Hennes voksne datter er psykisk syk. Det tærer på

Kjære samlivspanel!

Jeg har to voksne døtre som jeg er veldig glad i, men iblant er foreldreoppgaven så krevende, at jeg ikke føler jeg strekker til, selv nå etter så mange år. Min yngste datter har slitt helt siden ungdomstiden. Hun var mye alene, lukket seg inne og isolerte seg. I dag skjønner jeg jo at hun hadde en angstlidelse allerede den gangen. Nå er hun godt voksen, og jeg begynner å bli eldre. Hun trenger meg svært mye fortsatt. Hun er ufør og trenger tett oppfølging på grunn av sin helsetilstand. I perioder bor hun hos meg, og det tærer på kreftene mine. Hun ligger stort sett til sengs hele dagen, nekter å ha besøk. Hvis jeg har gjester, vil hun ikke at de skal vite at hun også er i huset. Stadig vekk sier hun «jeg vil dø» eller «hvorfor ble jeg født». Jeg merker meg at hun ofte skifter fastlege og ikke stoler på helsepersonell. Hvis jeg kontakter legevakten, føler hun at jeg svikter henne. Jeg er redd for henne, og jeg er også redd hun skal bryte kontakten også med meg. Har dere noen råd?

Hilsen sliten «storbarnsmor»

Kjære deg,

Du beretter om en vanskelig historie. Ingenting er så vondt som å høre at ens eget barn sier at det ikke vil leve lenger. Utsagn som «Hvorfor ble jeg født?» vekker bekymring, og trolig også skyldfølelse. Kanskje man tenker at man som forelder kunne gjort noe annerledes?

[ – Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt. Samlivspanelet svarer. ]

Å yte omsorg

Selvfølgelig vil man stille opp når man ser sitt barn lide – uavhengig av barnets alder. Men når lidelsen er kronisk, vil man sjelden føle at man strekker til. Å være omsorgsgiver for et lidende familiemedlem «tærer» virkelig på kreftene. Situasjonen blir heller ikke bedre av at vårt samfunn ikke legger til rette for at vi kan ta vare på våre voksne barn som har sårbar psykisk helse.

Dessverre er det slik at flere av dem som lever livet med kroniske tilstander, over tid bygger opp en skepsis til helsesystemet, fordi de ikke opplever at de får den hjelpen de trenger. Dette utvikler seg så til en negativ syklus hvor det stadig blir vanskeligere å tilby den som lider god behandling. Gitt at du ser at din datter bryter kontakt med andre hjelpere, er det ikke rart at du også frykter at hun skal bryte med deg.

Jeg synes du skal sette deg ned med din datter og være tydelig på at du har noen forventninger til henne

—  Kristoffer Whittaker

Det er lov å forvente noe i eget hjem

Med tanke på de konsekvensene det har for deg, synes jeg du likevel skal sette deg ned med din datter og være tydelig på at du har noen forventninger til henne.

Her er noen forslag: Hun skal hilse på dine gjester som er på besøk, men hun behøver ikke å tilbringe mer tid sammen med dere etter det. For å gjøre det lettere for henne, begynn med å ha besøk av kun én person og noen hun har kjennskap til fra tidligere. Bli enig om at dere et par dager i uken skal komme dere ut sammen. Ta en tur i skogen eller gå langs en elv.

[ Samlivspanelet: Min mann døde etter selvmord. Nå frykter jeg dagen da barna flytter ut. ]

Dette er kun forslag, og du kan forkaste dem om de ikke passer for dere. Mitt poeng er at du kan kreve noe av henne når hun bor hos deg. Jeg forstår at du er redd, men dette er en frykt som hemmer deg fra å handle, og som i verste fall er med på å opprettholde noen av symptomene hos din datter.

Livets største lykke er overbevisningen om at vi er elsket; elsket for oss selv, eller heller, elsket til tross for oss selv

—  Victor Hugo

Å hjelpe seg selv

Du skriver ikke noe om at du har noen andre å støtte deg på. Kanskje du ellers bor alene, kanskje du forsøker å skåne din andre datter. Uansett, du behøver noen du kan lene deg på, og som kan høre på deg. Om du ikke har noen venner som du føler at du kan betro deg til, så synes jeg du skal oppsøke en fagperson. En fagperson kan være så mangt enten det er din fastlege eller en kommunalt ansatte sykepleier.

Å få støtte fra noen er viktig! Dersom du må bære hele denne vekten alene, står du potensielt i fare for å bli syk selv. Ideelt skulle du og din datter gått til en familieterapeut sammen for en samtale. Det kunne vært starten på noe nytt for dere. Det er mulig din datter også hadde vært mindre skeptisk om dere gikk sammen til terapeut utenfor det etablerte helsesystemet.

Ønsker deg og din datter alt vel.

Vh,

Kristoffer