en gruppe. Det var også mye via litteraturen at jeg kom inn i teateret, for der fant jeg mye trøst da jeg var liten.

Nå spiller i jeg i stykket Tid for glede på Det norske teatret. Det er noe som aldri har skjedd før: ny, norsk dramatikk på hovedscenen, og det er smekkfullt. Det er et stykke som handler mye om å tro og tvile på hverandre. Det er nok ikke så mye Gud, men et stort humanistisk prosjekt, skrevet av Arne Lygre, og skal også settes opp andre steder i verden i år. Det handler om de store tingene i relasjonen mor-barn, dødsfall, skilsmisse, det å vente barn å ønske seg barn og ikke kunne få barn, alle de vanskeligste tingene kokt sammen i et stykke med åtte skuespillere og 16 roller, for alle spiller to roller. Det er de vondeste og verste tingene som blir diskutert, men det er med et utrolig lys og håp over hele stykket.

Jeg vet ikke om trossetningene som vektlegger synd, skam og skyld gjør oss til bedre mennesker og gjør troen så mye sannere.

—  Laila Goody

– Hva har du tenkt gjennom serien om betydningen av å ha en tro?

– Å ha en tro kan være enormt godt i et menneskeliv, fordi man alltid har noe man kan vende seg til, som kan gi en styrke, inspirasjon, ro, ett eller annet som er konstant i livet. Samtidig er jeg kritisk til det å stoppe med å tenke selv. For meg er det utrolig viktig å ha en tro som også har rom for å vurdere enhver sannhet, være undrende og tvilende. Den indre justisen som kan komme i en streng menighet, har ingen ting å gjøre med hvem Gud er.

– Hva gjorde du for å finne din Randi?

– Jeg tar utgangspunkt i manus, samler historier jeg har blitt fortalt, og ting jeg har opplevd og sett selv, og prøver å finne drivkraften bak det hun gjør. Spesielt i sesong én kunne hun være så hard og avvisende overfor datteren. I sesong to var det godt å få spille ut litt forskjellige ting, og se at hun også har fått et forhold til datteren sin igjen, selv om det vil nok alltid være vanskelig det forholdet der. Jeg kan ikke røpe så mye på slutten. Jeg synes det er veldig fint hvordan Malene, som spiller datteren Toril, viser at det kanskje går an å ha et trøblete forhold til sin egen tro, til Gud, til hele det byggverket som finnes innenfor en tro, men frigjøre seg fra det og så komme tilbake til det. For livet er langt, det kan skje masse rart.

---

Laila Goody

• Skuespiller, 50 år, fra Stavanger, bosatt i Oslo.
• Spiller Randi Torstensen i serien Lykkeland på NRK, der de siste to episodene i sesong to sendes og slippes søndag.
• Manuset er skrevet av Mette M. Bølstad, basert på et konsept av Siv Rajendram Eliassen, etter en idé av Synnøve Hørsdal.
• Goody spiller for tiden i Tid for glede på Det norske teatret.

---

[ Glad for at Per Arne Dahl forstår hvordan kirken har såret skeive ]