Bondevik: – Skulle snakket mer med Taliban tidligere

I desember 2001 var daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) i Det hvite hus og møtte USA-president George Bush. Da hadde Norge tilbudt USA norske militære styrker og utstyr til Afghanistan, og like før jul vedtok FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjonen om koalisjonsstyrken ISAF som Norge valgte å delta i.

– Hvilke tanker har du gjort deg de siste dagene om Afghanistan?

– For folk i Afghanistan er det tragisk at de nå igjen kommer under Taliban-styre. Det vil bety forverrede vilkår, spesielt når det gjelder menneskerettigheter og kvinners stilling. Det andre er at det må ha vært en feilvurdering fra Vestens side at tida var inne til å trekke seg ut av Afghanistan. Det er åpenbart at Taliban hadde en mye sterkere posisjon og var villig til å slå til i større grad enn de kan ha regnet med. Det må være noe med analysegrunnlaget som ikke har vært godt nok.

– En tredje refleksjon er at det burde vært lagt større vekt på andre virkemidler enn de militære de siste 20 årene. Jeg mener fortsatt at det var nødvendig å gå inn der. Det handlet om et angrep på en alliert og det forelå et FN-mandat. Norge og de andre landene hadde ikke noe valg.

– Nå må en forsøke å gjøre så godt en kan i denne situasjonen. Taliban kommer nå til å styre. Vi hører snakk om forhandlinger i Kabul og Qatar. Da er det viktig at en ikke får en full reversering til det gamle, men at en ser om det er mulig å ta vare på noen av de forbedringene som har skjedd, med utdanning for både gutter og jenter, og i kvinnenes rettigheter, sier Bondevik.

– Var du i 2001 bekymret for at det vi nå ser 20 år etter, kunne bli virkeligheten?

– Ja, bekymringer for det hadde vi. Militære intervensjoner løser ofte ikke grunnleggende problemer, men noen ganger kan de være nødvendige. Afghanistan var arnested for terrorvirksomhet, og særlig Al-Qaida.

Mener formålet var klart

– BBC skriver at Husain Haqqani, Pakistans ambassadør til USA i 2009, har sagt at president Biden har sagt at «vår kamp handlet om Al-Qaida, ikke Taliban», men Haqqani sier at han mener at dette var naivt. Har mandatene vært vekslende eller uklare, slik at det også har gjort det vanskelig å oppnå det man ville?

---

ISAF

• Tidlig i desember 2001 ble det holdt en internasjonal konferanse i regi av FN i Bonn i Tyskland om Afghanistan. Ut av møtene kom en avtale som la grunnlag for en midlertidig styring av Afghanistan inntil ny grunnlov, folkevalgt parlament og en regjering var på plass.
• I resolusjon 1386 som ble enstemmig vedtatt 20. desember 2001 betegnet FNs sikkerhetsråd situasjonen i Afghanistan som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og opprettet samtidig en internasjonal stabiliseringsstyrke: International Security Assistance Force (ISAF).
• Kilde: regjeringen.no

---

– Den gangen beskyttet Taliban Al-Qaida. Formålet var terrorbekjempelse, og jeg mener at formålet var ganske klart: Å bekjempe Al-Qaida. Siden Taliban beskyttet Al-Qaida, måtte en også bryte ned Taliban. Det blir spennende å se nå som Taliban igjen kommer til makten, om de igjen vil beskytte Al-Qaida og andre terrorgrupper. Jeg regner med at det blir et hovedmål i forhandlingene med Taliban nå å prøve å få en klarhet i dette, og en mulig forpliktelse på at Taliban ikke skal beskytte terrororganisasjoner.

En må vurdere dette ut fra den situasjonen en er i. Den gangen var det ikke noe særlig valg. Vi måtte gripe inn.

—  Kjell Magne Bondevik, statsminister da Norge ble med på oppdraget i Afghanistan

«Løy» om framgang

I desember 2019 publiserte The Washington Post de såkalte Afghanistan-papirene basert på 2.000 sider med intervjuer og notater fra personer som hadde vært involvert i oppdraget. Materialet var innhentet til de årlige Lessons Learned-rapportene fra byrået SIGAR som Kongressen hadde opprettet.

Ifølge avisen var rapportene mye mer glattpolerte enn det som lå i grunnlagsmaterialet, som The Washington Post gikk rettens vei for å få innsyn i. Lederen for byrået, John Sopko, erkjente at dokumentene viser at «det amerikanske folket kontinuerlig har blitt løyet til» om at det gikk framover i Afghanistan.

Kildene kritiserer også USA for pengesløsning som bidro til korrupsjon og å ha latt være å slå ned på korrupsjonen som preget regimet til Hamid Karzai. Han ble innsatt som midlertidig regjeringsleder i 2001, og var valgt president fra 2004 til 2014.

– Er korrupsjon og undervurdering av problemene noe av årsaken til at analysegrunnlaget ikke har vært godt nok?

– Det har vært en del av problemet, men ikke nødvendigvis hovedforklaringen. Korrupsjon har svekket myndighetenes styrke. Taliban har kunnet utnytte det i befolkningen og peke på at her er det mye korrupsjon, og dermed skaffe seg økt støtte.

– Hvilken rolle har land som Kina, Russland, Iran, Pakistan og Saudi Arabia i det vi nå ser i Afghanistan?

– Rollen en kan håpe at de tar, er å stille strenge krav til Taliban om å ikke beskytte og oppmuntre terrorgrupper. Men de nevnte landene har ulike interesser. Noen av dem sitter i FNs sikkerhetsråd. Der vil det blir drøftinger framover om krav til Taliban. Men også land som Iran og Saudi Arabia som ikke sitter der, blir viktige.

[ Tidligere forsvarssjef Sverre Disen: «Måten Afghanistan-operasjonen skjedde på, var forhastet og forfeilet» ]

Erkjennelsen kom for seint

– Har USA og Nato satset på feil hester i Nord-Alliansen og i sin tid Karzai?

– Jeg har ikke har vært aktivt med i vurderingene på mange år, så det er vanskelig for meg å si. Det vil komme evalueringer både internasjonalt og i Norge, og jeg tror det er for tidlig å konkludere nå.

– VG skriver at krigen i Afghanistan har kostet USA 778 milliarder dollar fram til 2019. Det tilsvarer 6.450 milliarder norske kroner, omtrent halve Oljefondet. Mange andre land har også brukt sine beløp. Kunne pengene vært brukt bedre?

– I etterpåklokskap kan en komme til det. Men en må vurdere dette ut fra den situasjonen en er i. Den gangen var det ikke noe særlig valg. Terrorangrepet 11. september var et angrep på en Nato-alliert og vi måtte forsøke å begrense terrorvirksomheten i Afghanistan. Og det har en oppnådd. Jeg er nok av dem som mener at en skulle ha satset mer på andre virkemidler enn militære i disse 20 årene.

– Hvilke virkemidler?

– Å legge større vekt på å bygge opp demokratiske institusjoner i landet og tidligere innse at en må forholde seg til Taliban og forhandle med dem. Den erkjennelsen kom veldig seint.

Taliban ønsker anerkjennelse

– Hva kan FN og andre nasjoner gjøre for eventuelt å legge press Taliban for å sikre menneskerettigheter og kvinner?

– FN må arbeide politisk og diplomatisk, ikke minst med det som går på en anerkjennelse av Taliban. Det betyr ikke en aksept som sådan, men anerkjennelse av at de er den reelle makthaveren i landet. Det kan brukes til å stille krav også når det gjelder det humanitære. Jeg tror Taliban vil være opptatt av å oppnå en viss anerkjennelse, og det kan gjøre at de blir mer forhandlingsvillige. Dette vil de kommende dagene og ukene vise.

– Sivilsamfunnsorganisasjoner frykter en humanitær krise. Hvordan vurderer du det?

– Den afghanske befolkningen har lidd mye i mange år, humanitært og økonomisk. Det er stor fare for at det blir forsterket gjennom en maktovertakelse. Det kan bli konflikter innover i landet og mye voldsbruk. Det er viktig at det internasjonale samfunnet stiller opp humanitært, men det må skje på måter som gjør at den hjelpen når fram. Det må være et krav til Taliban.

– Var det en håpløs oppgave USA og Nato gikk til i 2001?

– Jeg vil ikke si håpløs, men veldig vanskelig. Som nevnt er det sjelden at militære intervensjoner løser grunnleggende problemer. Men den gangen stod det å bekjempe terror så høyt på dagsorden, at vi så det som helt nødvendig. Når vi vurderer dette mange år etterpå, må vi aldri glemme den situasjonen vi var i da, sier Bondevik.

[ Afghanistan: Frykter at kvinneaktivister kan bli drept ]