Koronavaksinenes mor rømte fra kommunismen med penger sydd inn i datterens teddybjørn

NOBELPRIS: Uten den ungarske forskeren Katalin Karikós innsats, hadde ikke koronavaksinen mRNA eksistert. Nå har hun vunnet Nobelprisen i medisin, men historien fram, er full av dramatikk, storpolitikk og utallige avslag.

Nyheter

Denne saken ble først publisert i 2021. Vi har hentet den opp igjen i forbindelse med at Katalin Karikó er tildelt Nobelprisen i medisin.

Året er 1985. Vi befinner oss i det kommunistiske Ungarn, og den 30 år gamle biokjemikeren Katalin Karikó overveier situasjonen. Hun har fått avskjed fra universitetet i Szeged etter en sparerunde og har i månedsvis sendt åpne søknader rundt til universiteter i Europa, og til ett i USA. Bare noen få av søknadene har hun fått svar på. Avslag. Nei, takk. Dessverre. Ikke på det nåværende tidspunkt.

1980, Kati på jobb

En høstdag ligger det et brev fra Philadelphia i postkassen. Det er fra byens beskjedne Temple University, som gjerne vil tilby henne en stilling. Men det er langt fra Ungarn til USA når man har en datter på to, en mann som ikke snakker engelsk og et liv bak jernteppets stramme grep. Likevel takker Katalin Karikó ja til tilbudet.

– Det var rett og slett min eneste sjanse. Ellers ville jeg helt sikkert ha endt opp som en eller annen middelmådig forsker på et universitet i Ungarn, forteller hun til Vårt Land via video fra sitt hjem i Philadelphia.

1984, Kati med mann og barn i Ungarn

Nå hylles Katalin Karikó for å stå bak den vitenskapelige forskningen som ligger til grunn for mRNA-vaksinene fra Pfizer og Moderna. Uten henne hadde disse vaksinene ikke eksistert, og lyset i enden av pandemiens tunnel hadde vært vanskeligere å skimte. I dag kalles Karikó «koronavaksinenes mor», og hun er en het kandidat til en Nobelpris.

En bestselger fra den virkelige verden

For en ungarer med utreiselengsel var det ikke helt lett å forlate hjemmet på det kommunistiske 1980-tallet. Heller ikke selv om det var myk gulasj-kommunisme og Ungarn var «den lykkeligste brakka i leiren». For eksempel fikk man ikke være i besittelse av utenlandsk valuta – og da slett ikke flytte penger ut av landet.

For å skaffe penger nok til den første måneden i USA, før hun fikk utbetalt lønn, solgte hun familiens brukte Lada. I smug vekslet hun de ungarske forintene til amerikanske dollar med hjelp fra noen arabiske medisinstudenter i Szeged. Det ble til 900 dollar. Dem sydde hun inn i datterens teddybjørn for at de ikke skulle bli oppdaget på familiens reise fra Budapest til Philadelphia. Aksjonen lyktes. Det amerikanske eventyret var i gang. Det skulle likevel gå ytterligere 35 år før Katalin Karikó oppnådde anerkjennelse for sin banebrytende forskning.

1984 i Szeged, Susan med den berømte teddybjørnen.

Hennes historie er bestselgerstoff. Det er fortellingen om den evige motstanden, om utallige avslag og om viljen til aldri å gi opp. Troen på at det skal lykkes til slutt. Og ikke minst gevinsten ved at vitenskapens dyktigste gravere samarbeider og kan stå på skuldrene av hverandres viten.

Flere forlag har allerede henvendt seg til Katalin Karikó, og i dag må hun takke nei til de fleste intervjuene når journalister ringer.

– Hele verden vil snakke med meg, alt fra The New York Times til ungarske lokalaviser, men jeg sier nei til 9 av 10 forespørsler, forteller hun.

Besatt av mRNA og sparket fra universitetet

Katalin Karikó ble født i 1955 – året før den ungarske oppstanden. Hun vokste opp under trange kår i provinsbyen Kisújszállás, midt ute på den store puszta-sletten. Hennes far var slakter i byen.

Karikó-familien i 1957

– Jeg elsket å se på ham når han arbeidet, og jeg observerte gladelig all verdens innvoller og dyrehjerter. Det var nok der, i bakrommet til slakterbutikken hans, at min fascinasjon for vitenskap ble vakt, reflekterer hun.

På skolen hadde hun lett for naturfagene, og i en alder av 23 år begynte hun sin forskerkarriere som biolog ved universitetet i Szeged. Tilfeldigvis kom hun til å beskjeftige seg med mRNA, som var blitt oppdaget i 1961, men ikke fått noen særlig oppmerksomhet siden. I korte trekk er mRNA en avgrening av RNA, som sammen med DNA og proteiner utgjør de tre store biologiske makromolekylene som er avgjørende for alle former for liv. Mange vendte ryggen til mRNA da de hørte om det. Men ikke Katalin Karikó.

– Jeg klarte ikke å slippe det igjen. Jeg forestilte meg alle de sykdommene jeg ville kunne behandle i framtiden, sier hun.

Det ungarske universitetet hadde ikke samme visjon, og da ressursene var knappe, ble Katalin Karikó sendt på porten.

Ni måneder i en sovepose på laboratoriet

Etter reisen til Amerika i 1985 oppsto det nye problemer. På 1980-tallet fokuserte store deler av vitenskapssamfunnet på DNA, ikke RNA. Det ble investert milliarder i The Human Genome Project, som skulle kartlegge hele den menneskelige arvemassen.

Når Katalin Karikó fikk anledning til det, innskjøt hun gjerne at de fleste sykommer vi lider av faktisk skyldes smitte og skader – og altså ikke arvelige sykdommer. Ingen hørte på henne.

– De fleste sykdommer krever ikke løsninger som permanent endrer vår genetikk. Derfor kan mRNA være perfekt til den slags behandling. Men folk var som besatt av genterapi, og de plasserte mRNA borte i skyggen, forteller Katalin Karikó.

1985, Kariko på Temple Uni

DNA hadde stjålet rampelyset. Og den dårlige timingen ble starten på et årelangt akademisk mareritt for den ungarske utvandreren i Philadelphia.

Først fikk både hun og hennes mann visumproblemer, og Katalin Karikó måtte ta en jobb på et militæruniversitet lenger syd, hvor hun i ni måneder overnattet i en sovepose i et hjørne av laboratoriet. Da hun vendte tilbake til Philadelphia, fikk hun en stilling på UPenn, ett av USAs mest anerkjente universiteter. Fra sin hjemmevante plass foran mikroskopet fikk hun forsket seg gjennom forhindringene, også selv om RNA-terapi på det tidspunktet, i starten av 90-tallet, ble kritisert for å kunne framkalle sterke inflammatoriske reaksjoner.

Alltid nederst i bunken

I 1994 kom en gruppe investorer fra New York på besøk for å undersøke mulighetene for å kommersialisere hennes forskning. Investorene sa at de ville finansiere og etablere et prosjekt. Katalin Karikó ble håpefull, men hun hørte aldri fra dem igjen.

– En annen gang utlovet legemiddelselskapet Merck seks stipender på 10.000 dollar hver. De fikk sju søknader. Du kan sikkert gjette hvem som lå nederst i bunken. Sånn var det alltid, forteller Katalin Karikó om de mange avslagene.

– Jeg var nok en god forsker, men noen god selger var jeg ikke.

Hun opplevde også kjønnsdiskriminering, blant annet ved at kollegaer gang på gang spurte etter hennes overordnede, selv om hun hadde sitt eget laboratorium og var sin egen sjef.

Jeg var nok en god forsker, men noen god selger var jeg ikke

—  Katalin Karikó

I 1995 var hun på vei til å få et fullt professorat på UPenn, men ble i stedet degradert på grunn av manglende finansiering og liten interesse for hennes felt. På toppen av det hele fikk hun konstatert en ondartet kreftsvulst i halsen, som hun måtte i behandling for.

– I den slags situasjoner pleier folk å si takk og farvel til alt sammen. Men jeg overbeviste meg selv om at jeg jo bare måtte gjøre bedre eksperimenter. Tilbake til laboratoriet. Sett utenfra virket det kanskje merkelig at jeg kjempet videre, men jeg var alltid glad på laboratoriet, sier Katalin Karikó til Vårt Land.

Skjebnesvangert møte ved kopimaskinen

En dag i 1997 møter hun en mann ved navn Drew Weissman. De møtes tilfeldig ved kopimaskinen på UPenn, og det blir starten på noe stort. Weissman er immunolog og arbeider med en HIV-vaksine, forteller han. Katalin Karikó skryter av at hun kan lage RNA.

– Før jeg møtte Drew, hadde jeg ikke skjenket vaksiner en tanke, forteller hun.

De fant tonen i laboratoriet, selv om de på en måte var et umake par. Karikó var blant de lavest lønnede på hele fakultetet, og hun hadde hittil ikke lyktes med å få mRNA til å levere proteiner som kunne behandle og beskytte mot sykdommer. På laboratoriet døde forsøksdyrene hennes av betennelse.

Omvendt var Weissman allerede en stjerne på den akademiske himmelen. Han hadde i årevis arbeidet sammen med Dr. Anthony Fauci, USAs ledende ekspert på infeksjonssykdommer og senere president Donald Trumps rådgiver under koronapandemien.

Ikke desto mindre skulle kombinasjonen av Karikós og Weissmans viten om immunforsvaret vise seg å bli en gave til vitenskapen – og til menneskeheten. Bare ikke helt med det samme.

I 2005 publiserte duoen en avhandling der de beskrev en modifisert form for mRNA som ikke kan nedkjempes av immunforsvaret. Gjennombruddet skyldtes at de hadde forandret én enkelt bokstav i den genetiske sekvensen av RNA. Forsøksdyrene overlevde. Karikó og Weissman hadde banet veien for en mRNA-vaksine.

– Jeg visste at dette var stort, og jeg regnet med at alle tidsskrifter og legemiddelfirmaer ville ringe oss ned. Men vi hørte ingenting, forteller Katalin Karikó.

– Til slutt begynte jeg å frykte at jeg ville rekke å dø før ideen vår nådde ut i verden.

Jeg visste at dette var stort, og jeg regnet med at alle tidsskrifter og legemiddelfirmaer ville ringe oss ned. Men vi hørte ingenting

—  Katalin Karikó

På tide med en «wake-up call»

De fortsatte arbeidet i laboratoriet, og etter fem års stillhet skjedde det endelig noe. I 2010 oppdager stamcellebiologen Derrick Rossi forskerparets avhandling og begynner å dykke ned i resultatene deres. Han er overstrømmende begeistret over funnene.

Allerede samme år grunnla Derrick Rossi firmaet Moderna – navnet er et akronym for «modifisert RNA»: ModeRNA. På snedig vis skaffet Moderna seg rettighetene til forskerduoens patenter. Hverken Karikó eller Weissman ble rike på avtalen, for som universitetsansatte var de formelt ikke eiere av lisensen, og UPenn solgte den videre for bare 300.000 dollar. Men det ble et «wake-up call» for den da 55-årige ungareren.

– Rossi var alltid ordentlig med henvisninger til forskningen vår. Uten ham hadde det muligens aldri skjedd noe, poengterer Katalin Karikó.

– Samtidig innså jeg at det var på tide å forlate universitetsverdenen til fordel for en jobb i legemiddelindustrien, sier hun.

I 2013 bestemte Katalin Karikó seg for å etterlate familien i Philadelphia for å reise til Tyskland. Hun var kommet i kontakt med det nystartede og den gang ukjente bioteknologifirmaet BioNTech, stiftet av et tysk ektepar med tyrkiske røtter.

På UPenn takket ledelsen Karikó for mange års tro tjeneste, men fnøs samtidig over at det obskure tyske firmaet ikke engang hadde noen hjemmeside.

Men direktøren Ugur Sahin ville gjerne ansette henne, og hun likte straks folkene bak det nystartede legemiddelfirmaet.

«Ugur er en ukomplisert mann. Min far var slakter. Ugurs far var fabrikkarbeider,» sier hun om den nå verdensberømte grunnleggeren av BioNTech, som i januar 2020 forutså omfanget av pandemien og satte i gang arbeidet med å lynutvikle en koronavaksine basert på mRNA-teknologien.

– Vi arbeidet dag og natt i lang tid for å forfine metodene våre. Senere sto jeg også for presentasjonen da samarbeidet med Pfizer begynte, forteller Karikó.

I mellomtiden hadde hun vendt hjem til USA igjen, og derfra er hun i dag tilknyttet det tyske firmaet som Senior Vice President.

Hennes mor trodde på Nobelprisen

Den 18. desember 2020 fikk Katalin Karikó et stikk i armen med den vaksinen hun selv har lagt fundamentet til. Siden har flere ledende forskere – deriblant også Moderna-stifteren Derrick Rossi – utropt henne som den opplagte vinneren av Nobelprisen i kjemi.

Også den anerkjente biologen Kenneth Chien fra Karolinska Institutet har markert seg. «Alle mRNA-firmaer, Moderna ikke unntatt, eksisterer ene og alene takket være Karikós og Weissmans nyskapende forskning. Uten deres oppdagelser ville ikke RNA-vaksiner ha vært avanserte nok til å kunne nedkjempe denne pandemien,» konstaterte han nylig til den spanske avisen El País.

Helt til sin død for to år siden fulgte Katalin Karikós mor ivrig med i hvem som vant årets Nobelpriser. Moren forventet hvert eneste år – helt siden den spede begynnelse på Szeged-universitetet – at nå måtte det da være datterens tur.

– Jeg svarte henne alltid: ‘Men mor, jeg kan jo ikke engang få et forskningslegat!’ Det ville hun ikke høre snakk om. ‘Jamen Kati, du arbeider jo så hardt!’,» gjenforteller Katalin Karikó, og utdyper:

– Skal jeg være helt ærlig? Jeg tenker ikke på å vinne priser. I 40 år har jeg arbeidet uten å få noen form for støtte, og det blir man ydmyk av. Jeg har aldri tenkt på alle de forskningsmidlene jeg ikke har fått. Den filosofien har gjort meg i stand til å holde ut så lenge og fremdeles være i godt humør,» sier hun med et smil.

«Den viktigste prisen akkurat nå er å få stanset pandemien med vaksinen vår,» slutter hun, og vinker farvel over videoforbindelsen.

Jeg har aldri tenkt på alle de forskningsmidlene jeg ikke har fått. Den filosofien har gjort meg i stand til å holde ut så lenge og fremdeles være i godt humør

—  Katalin Karikó

Dette sier Katalin Karikó om…

… hjemlandet Ungarn, som for øyeblikket har de høyeste koronadødstallene i verden:

«I Ungarn elsker man å legge skylden på andre. Regjeringen, opposisjonen, EU, kineserne. Ungarere elsker å beklage seg. Her om dagen snakket jeg med en gammel venn i Ungarn, som klaget over at naboene ikke hadde banket på for å spørre om det var noe de kunne hjelpe henne med nå når hun var blitt koronasyk. Jeg spurte henne om hun på noe tidspunkt selv hadde banket på hos naboene for å spørre om det samme. ‘Nei.’ Det er en typisk situasjon i Ungarn. Alle venter på at andre gjør noe. Og så skjer det ingenting. Til og med en ungarsk journalist jeg snakket med her om dagen, ergret seg på telefonen over at han hadde deadline på en annen artikkel også samme dag. I Ungarn er glasset alltid bare halvfullt.»

… polariseringen i Vesten og mistroen overfor vitenskapen:

«De som er verst på begge kanter… jeg skulle ønske de ble forskere. For i vitenskapens verden er konstruktiv kritikk den måten vi gjør framskritt på. Det er ingen vei utenom fakta. Jeg kan sitte og kikke på samme data som min kollega – vi ser det med forskjellige øyne og har kanskje forskjellige holdninger til det, men tallene lyver ikke. Så tar vi en konstruktiv samtale om hvordan vi kommer videre. Vi snakker med hverandre og gjør tingene bedre. I USA, hvis man ser enten CNN eller Fox News, kan man se at folk ikke snakker med hverandre. De lytter ikke engang. Det er det samme i Ungarn. Alt blir oppdelt: folk har to vidt forskjellige verdensbilder. Jeg er sikker på at begge parter har noe sant i seg. Min mann og jeg… i går så vi CNN, i forgårs så vi Fox. Det er vi nødt til. Sannheten ligger et sted imellom.

… hvordan man motiverer seg til aldri å gi opp:

«Da jeg var tenåring leste jeg en bok av den ungarsk-kanadiske stressforskeren Hans Selye (1907–1982). I boka forklarer han viktigheten av hele tiden å fokusere på det man selv kan påvirke og ikke tenke på de tingene man ikke selv har kontroll over. Det kan høres banalt ut, men det er et nyttig budskap. Det har spart meg masse energi ikke å tenke nærmer over hvorfor jeg ikke fikk penger, legater eller prestisje. Det er også mitt råd til unge forskere i dag. De skal tenke på vitenskapen og på neste eksperiment. Man skal tro på seg selv og ikke bry seg om hva andre tenker. Og så skal man nyte det man gjør, for da føles det som en lek i stedet for kjedelig arbeid.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter