Flere tusen migranter og flyktninger befinner seg nå i Bosnia-Herzegovina, med håp om å sette foten i Vest-Europa og EU. De lokale myndighetene ønsker å ha så mange som mulig i mottaksleirer, og legger begrensninger på bistand for de som lever på gata. Men, noen organisasjoner nekter å adlyde restriksjonene.
Det er sommer i Bihac – en liten by lengst nordvest i Bosnia-Herzegovina, på grensen til Kroatia. Termometeret har bikket 30 grader, og gatene er fylt av liv, røre, og folk. Noen er lokale, og andre er turister, men stort antall av ansiktene har vandret tusenvis av kilometer før de ankom grensebyen. Regionen huser nemlig halvparten av alle de 6.000 migrantene og flyktningene som nå midlertidig befinner seg i Bosnia Herzegovina, på vei til EU.
Et par steinkast fra hovedgaten renner elven Una, hvor et stort antall migranter samler seg på dagtid for å vaske både klær og seg selv. Om kvelden må de trekke ut av sentrum, til forlatte bygg og skjulte, provisoriske teltplasser – om de ikke vil ha trøbbel med politiet, beskriver spanske Elena, mens hun ser utover elven.
Elena har reist helt til Bosnia-Herzegovina for å jobbe som frivillig i No Name Kitchen – en aktivitet hun har lært seg å skjule for omverdenen i Bihac.
– Vi er alltid litt forsiktige med nye mennesker. Av og til bruker vi falske navn, og hvis noen spør så er vi turister eller backpackere, legger hun til.
Dette er av god grunn, da frivillige i No Name Kitchen gjentatte ganger har opplevd trakassering fra både politi og lokalbefolkning.
Begge har reist helt fra Spania av én enkel årsak – å gi bistand til migrantene og flyktningene som sitter fast i Bosnia, fanget mellom en uønsket tilværelse i hjemlandet - og EUs lukkede grenser.
Populær rute
Bosnia ligger på den såkalte Balkanruten, som var innfartsvei for over 700 000 migranter og flyktninger på vei til EU i 2015. Ruten ble deretter offisielt stengt i 2016, med strengere grenser mellom EU og landene i Balkan. Men - fra 2018 har ruten igjen blitt en populær gjennomfartsåre for de som beveger seg fra Hellas mot Vest-Europa.
Vi er alltid litt forsiktige med nye mennesker. Av og til bruker vi falske navn, og hvis noen spør så er vi turister eller backpackere.
— Elena (21), No Name Kitchen
Tall fra dansk flyktninghjelp viser at over 75 000 mennesker har ankommet Bosnia siden 2018, på deres ferd vestover. I skrivende stund er det mellom 6.000 og 6.500 i landet, men eksakt antall er vanskelig å anslå, da de ofte er på flyttefot – enten mot EU eller til andre land på Balkan.
Omtrent halvparten av migrantene befinner seg i offisielle mottaksleirer, mens resten oppholder seg i midlertidige, provisoriske sovesteder. Noen befinner seg i forlatte bygg, mens andre sover i telt eller under åpen himmel i skogen.
- Vi fokuserer på å hjelpe de utenfor leirene, sier Barbara, talsperson for No Name Kitchen i Bosnia.
No Name Kitchen er en internasjonal bistandsorganisasjon, åpen for alle som ønsker å bidra – være seg lokale eller tilreisende, forteller hun videre. Foreløpig har de syv frivillige arbeidende i Bihac, og syv i en annen, nærliggende grenseby.
- Vi har støttet migranter og flyktninger på balkanruten i flere år, spesielt i Serbia. Sommeren 2020 åpnet vi også en avdeling her i Bihac, da vi så hvordan grensene til EU stadig ble strengere for de som forsøker å passere.
For mange av migrantene og flyktningene skulle Bosnia kun være et punkt for gjennomreise, med et kort, midlertidig opphold. Men – grunnet tilbakeskyvene fra kroatisk politi, ser mange seg nødt til å bli værende lenger enn tiltenkt. For noen har oppholdet var i flere år.
Brudd på internasjonal lov
– EU bestemmer seg for å stenge grenser og lage leirer på andre siden. De gir ingen mulighet for folk å migrere videre på en trygg måte.
Etter internasjonal lov har migranter og flyktninger rett til å be om asyl når de først er inne på kroatisk territorium, beskriver hun videre.
Statistisk sett er det et mindretall som ville fått internasjonal beskyttelse etter en saksgjennomgang, men Kroatias praksis er å massedeportere store grupper av migranter tilbake til Bosnia, uten at noen får mulighet til å be om asyl, forklarer Barbara.
– Dermed mister flyktningene sine muligheter til å få en rettferdig saksgjennomgang.
[ Rømer krisa i Tunisia – går i båten mot Europa ]
De færreste klarer å passere Kroatia på første forsøk, og ofte har de prøvd å krysse grensen flere titalls ganger.
Situasjonen fører til at strømmen av migranter blir stanset i Bosnia – spesielt i grenseregionen. Problemet dukker opp da finansieringen fra EU ikke er tilstrekkelig til å holde menneskene i de offisielle mottaksleirene, påpeker Barbara.
– Leirene er fulle, og de må bo i uhygieniske forhold – ofte med mangel på mat. I tillegg har to leirer nettopp stengt, så folk blir nødt til å bo på gatene.
Videre er de fleste leirene uhensiktsmessig plassert midt i ødeland. Mange ønsker heller å bo nærmere grensen, så de kan gjøre nye forsøk på å reise til EU, uten å måtte vandre flere mil til og fra leiren.
De lokale myndighetene ønsker likevel å samle så mange som mulig i de offisielle mottaksleirene. Dette grunnet misnøye hos lokalbefolkningen, opplyser politiet i Bihac, som flere ganger har blitt bedt om å tvangsflytte migranter fra forlatte bygg til Camp Lipa, som ligger tre mil utenfor Bihac.
Kriminalisering av bistand
Et av tiltakene for å holde migrantene i leirene er å kutte ut all støtte og bistand til de som oppholder seg utenfor, beskriver Barbara. Denne restriksjonen gjelder også for internasjonale organisasjoner, og de lokale myndighetene har uttalt at det nå er ulovlig å gi mat.
– De forsøkte å kaste oss ut for et år siden, men vi gikk rettens vei, og fikk til slutt lov til å bli – det er ikke ulovlig å gi mat til folk! Det er helt feil at det skal bli kriminalisert å gjøre humanitært arbeid.
Det er utdeling av mat som står på agendaen i kveld. Praten går om hva som må gjøres hvis de blir stoppet av myndigheter eller politi.
Kvelden før hadde Elena sitt lag selv blitt stanset. De fikk lov til å kjøre videre, men skrekken ble igjen.
– Hvis du får nok advarsler kan du bli tatt inn til avhør. Da står oppholdstillatelsen i fare.
Barbara informerer at myndighetene av og til også nekter å gi oppholdstillatelse til frivillige, av diverse årsaker. Etter dette kan de bli kastet ut av landet.
Han virket unnvikende og redd, så jeg gikk bort til ham og oppdaget at han hadde sår på bein og armer. Vi tok ham til legen, som konstaterte at han hadde blitt slått med batonger.
— Barbara, talsperson for No Name Kitchen i Bosnia
– Andre ganger har myndighetene også kastet ut frivillige som hadde oppholdstillatelse. Vi har tatt dette til retten, og som regel vunnet, men det er kostnads- og tidkrevende for oss som organisasjon.
I tillegg er det vanlig at frivillige blir trakassert av politi – som dukker opp i hjemmene deres tidlig på morgenen, følger etter de mens de distribuerer hjelp, og forsøker å hindre de i å gi bistand, forteller hun.
– Hvis politiet ser noen gi mat til mennesker, har de av og til tatt de med på politistasjonen og avhørt de om personlige detaljer i flere timer.
Snart tomme for sko
Basen til No Name Kitchen er et anonymt lagerbygg. Bak porten møter man flere, smilende frivillige fra organisasjonen. Mellom lange rekker av høye hyller – fulle av sekker, klær, liggeunderlag og soveposer – foregår dagens pakking.
Elena går over listen over hvem som trenger hva – og hvor de befinner seg.
No Name Kitchen er aktive på sosiale medier, og har en egen hotline på Facebook hvor migranter og flyktninger melde inn behov.
– De skriver hvor de er, og om de trenger mat, sko, klær, og lignende. Deretter pakker vi dem her, og møter dem ved en anonym lokasjon.
Elena vandrer mellom hyllene for å lete etter et par sko i riktig størrelse.
Med hodet i en pappeske roper hun ut: «Vi er snart tomme for sko!».
Fottøy er noe av det som blir etterspurt oftest. Grunnen er at grensepolitiet i Kroatia ofte konfiskerer skoene før migrantene blir deportert. Deretter blir de nødt til å gå barbeint flere kilometer tilbake til Bosnisk territorium.
– Dette er så det skal bli vanskeligere å forsøke flere passeringer. Det er en type avskrekking, sammen med resten av behandlingen de får.
Inhuman behandling
No Name Kitchen er medlem av nettverket kalt Border Violence Monitoring Network – som består av 16 organisasjoner og grupper som dokumenterer overgrep og vold på grensen mellom Balkan og EU. Vitnesbyrd fra migranter, samt observasjoner fra organisasjonene, maler et dystert bilde av hvordan menneskene opplever deportering. Dagligdags behandling er konfiskering av eiendeler, penger og klær. Andre ganger har vaktene opptrådt voldelig.
Barbara forteller om en gang hun gjenkjente en migrant på gaten, som hun hadde hatt god kontakt med tidligere.
- Han virket unnvikende og redd, så jeg gikk bort til ham og oppdaget at han hadde sår på bein og armer. Vi tok ham til legen, som konstaterte at han hadde blitt slått med batonger.
Av samme grunn er friluftsutstyr ofte etterspurt, da migrantene gjerne står tomhendt tilbake etter et forsøk på grensepassering. Andre ble fratatt pengene, og har behov for mat for å overleve.
Hver pose blir fylt med mel, olje, grønnsaker, og andre ingredienser som kan vare en stund.
No Name Kitchen er medlem av nettverket kalt Border Violence Monitoring Network – som består av 16 organisasjoner og grupper som dokumenterer overgrep og vold på grensen mellom Balkan og EU. Vitnesbyrd fra migranter, samt observasjoner fra organisasjonene, maler et dystert bilde av hvordan menneskene opplever deportering. Dagligdags behandling er konfiskering av eiendeler, penger og klær. Andre ganger har vaktene opptrådt voldelig
Barbara forteller om en gang hun gjenkjente en migrant på gaten, som hun hadde hatt god kontakt med tidligere.
– Han virket unnvikende og redd, så jeg gikk bort til ham og oppdaget at han hadde sår på bein og armer. Vi tok ham til legen, som konstaterte at han hadde blitt slått med batonger.
Migrantenes situasjon varer hele uken. Da vil vi være der når det trengs.
— Elena (21), frivillig i No Name Kitchen
[ VERDIDEBATT: «Å kriminalisere bort det tragiske» ]
Av samme grunn er friluftsutstyr ofte etterspurt, da migrantene gjerne står tomhendt tilbake etter et forsøk på grensepassering. Andre ble fratatt pengene, og har behov for mat for å overleve.
Hver pose blir fylt med mel, olje, grønnsaker, og andre ingredienser som kan vare en stund.
Distribusjonen
Nå skal alt lastes opp i to varebiler, og ruten fordeles på sjåførene. Posene dekkes til av et teppe, i tilfelle de blir stoppet av politiet. Så begir de seg ut mot forhåndsavtalte møtesteder.
No Name Kitchen møter aldri migranter der de holder til – dette for å minske sjansen til å bli oppdaget. I stedet går to eller tre av migrantene til møtestedet for å frakte hjem varene til resten av gruppen.
Første møtested er på en parkeringsplass bak et leilighetskompleks, litt utenfor byen.
Møtet mellom de frivillige og migrantene er ren gjensynsglede, og smilene brer seg fra begge kanter. Det er tydelig at dette har skjedd før. To utsendte skal hente mat og klær til 10 mennesker som oppholder seg i skogen litt unna.
Så går turen til neste møtested. Denne gangen ved en parkeringsplass for trailere, i et bebygd område.
Denne leveransen er større, og det har også møtt opp noen som ønsker å be om hjelp personlig. De forklarer at en stor gjeng akkurat kom tilbake fra grensen etter en deportering. De har ingen mat, og ikke noe sted å sove.
– De trenger hjelp, sier han med såre øyne.
De frivillige fra No Name Kitchen, noterer iherdig ned behovene, og forsikrer migrantene om at dette skal ordnes.
Etter flere, lignende møter er kvelden over for No Name Kitchen, og bilene kjører tilbake til varehuset.
Men – i morgen starter det på ny. No Name Kitchen jobber nemlig hver dag – unntatt søndag.
– Migrantenes situasjon varer hele uken. Da vil vi være der når det trengs, sier Elena avslutningsvis.