Dette skrev kong Haakon og kronprins Olav fra London under krigen

«Vi sidder jo i landflygtidhet paa grunn av det brutale overfald paa Norge den 9de April», begynner kong Haakon i brevet til Wilhelm Morgenstierne, som var såkalt minister, datidens ambassadør, i USA.

«Jeg er helt overbevist om at Norge gjorde ret i å tage kampen op, selv unner de meget vanskelige forhold, da vi jo stod over for det faktum at Norge alerede var besat av overlegne tropper og Norge ikke en gang var mobiliseret, men den motstand der blev gjort og den tid vi holdt ut viste verden at Norge ikke opgav sin selvstændighet uten sverdslag», skriver kong Haakon i brevet datert 12. oktober 1940 fra England.

«Det var en stor oplevelse å se med hvilken begeistring folk tok kampen op og de tap tyskerne led viste verden at Norge slog godt fra sig trods smaa midler», fortsetter kongen.

Kong Haakons brev er blant 300.000 dokumentsider som Arkivverket nå har gjort tilgjengelige digitalt fra 2. verdenskrig.

Takke president Roosevelt

I brevet ber kongen om at Morgenstierne overbringer «min varmeste tak for hans hjælp i å faa kronprinsessen over til Amerika, samt for hans enestaaende elskværdighet og hjelpsomhet siden hendes ankomst».

Det andre anliggendet kongen har, er å be Morgenstierne bidra til at kronprinsessen får et så privat opphold som mulig «der over».

«Jeg blev noget forskrækket ved å se at pressen havde faat anledning til interview ved hendes ankomst, men det var maaske ikke til å unngaa, men jeg haaper at hun kan forskaanes for slikt i fremtiden, selv nægter jeg her i England baade å lade meg interviewe og fotograferes av pressen med den begrunnelse at omstændigheterne for opholdet her er saa triste at jeg er sikker paa at aviserne vil forstaa mitt standpunkt ved å nægte dem anledning til slikt».

Kongen understreker overfor Morgenstierne at tyskerne kan komme til å prøve seg på å hevde at kongefamilien bare morer seg utenfor landets grenser, og legger til: «Kronprinsessens Reise var blot for å bringe hende til et sikkert sted ikke representation».

Lettet

I et brev til Morgenstierne 31. august 1940 skriver kronprins Olav hvor lettet han var da han fikk høre at kronprinsessen og barna var vel framme i USA. Brevhodet er rødt og lyser «Buckingham Palace».

Om livet i England skriver han:

«Her foregaar alt daglig liv praktiskt talt som normalt og luftangrepene gjør megen liten materiel skade og moralskt har de ingen virkning paa befolkningen som tar alt med stor ro, men med en voksende tillid til at det vill lykkes aa slaa fienden med deres egne vaapen nemlig ved luftvaapenets angrep paa Tyskland».

52 dagbøker fra Storbritannia

I årets vårslipp har Arkivverket lagt ut digitalt 52 dagbøker skrevet av 12 viktige personer som befant seg i Storbritannia under 2. verdenskrig.

«Dette gir et unikt innblikk i en del nøkkelpersoners ufiltrerte betraktninger av både krigens gang, interne intriger og personlige betraktninger», skriver Arkivverket på sine nettsider.

Årets slipp inneholder også kort fra personregistre over alle nordmenn som ankom Storbritannia og alle som mottok dekorasjoner for sin krigsinnsats. I tillegg er det publisert hundrevis av fotografier som tidligere ikke har vært publisert, et tyvetalls brev fra kong Haakon og nye arkivkilder fra det norske flyvåpenet. Alt dette utgjør over 300.000 dokumentsider.

Hoffdamens beretninger

Tidligere har Arkivverket sluppet en beretning som Ragni Østgaard har skrevet om krigen. Hun var hoffdamen til kronprinsesse Märtha og fulgte henne i tykt og tynt, både under flukten i 1940 og gjennom alle krigsårene. Mannen hennes, Nikolai Ramm Østgaard, var kronprins Olavs adjutant.

Ragni Østgaard skriver i «Ragnis opptegnelser» at det så ofte var blitt sagt at krigen kom så helt uventet «på oss i Norge». Men det synes hun ikke er riktig, og viser at de helt fra krigsutbruddet i september 1939 var «mange som var redde for at vi før eller siden skulle bli trukket inn i den».

Hun skriver familien Østgaard i mars og april lurte på om det kunne komme et tysk angrep. 5. mars var ekteparet i middag hos Florence Harriman, som var USAs minister/ambassadør i Norge. Der sa utenriksminister Koht til Ragni at det ikke var noen fare for tysk angrep, så lenge Norge passet sin nøytralitet nøye.

«Så selv om vi trodde det skulde bli krig, hadde vi jo ingen anelse at det skulde komme slik det gjorde».

—  Ragni Østgaard

Forberedt på å evakuere

8. april leste hun og mannen i morgenavisene at engelskmennene hadde lagt ut miner utenfor norskekysten og patruljerte med sin flåte for å hindre tysk malmtransport fra Narvik.

«Jeg var ute med Kronprinsessen den formiddagen, jeg synes det var en litt dyster stemning over byen, og det lå apsolutt spenning i luften. Da vi kom opp til Slottet ved 1-tiden, fortalte Nikko meg at han hadde ringt hjem til vår hushjelp, Alma, og bedt henne gjøre istand Einars tøy, så han kunde være klar til å reise på kort varsel. Det var meningen at han skulde være med Prinsessene og Prins Harald hvis de skulde evakueres til Sikkilsdalen».

Ragni Østgaard skriver videre at paret Østgaard syntes det så såpass alvorlig ut, at de ellers ville sende sønnen til Ragnis mor ved Hønefoss. Men så kom det enda mer nytt med de to andre Østgaard-barna.

«Da Ulla og Rolf kom hjem fra skolen ved middagstid fortalte de at det i Dagbladet stod rykter om en tysk flåte som var på vei nordover, sannsynligvis mot Norge. Det skulde være ca 100 skip. Vi snakket bare krig den dagen, og vi ventet at noget skulde hende», skriver Østgaard.

Stolte på engelskmennene

Hun understreker at de stolte på den engelske flåten og dens patruljering utenfor norskekysten.

«Så selv om vi trodde det skulde bli krig, hadde vi jo ingen anelse at det skulde komme slik det gjorde».

Mannen hennes lot den kvelden være i gå i Militære Samfund som planlagt. Ekteparet satt og hørte på radio. Der fikk de høre at et tysk skip hadde gått på en mine utenfor kysten av Sørlandet. «Det hadde vært en masse unge menn ombord, ensartet kledd, men ikke i uniform, og mange hestelik var drevet i lann», skriver Østgaard.

Så noterer hun at de gikk og la seg i 23-tiden og hadde så vidt sovnet da de ble vekket av flyalarm.

Oppdatert 12.04.2021 kl 09.45 med rettelse av feil: Brevet nevnt øverst var skrevet av kong Haakon - ikke kronprins Olav som det først stod.