Nyheter

Canadas oppgjør med en grusom fortid fortsetter. –Dagens canadiere er forferdet og skamfulle

URFOLK: Det er funnet levninger etter over 1.000 barn på canadiske internatskoler, og det ventes mange flere. Oppgjøret ventes å ta mange år og kan påvirke andre land.

Det er anslått at 150.000 barn av urfolk gikk på internatskoler i Canada fra 1828 til 1997, ifølge landets Sannhets- og forsoningskommisjon. I deres rapport ble det fastslått at mange elever døde. Mange fikk også store vansker senere i livet på grunn av mishandlingen de ble utsatt for, tapet av språk og kultur, og en elendig utdannelse.

I mai, juni og juli er det funnet det som antas å være graver etter nesten en prosent av barna, på skolenes område. En av Canadas største aviser, National Post, anslår at det foreløpig er funnet 1.308 graver, og presiserer samtidig at tallet kommer til å stige.

Kjent allerede på 1990-tallet

Silje Karine Muotka sitter i dag i Sametingsrådet, men var i 1999 i praksis på University of British Columbia i Vancouver. Der bidro hun med rettshjelp til en rekke klienter som allerede da kunne fortelle om barn som aldri kom hjem fra internatskolene.

– Familiene ble presentert med en forklaring om at barna vantrivdes og hadde rømt, sier hun.

Hun ble sjokkert allerede da over det enorme omfanget av overgrepet mot urbefolkningen. Det som blir avdekket nå, betegnes av mange canadiere som et folkemord.

– Det omfanget som rulles opp, har en grusom systematikk over seg, sier Muotka.

Brant klær og klippet hår

Foreløpig er det kun funnet graver på fire av over 120 skoler. I en meningsmåling fra selskapet Leger svarer hele 80 prosent av de 1.539 spurte at de tror dette er toppen av isfjellet. Det er ikke snakk om massegraver, men vanlige, umerkede graver. Barn døde i ulykker og av sykdommer som tuberkulose og hjernehinnebetennelse.

Barna ble fjernet fra foreldrene i svært ung alder. Klær ble brent opp og hår ble kortklipt for å gjøre barna mer vestlige. Skolene ble drevet av kirkesamfunn, som fikk små summer i støtte fra myndighetene.

– For barn var livet på disse skolene ensomt og fremmed, skriver kommisjonen i sin rapport.

Utbredt misbruk

Ofte var det få ansatte, uten lærerutdanning, bygningene var i dårlig stand, og det var lite mat. Ved minst én skole advarte ledelsen om at de ikke hadde råd til å fø alle barna. Lærerne hersket med streng disiplin, og barnas kultur og språk ble undertrykket. Fysisk og seksuelt misbruk var utbredt.

Kommisjonen skriver også at selve utdannelsen barna fikk, var svært mangelfull, blant annet på grunn av utstrakte fordommer om deres intellektuelle kapasitet. Mye av tiden gikk til å gjøre arbeid som hjalp skolen med å få det til å gå rundt økonomisk.

Staten overtok driften fra kirkesamfunnene i 1969. De fleste skolene ble stengt på 1970-tallet, men den siste var altså i drift helt til 1997. Flere kirker er blitt utsatt for ildspåsettelser etter at gravene ble oppdaget.

Det omfanget som rulles opp, har en grusom systematikk over seg

—  Silje Karine Muotka

Flertallet tviler på landets moralske grunnlag

Majoritetssamfunnet i Canada har reagert sterkt på overgrepene mot urfolk, som utgjør drøyt fem prosent av landets befolkning. Hele 80 prosent av de spurte i Legers meningsmåling mener landets befolkning bør føle skam over at slike skoler har eksistert, og 57 prosent svarer at saken gjør at de stiller spørsmål ved hele det moralske grunnlaget som Canada har vært basert på.

Sannhets- og forsoningskommisjonen, som ble dannet i 2008 og leverte sin rapport i 2015, var det foreløpig største skrittet i det offisielle Canadas oppgjør med fortiden. Da den ble etablert, kom daværende statsminister Stephen Harper med en offentlig unnskyldning for at barn ble fjernet fra sine hjem.

– Dette var en utrolig skadelig politikk som ble gjort til virkelighet i Canada gjennom mange tiår, og dagens canadiere er forferdet og skamfulle over hvordan landet vårt oppførte seg, sa sittende statsminister Justin Trudeau i juni.

Det viktigste nå er å anerkjenne omfanget av det som har skjedd, og at hvert av disse barna var et menneske med drømmer og håp. Etterpå må det være et oppgjør

—  Silje Karine Muotka

Vil ha mer enn symbolikk

I slutten av mai ble 30. september gjort til en nasjonal helligdag. Datoen markerer tiden på året da barna som regel ble tatt hjemmefra, oftest fikk de ikke se foreldrene sine igjen på mange måneder. 26. juli skal Mary Simon bli den første urfolksrepresentanten som går inn i jobben som generalguvernør – dronning Elisabeths offisielle representant i Canada og i praksis statsoverhode.

For mange urfolk holder det imidlertid ikke med slike symbolske handlinger. En rekke urfolksgrupper har startet kampanjer for å utvide fokuset.

– Det handler om at man skal få en erkjennelse av at barna ikke bare er tall. De hadde et hjem, de hørte til et sted, og vi kan ikke håndtere dette på en distansert måte, sier Muotka.

Hun tror sorgprosessen som er satt i gang vil ta lang tid. Det vil også måtte innebære oppfølging fra landets sannhetskommisjon.

– Det viktigste nå er å anerkjenne omfanget av det som har skjedd, og at hvert av disse barna var et menneske med drømmer og håp. Etterpå må det være et oppgjør, og det vil måtte være en offentlig sak.

Sannhetskommisjon også i Norge

Også i Norge er det opprettet en kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett begått mot samer, kvener og norskfinner. Internatskolene som ble drevet av staten i Troms og Finnmark på 1900-tallet, er blant sakene som er under lupen. Prosessene har et ulikt utgangspunkt, men også i Norge ble det begått overgrep på internatskolene.

– Mange har hatt veldig vanskelige opplevelser der, som de har hatt med seg i livet. Det er sår de må få mulighet til å legge fram. Det var snakk om å være borte fra primære omsorgspersoner. Uten å være nær sine foreldre, har man mye mindre beskyttelse som barn, sier Muotka.

Hun er imidlertid bekymret for at den norske sannhets- og forsoningskommisjonen ikke har fått mye oppmerksomhet i det norske storsamfunnet siden den ble opprettet i 2018.

– Man må ha en bredere diskusjon. Det er et forpliktende arbeid, vi må drive fram til vi er kommet til et bedre sted, sier sametingsråden.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter