Kan bli domstolene som avgjør om 110 km/t gir grunn til å bygge i vernet natur

– Dette er jus og ikke politikk, understreker Fredrik Holth, dosent i plan- og bygningsrett ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Holth mener at Stortinget møter seg selv i døra i spørsmålet om ny E6 forbi Lillehammer. Stortinget har bevilget penger til å bygge firefelts motorvei med fartsgrense 110 km/t fra Oslo til Øyer. For å få til det, ser Lillehammer kommune og det statseide selskapet Nye Veier en ny trasé gjennom naturreservatet Lågendeltaet som den beste løsningen.

Vårt Land har fulgt dragkampen om ny E6-utbygging gjennom våren. Selv etter flertall blant kommunepolitikerne på et møte i juni, er ikke siste ord sagt.

Statsforvalteren i Innlandet må nemlig gi dispensasjon til å gjøre inngrep i naturreservatet.

Statsforvalteren har signalisert at den oppfatter firefelts motorvei og 110 km/t som en bestilling fra Stortinget, som det lokalt må finnes en løsning på. Men Holth understreker at Statsforvalteren må vurdere om vilkårene for dispensasjon er til stede. Er de ikke det, må den avslås.

– Lovgiver, altså Stortinget selv, har oppstilt mekanismer i lovgivningen for at man ikke skal velge lettvinte løsninger, sier Holth.

Vilkårene er at utbyggingen er «nødvendig», enten av sikkerhetshensyn eller hensynet til «vesentlige samfunnsinteresser».

– Dette er et spørsmål om rettslige vilkår er oppfylt. Det er ikke et spørsmål om det er politisk vilje til å sette til side vernevedtaket, sier Holth.

[ Ny E6 kjører over fredet natur ]

Norske våtmarker

Kristin Hille Valla var miljøvernminister (Sp) da regjeringen Syse i oktober 1990 i statsråd opprettet Lågendeltaet naturreservat og fuglefredningsområde.

– Det jeg husker godt. Jeg var ekstremt engasjert i natur, og det er jeg også i dag og følger godt med, sier Hille Valla.

Hun ble senere fylkesmann i Oppland og flyttet etter hvert til Lillehammer.

Hille Valla forteller at utgangspunktet i 1989-90 var at det skulle lages en nasjonal verneplan for våtmarksområder. Lågendeltaet var ett av flere områder i Oppland som ble utpekt.

Lågendeltaet regnes som et av de viktigste våtmarksområdene i Norge, og er et av Norges største innlandsdeltaer. Det mener Hille Valla gjorde inntrykk da hun reiste rundt og snakket om planen om å verne.

– Hensikten var å verne den mest verdifulle vegetasjonen og dyrelivet, spesielt våtmarksfugl. Lågendeltaet er en livsviktig trekklokalitet, og en mellomlandingplass for fugler vår og høst, sier Hille Valla.

Hun husker at 226 fuglearter var registrert i området, rundt 60 av dem rødlistede. Men hun understreker at fugler ikke var alt. Vernet handlet også om verdifull og truet vegetasjon og fisk.

Internasjonal verdi

Vernet av våtmarkene kom etter at Norge i 1970 fikk ny naturvernlov. Da ble arbeidet med å kartlegge våtmarker og vurdere vern satt mer i system.

Lågendeltaet har «klar nasjonal og internasjonal verdi som funksjonsområde for trekkende fugl», fastslår Nye Veier i fagrapporten om naturmangfold, et vedlegg til konsekvensutredningen som er en påkrevd del av reguleringsplanen for E6.

Rapporten fastslår at det å legge motorveibro rett gjennom verneområdet, ikke kan sies å være ubetydelig. Hva slags type bro som bygges, vil ikke gjøre stor forskjell. «Alle løsninger vurderes til å medføre meget stor negativ konsekvens». Verneområdet blir «sterkt forringet». Det er alvorligste kategori på veimyndighetenes vurderingsskala.

---

Noen av Lågendeltaets verdier:

• Store verdier er tilknyttet flommarksmiljøene ved Lågen. På den lille halvøya Midttuva finnes mengder av den rødlistede tresorten mandelpil.
• Lågendeltaet er sannsynligvis et av de mest artsrike områdene for sommerfugler i Innlandet.
• Lågendeltaet er vandringskorridor for storørret i Mjøsa. Den forvaltes av statsforvalteren som en ansvarsart av nasjonal verdi.
• Lågendeltaet er viktig som gyte- og oppvekstområde for andre lokalt viktige fiskearter.
• Kilde: Fagrapport om naturmangfold, vedlegg til konsekvensutredningen til reguleringsplanen.

---

---

Kommunestyret sa ja

• 17. juni ble det flertall i Lillehammer kommunestyre for å sende på høring reguleringsplanen for ny veitrasé gjennom naturreservatet.
• Flere partier ønsket at også et «nullalternativ» skulle sendes på høring. Det vil si at dagens vei blir noe utbedret, men uten at det blir firefelts motorvei med fartsgrense 110 km/t.
• Nye Veier kommer til å sende søknad om dispensasjon etter at høringsperioden er gjennomført 5. september.

---

[ Lillehammers politikere: Flertall for ny E6 gjennom verneområde ]

– Nok natur

I april samlet Lågendeltaets venner stortingskandidater fra Oppland valgkrets fra alle partiene til debatt.

En av dem som deltok, var Carl I. Hagen (Frp). Han fortalte at han som partileder i Frp fløy mye over Norge.

– Er det noe vi har mye av i Norge, så er det plass. Vi har enormt med skogområder, vann, og rikt fugle- og dyreliv.

Tanken om en «autobahn» fra Oslo til Trondheim ble sådd av fire partifeller fra Frp i 2003. Riktignok ble forslaget den gangen nedstemt. Men senere bevilget Stortinget penger til å bygge firefelts motorvei fra Oslo til Øyer.

Biologen Dag O. Hessen, som selv er fra Lillehammer, sa i sitt innlegg i debatten til Carl I. Hagen at det er lett å tenke at Norge har mer enn nok natur sett fra flyvinduet. Han understreket at elvedeltaer er en av naturtypene som er mest truet i Norge.

– Dette er en ekstremt viktig prinsipiell sak, fordi dette er ikke hvilket som helst inngrep. Lågendeltaet er vernet etter strengeste kategori. Jeg var med på å lage loven om naturmangfold, der tanken var at naturen skulle få et rettsvern. Dette er et eksempel på underminering av det rettsvernet, sa Hessen.

V og KrF er for

Stine Hansen er listetopp for Venstre. Hun forklarte at Venstre har valgt å gå inn i forhandlinger for å ha en hånd på rattet, og derfor ikke vil si nei til den nye E6-traseen.

– Det er ikke slik at E6 vil opphøre hvis det ikke blir bygd ny vei. Vi jobber for at det skal bli mindre trafikk, men det kan ta lang tid. I mellomtida vil vi verne mer natur, og dra alle disse sakene i mer grønn retning, sa hun.

Jytte Sonne fra KrF understreket at samferdselsministeren fra hennes parti, Knut Arild Hareide (KrF), ikke har vært delaktig i valg av trasé, og la vekt på at det gjennom prosessen ikke har vært fremmet noen innsigelser til departementet til ny bro over Lågendeltaet.

Førstekandidaten fra Senterpartiet, Marit Knutsdatter Strand, er imot den nye E6-traseen gjennom naturreservatet. Hun viser til at den også tar matjord, og kan bidra til at Lillehammer blir et sted folk lettere reiser forbi i stedet for å ta en stopp. Hun understreket at «brede asfaltløsninger over hele landet ikke er langsiktig politikk».

La bort innsigelsene

Strands partikollega Hilde Jorunn Hoven (Sp) sitter i kommunestyret i Lillehammer, og synes det kan se ut som utfallet er gitt. Hun opplever at statsforvalteren, tidligere fylkesmannen i Oppland, har gitt signaler som gjør at Nye Veier regner med å få dispensasjon.

Sp-politikeren viser til at fylkesmannen i juni 2018 deltok i et meklingsmøte like før kommunestyret skulle vedta kommunedelplanen for veiprosjektet, som er første steg. I meklingsprotokollen heter det at fylkesmannen «er ikke innstilt på å gi dispensasjon etter naturmangfoldloven for ny E6-kryssing av naturreservatet uten at høyspentlinjene endres fra luftstrekk til kabling i bakken/brua».

Men fylkesmannen godtok resultatet, å planlegge en ny trasé gjennom naturreservatet, og lot være å fremme innsigelse, som ville betydd at saken gikk til departementet.

På bakrommet

Fredrik Holth ved NMBU mener at hvis statsforvalteren har signalisert at det vil bli gitt dispensasjon fra verneforskriften, er det problematisk. Han viser til at Riksrevisjonen i en rapport har påpekt en ukultur i innsigelses- og meklingsprosesser.

– Dette er et alvorlig demokratisk problem, fordi det kan bety at viktige samfunnsinteresser blir prioritert bort «på bakrommet», sier Holth.

At det fra dette meklingsmøtet finnes en protokoll, mener Holth er bra. Han understreker likevel betydningen av en slik protokoll også kommer an på hva som står i den, og om viktige begrunnelser og poenger er med eller utelatt.

Regner med klagesak

Øyvind Gotehus er avdelingsdirektør for areal og klima hos statsforvalteren i Innlandet. Han understreker at dispensasjon først blir behandlet i detalj når søknaden ligger på bordet. Men grunnen til at fylkesmannen godtok meklingsresultatet, var at den mente det var mulig å få til en kryssing av reservatet. Forutsetningen var visse avbøtende tiltak og at tapt vern skal kompenseres ved å verne andre steder. Derfor frafalt fylkesmannen innsigelsene som ville sendt saken til Klima- og miljødepartementet.

– Kan det ende med et avslag?

– Den konkrete løsningen som Nye Veier til slutt presenterer, kan ende med å få et avslag. Det er en mulighet. Det er også en mulighet at statsforvalteren finner å gi dispensasjon.

Gotehus regner med at vedtaket påklaget, uansett utfall. Da går klagen til Miljødirektoratet.

Smal sikkerhetsventil

Lågendeltaets venner vil vurdere å ta saken til domstolene hvis departementet opprettholder en eventuell dispensasjon.

Adgangen til å gi dispensasjon er svært begrenset, understreker Holth.

– Om du kan kjøre i 110 km/t i stedet for 90 eller 70 gjennom et verneområde, er ikke noe domstolene uten videre vil legge vekt på. Jeg skal ikke forskuttere hva domstolene vil si, men det er vanskelig å se at fartsgrensen vil være en vesentlig samfunnsinteresse, slik det kreves i naturmangfoldloven, sier Holth.

Kan oppheve verneområdet

Holth presiserer at spørsmålet om dispensasjon ikke avgjør om veien skal bygges eller ikke. Hvis regjeringen eller Stortinget vil sette vei foran verneområde, kan de endre eller oppheve verneforskriften.

Dette skjedde med naturreservatet Åkersvika da E6-utbyggingen ved Hamar skulle gjøres. Noe av verneområdet ble tatt ut, og nye områder ble vernet, et lite område like ved og to områder ved innsjøen Øyeren i kommunene Fet og Skedsmo. NRK har i en sak i vinter skrevet at såkalt økologisk kompensasjon er i ferd med å bli et nytt verktøy i det norske planregimet, som kan gjøre det lettere å bygge i natur.

Kristin Hille Valla mener at det er liten tvil om at hvis verneområdene stadig blir endret på, uthuler det verdien av verneområdene.

Holth antyder likevel at det å endre eller oppheve en verneforskrift trolig er en tung politisk øvelse, selv om det rettslig sett kanskje kan sies å være en mer korrekt fremgangsmåte enn å gi dispensasjon.