Nyheter

Røde Kors: Prøver fortsatt å spore opp foreldre fra krigen

LETER: Over hele verden finnes mennesker om har blitt borte for hverandre. Krig og kriser skiller dem. Røde Kors prøver å spore dem opp. 100 uløste saker i Røde Kors sin oppsporingstjeneste handler om andre verdenskrig.

Norge under tysk okkupasjon 1940-45. Oslo 1944.  Tysk parade på Slottsplassen. 
På bildet ser en general Falkenhorst og Reichskommissar Terboven hilse troppene sammen med gjestene general Stumpff og admiral Bømen.
London ,14.2.44
WW2 - Norway. German Nazi military parade.

En dag kom et brev fra tyske Røde Kors til oppsporingstjenestens kontor i Oslo. Det var fra en mann som lette etter moren sin i Norge.

Faren hadde vært tysk soldat under andre verdenskrig, og møtt en norsk kvinne. Sammen fikk de en sønn.

Dette forholdet endte med at soldaten tok med seg barnet til Tyskland, og han vokste opp der. Mange år etterpå, ville sønnen så gjerne få kontakt med moren og fortelle at han har hatt et fint liv.

– Hvordan skal jeg få fortalt dette, tenkte Brita Liholm. Hun leder oppsporingstjenesten i Røde Kors. Hun fant den gamle moren, ringte og nevnte fødselsdatoen til sønnen.

Portrett av Brita Liholm som jobber med oppsporing ved Røde Kors i Oslo.

– Kjenner du noen som ble født den dagen, spurte hun.

Det ble helt stille i telefonen, før den gamle kvinnen sa:

– Du er den eneste som vet om dette utenom meg.

Kvinnen hadde levd et langt liv og fått stor familie, men hadde tenkt på sønnen hver eneste dag.

– Kan jeg fortelle ham at jeg fant deg? Og fortelle om hvordan livet ditt har vært?

Det kunne Liholm, men den gamle kvinnen synes det var for vanskelig å møtes og fortelle familien om hemmeligheten hun hadde båret på.

Italia, Sicilia 1943. Mindre enn én kilometer fra fronten under invasjonen på Sicilia, får en alvorlig såret soldat blodplasma-overføring ved en alliert amerikansk sanitetsstasjon.
WW2 - Italy, Sicily 1943. Less than half a mile from the front during the Sicilian invasion, US medical corpsmen give a lifesaving transfusion of Red Cross blood plasma to a seriously wounded soldier. While one man drains the last drops of plasma out of one pint bottle, another stands by with transfusion number two. Empty tin can behind patient's head is container in which plasma is shipped.

– Jeg har levd et godt liv. Takk.

De brevvekslet via Røde Kors. Det viktigste for sønnen i Tyskland var å takke henne, og han sa:

– Jeg vil du skal vite at jeg har levd et godt liv, og mannen du valgte til min far var en flott mann.

Brita Liholm har fortalt denne historien mange ganger, for den rommer så mye av hva Røde Kors sin oppsporingstjeneste består av: – Vi kan gi svar. Enten det er positivt eller negativt. Svaret kan lukke noen dører, eller åpne andre.

192 land i verden har en Røde Kors eller en Rød Halvmåneforening. Alle har oppsporing som en av sine aktiviteter. De er ofte den eneste organisasjonen som kan lete etter mennesker i krigs- og konfliktområder. Organisasjonen har upartiskhet og nøytralitet som prinsipp.

Detaljebilde av et skapet med åpne saker (2011.1016) ved Røde Kors sitt kontor i Oslo.

På hovedkontoret til Røde Kors i Oslo, er det bare i år kommet inn 70 nye saker som angår 2. verdenskrig.

Det er seniorrådgiverne Brita Liholm og Anne Lincker som søker, leter, ringer og finner. Ingen saker blir lukket før det er funnet et svar. Kanskje får de informasjon en gang som kan hjelpe den som leter.

– De unge vil ha kontakt

En tredjedel av sakene oppsporingstjenesten får inn er nettopp fra andre verdenskrig. Slik har det vært noen år, fordi den gamle generasjonen er i ferd med å bli borte. Og da kan hemmeligheter komme fram – og også muligheter for å lete etter slektninger du ikke visste du hadde.

– Vi leter ikke etter mormor i Luster, eller en du traff på Kanariøyene. Vi jobber ikke med slektsforskning. Det er krig, konflikt og katastrofer. Alle har en rett til å vite hva som har hendt med sine kjære

—  Brita Liholm, Røde Kors

– Tenk deg en tysk soldat som har fått barn med en norsk kvinne, reiser hjem igjen, gifter seg og får ny familie. Det var mange grunner til at gjenopprettelse av kontakt mellom far og barn var vanskelig i etterkrigsårene. Kona i Tyskland sier kanskje nei. Men så, når begge er døde, vil barna eller barnebarna prøve å få kontakt med slektninger. De yngre generasjonene ønsker ofte det.

Brita Liholm sier at nettopp det at den generasjonen er i ferd med å bli borte, åpner veien for nye generasjoner til å lete, finne og ta kontakt. De unge vil gjerne det, forteller hun.

Kanskje finner du brev etter grandtante på loftet hos foreldrene dine. Og avdekker at hun brevvekslet med den tyske soldaten i mange år etter krigen.

Portrett av Anne Linckert, som jobber med oppsporing ved Røde Kors i Oslo.

Samme interesse i Tyskland

I Tyskland er det stadig flere unge som ønsker å finne ut hva som skjedde med slektninger under andre verdenskrig. 1,3 millioner tyskere er fremdeles savnet.

Røde Kors i Norge åpnet Oppsporingstjenesten i 1938. Da var det mange som kom tilbake fra Amerika. De hadde utvandret for å finne arbeid i mellomkrigsårene, men så var ikke gresset grønnere der likevel. Men var familien på samme sted i Norge? De trengte hjelp og kom til Røde Kors, som hjalp mange.

Oppsporingstjenesten skulle være en midlertidig ordning. Men så kom en ny verdenskrig, og etter det flere kriger og konflikter og katastrofer.

Kontoret for å spore opp savnede ble aldri overflødig.

Illustrasjonsbilde av Røde Kors sine melding og oppsporing skjemaer som man kan fylle på og levere for eksempel for å finne noe som har forsvunnet på grunn av konflikt eller katastrofe.

Eneste kontakt

Under andre verdenskrig ble det formidlet 120 millioner meldinger via Røde Kors mellom fanger eller soldater på sykehus og familien. Representanter kom inn i leirene og hadde med seg små, gule kort. Der kunne fanger skrive navnet sitt og en melding til familien.

I 1859 var Henri Dunant på forretningsreise gjennom Italia for å møte Napoleon den tredje. På veien passerte han slagmarken ved Solferino – der over 6000 døde og 40.000 sårede.

Sammen med kvinnene fra landsbyen Castiglione like ved, stelte han de sårede, uansett hvilken side de var på i krigen. Mottoet ble «tutti fratelli»: Vi er alle brødre. Dette var opptakten på som skulle bli Røde Kors. Dunant og hjelperne gjorde også noe annet: De tok imot beskjed fra de sårede, og formidlet det videre til familien.

Dette var starten på Røde Kors-beskjeder, og er en del av mandatet: Mennesker har rett til å vite hva som skjedde med deres kjære på slagmarken.

Man kan få sagt at man lever, eller hvor man er.

Å finne folk som har kommet fra hverandre er delt i to: Oppsporing av savnede og formidling av Røde Kors- meldinger.

En fengslet politisk fange kan få meldinger fra familien sin og skrive tilbake via Røde Kors-meldingene.

Slik opprettholdes kontakt gjennom en vanskelig periode i livet.

Dette er en av Røde Kors sine kjerneaktiviteter: Lete, finne og gjenopprette kontakt mellom familiemedlemmer og nære venner som har kommet bort fra hverandre på grunn av krig, konflikt, naturkatastrofer og migrasjon.

Alt går gjennom det internasjonale Røde Kors sitt eget system. De oppgir aldri opplysninger til en tredjepart. Beskyttelse er sentralt, det skal være trygt å bli lett etter og å være den som leter.

Ikke alle vil bli funnet.

– Når vi finner et familiemedlem, stiller vi alltid spørsmål: – Sofia leter etter deg, vil du ha kontakt?

Svaret kan være nei. Da spør vi: «Kan vi si at du lever og har det bra?».

Noen svarer nei til det også.

– Det er en privatsak om man vil bli funnet, og da avslutter vi saken, forteller Liholm og Linckert.

82 millioner på flukt

Det er mange fra andre land som bor i Norge. Når noe skjer der de opprinnelig kommer fra, kan Røde Kors få henvendelser om å spore opp savnede familiemedlemmer. Det skjedde blant annet under jordskjelvet i Nepal, Kuwait-krigen, krigen mellom Etiopia og Eritrea, borgerkrigen i Syria, Gulfkrigen og selvsagt krigen på Balkan. Flere tusen er fremdeles savnet etter migrantkrisen i 2015.

Brita Liholm begynte å jobbe med oppsporing i 2003. Da fikk hun en bok med 25.000 navn på savnede fra Balkankrigen. Noen av de pårørende bor i Norge.

Bak hvert av navnene fines det en familie, en skoleklasse, et fotballag, et nabolag.

– De lever med savn dersom de ikke får et svar, sier hun.

Liholm dro rundt til familier i Norge som hadde avlevert DNA-prøver i forbindelse med krigen på Balkan. Kunne Røde Kors få snakke med familien og få ytterligere opplysninger som kunne gi et bredere analysegrunnlag? Da ble sjansene større for å identifisere drepte, og familiene får mulighet til å gravlegge sine.

Det nitide arbeidet har gitt resultater, nå er det 7000 navn igjen på lista.

Minst 82 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. Familier splittes, unge drar alene, og noen kommer til Norge.

Brita Liholm og Ingeborg Linckert er opptatt av hva det gjør med mennesker som ikke vet hvor familiemedlemmer er, om de lever eller er døde.

– Jeg mistet sønnen min på et kjøpesenter en gang, i ti minutter, forteller Linckert.

– Alle forstår den lammende frykten når som sånt skjer. Den følelsen lever de med hele tiden.

– Man blir syk av å ikke vite hvor familien er. Det hindrer integrering også, fordi de bruker alle ressurser, alle kreftene, på å engste seg, sier Brita Liholm.

Alle historier har to sider, minst

Liholm og Linckert hører det på pusten når noen ringer. Hvordan de har det, at det er en terskel å krysse ved å ta den telefonen til Røde Kors.

Det kan ringe folk til dem som har brukt år på å bestemme seg. De vet at de kan få svar som er uventet, sjokkerende og livsforandrende. Alle historier har en smerte i seg.

– Vi leter ikke etter mormor i Luster, eller en du traff på ferie på Kanariøyene. Vi arbeider ikke med slektsforskning. Det er krig, konflikt og katastrofer. Alle har en rett til å vite hva som har hendt med sine kjære, understreker Liholm.

Besøk hos Røde Kors i Oslo for å finne ut mer om deres jobb lokalt og internasjonalt med oppsporing av folk pga konflikt, katastrofer, osv. Brita Liholm og Anne Linckert er avbildet.

Hvordan finne sammen igjen

Gjenoppretting av kontakt kan være fantastisk, men en oppsporing kan også gi deg et svar du ikke hadde regnet med.

Det kan være en soldat fra krigen som fikk barn i Norge. Mange år senere får barnet vite om det – og at han er død. Når Røde Kors leter etter slekta i Tyskland, finner de ham – og han lever. Det blir en glede å få en far, men også en smerte fordi han ikke har tatt kontakt tidligere og mistet mange år de kunne hatt kontakt.

Det kan være en soldat fra krigen som fikk barn i Norge. Mange år senere får barnet vite om det og regner med at faren er død. Når Røde Kors leter etter slekta i Tyskland, finner de ham – og han lever fortsatt. Gleden over å finne sin far kan være stor, men det ligger også en smerte i at de har mistet så mange år.

Brita Liholm husker den aller første saken hun hadde. En mann var torturert og fengslet i Afghanistan i mange år. Nå bodde han på mottak i Norge. Han hadde kone og tre barn, men hvor var de? Røde Kors lette og fant dem i et annet nordisk land. Da hadde de ikke hatt kontakt med 10–12 år.

– I ettertid har jeg tenkt på dem. Hun som kom alene til et land som gir henne like rettigheter som menn. Han fratatt all verdighet og torturert og skadet i fengsel. Så skal de finne sammen igjen. Hvordan skal livet bli når det er så mye levd liv mellom?

Husket et spesielt navn

Det er noen historier Linckert og Liholm husker bedre enn andre. De har smerte, men også glede, i seg, som denne:

– Vi fikk beskjed fra resepsjonen at det sto en forkommen, kald og skjelven mann i T-skjorte der. Dette var på vinteren. Han var i svært dårlig forfatning. Tennene hans var helt sammenbitt, han hadde problemer med å snakke. Vi fikk i hui og hast skaffet legehjelp og en tolk, og mannen, som var fra Syria, fortalte. Han hadde kommet seg til Oslo med tog fra Aten. Turen hadde tatt måneder, for han hadde hengt under togene hele veien. Navnet hans var spesielt, og Brita Liholm dro kjensel på det. Hadde hun ikke sett det navnet et sted for ikke så lenge siden? Hun gikk i arkivene, og ganske riktig – kona var i Norge, ville hun ha kontakt?

– Det vet vi jo ikke, men hun ville det. Og så kom han på samme mottak som henne.

Når Brita Liholm og Anne Linckert har klart å spore opp noen som er savnet, lukkes saken. De vet ikke hva som skjer etter det.

Men noen har de kontakt med i flere år. Det er saker som ikke er løst. Sakene blir ikke lukket før det er funnet et svar.

---

Oppsporing Røde Kors

• Hvert år mister tusenvis av mennesker kontakten med sine kjære på grunn av krig, konflikt eller katastrofer. • En kjerneoppgave i Røde Kors er å bistå mennesker slik at de kan gjenopprette kontakten med familien sin. • De bistår alle, uavhengig av kjønn, alder, politisk tilhørighet, statsborgerskap, etnisk eller religiøs tilhørighet. • Tjenesten er delt i to: Oppsporing av savnede og formidling av Røde Kors- meldinger der normal postgang er ute av drift.

• Røde Kors og Røde Halvmåneforeninger finnes i 192 land og det er dette nettverket som gjør det mulig å lete og finne mennesker.

---

Detaljebilde av det eldste melding (12. mai 1943) som finnes på huset i Oslo og som ble sendt under andre verdenskrig.
Une Bratberg

Une Bratberg

Une Bratberg er utenriksjournalist og kommentator i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter