Nyheter

Taliban utnytter misnøye og lokale opprør

OFFENSIV: Talibans framrykking i Afghanistan avkler hvor svakt sikkerhetsstyrkene står, mener norsk Afghanistan-kjenner.

Taliban er på frammarsj i Afghanistan. Ifølge nyhetsbyrået Reuters falt byen Ghazni torsdag morgen, og bevegelsen skal nå kontrollere to tredeler av landet. Forskningsleder Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt (CMI) jobbet for Kirkens Nødhjelp (KN) i Afghanistan da bevegelsen feide over landet og inntok Kabul i 1996. Han mener offensiven vi nå ser, sier like mye om den afghanske hærens svakheter – som islamistbevegelsens styrke.

– For mange er det bedre å overgi seg enn å kjempe seg til et tap. Det vi ser nå, er svakheten i det som er bygget opp de siste tjue årene, mener han.

Studentene

Taliban oppstod i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen på 1980-tallet, som en av flere bevegelser som gikk under betegnelsen mujahedin.

– De var ett av sju parti som ble anerkjent av Pakistan, som representanter for afghanerne, de var nasjonale og konservative og hadde et nettverk av tradisjonelle ledere. Også vi bistandsarbeidere kjente til dem, forteller Strand.

Det vi ser nå, er svakheten i det som er bygget opp de siste tjue årene.

—  Arne Strand, forskningsleder ved Christian Michelsens Institutt

I kjølvannet av Sovjetunionens tilbaketrekking i 1989 kjempet flere afghanske grupper først mot Sovjetunionens allierte, president Mohammed Najibullah, og etter hvert også med hverandre. Taliban, som hadde trukket seg tilbake til sine madrassaer – religiøse skoler – holdt seg i utgangspunktet utenfor kamphandlingene.

– Da jeg jobbet i landet i 1993, var landet totalt oppdelt. Det var kontrollposter overalt, og vi ble stadig frastjålet biler og annet utstyr. Høsten 1994 begynte vi å høre om talibere som begynte å stoppe busser, sjekke skjegglengden til menn og lignende. Men i Kandahar gikk de også til angrep mot lokale kommandanter som handlet utenfor lokale moralske normer. De ble hengt, sier Strand.

---

Tilbaketrekking fra Afghanistan

  • I oktober 2001 startet USA bombingen av Afghanistan, i kjølvannet av angrepene mot New York og Washington i september det året. Amerikanerne mente Taliban, som da kontrollerte store deler av landet, ga Osama bin Laden og Al-Qa’ida, som sto bak angrepene på USA, beskyttelse.
  • I januar 2002 ankom de første troppene fra USAs Nato-allierte, International Security Assistance Force (ISAF), Afghanistan.
  • Parallelt med det militære engasjementet økte bistanden til Afghanistan kraftig, i tråd med intensjonen å bygge en bærekraftig stat og et fungerende demokrati.
  • Afghanistan ble i løpet av kort tid en av verdens største bistandsmottakere, og var i flere år også den største mottakeren av norsk bistand.
  • I mai startet tilbaketrekkingen av internasjonale styrker. Etter planen skal alle de utenlandske styrker trekkes ut innen 11. september. USA sier nå at de vil trekke ut sine siste tropper innen 31. august.

---

Strand forteller at KN gjorde det helt klart at de var en organisasjon med et kristent grunnsyn, at de jobbet med å gi utdanning, også til jenter, men at Taliban tilsynelatende ikke hadde noe imot dette da.

I store områder, særlig områder kontrollert av pashtunere, tok Taliban lett over. Verre var det i områder i nord, der tadjikere regjerte. Her møtte Taliban mer motstand, og ble mer brutale. I 1996 lyktes det Taliban å innta Kabul. Tilsynelatende uten særlig vilje til å regjere.

– De hadde ingen plan om å styre, de lente seg på gamle maktstrukturer. Hovedanliggendet var å skape fred og konservativ Islam.

Tappet misnøye

I andre halvdel av 1990-tallet ble Afghanistan en havn for radikale islamister. I 1998 ble flere angrep i Øst-Afrika regissert herfra, og i 2001 angrep altså Al-Qa’ida USA. Bare uker senere startet amerikanerne bombardementet av Afghanistan, et engasjement som skulle vare i tjue år. Selv om Talibans fall like etterpå var en lettelse for mange afghanere, skapte brutaliteten fra internasjonale styrker og deres afghanske allierte også misnøye.

– Særlig i sør var det mange som oppfattet den internasjonale tilstedeværelsen som fremmed, ikke ulik den tilstedeværelsen Sovjetunionen hadde på 1980-tallet. Denne oppfatningen klarte Taliban å utnytte, mener Strand.

K

De siste årene har Taliban igjen vokst seg sterke, på tross av et stort internasjonalt nærvær. I 2018 inviterte den nåværende presidenten Ashraf Ghani gruppen til forhandlinger. Året etter inngikk USA en avtale med Taliban om tilbaketrekking fra landet. Strand mener det ikke er så mye Talibans styrke, som den sittende forvaltningens svakhet, som ligger bak den raske offensiven man nå ser i Afghanistan.

– Taliban har klart å utnytte utstrakt misnøye og lokale opprør. Folk vil ikke slåss på vegne av den afghanske regjeringen, og mange steder har folk rett og slett lagt ned våpnene. Sikkerhetsstyrkene som er bygget opp, er veldig avhengig av internasjonal støtte. Det er mye korrupsjon, folk får ikke lønn, de mangler helt grunnleggende forsyninger, som diesel til bilene, sier Strand.

Propagandakrigen

En av de synlige forskjellene på Talibans framrykking nå og for tjuefem år siden, er at bevegelsen nå fører en propagandakrig på nett, særlig gjennom videoer i sosiale medier. Strand mener man også kan se at de anstrenger seg for ikke å framstå som demoner. Den politiske, og mer moderate ledelsen, sitter fortsatt i Doha i Qatar og forhandler, framferden i noen områder der bevegelsen har tatt over, viser at disse fortsatt har kontroll.

– Det har skjedd forferdelige ting, men de har ikke tatt hevn i områder i nord, som kanskje var forventet. Bistandsorganisasjoner og sivilsamfunn har kunnet operere også i områder Taliban tar over. De har også opprettholdt avtalen om ikke å gå til direkte angrep på internasjonale styrker. Avtalen med USA i 2019 ga Taliban legitimitet, men den ga dem også ansvar, påpeker Strand.

Det er allikevel usikkert hvor god kontroll en ledelse i eksil har på bakken, og i kampens hete oppstår det en egen dynamikk som kan føre islamistene tilbake til makta. En makt de ikke nødvendigvis ser seg tjent med å ha, og som de ikke nødvendigvis har noen plan for. Ikke ulikt situasjonen de sto i for tjuefem år siden.

– Ledelsen har relativt god kontroll men det er jo den militære dynamikken i dette som avgjør. Vil de krigerne som nå er på frammarsj, med følelsen av å ha seiret over verdens mektigste militærkoalisjon, stoppe før de har full kontroll? Etter hvert kommer de til å møte mer motstand, og da kan det være at Taliban er mer tjent med forhandlinger.

Les mer om mer disse temaene:

Maren  Sæbø

Maren Sæbø

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter