Tirsdag la Riksrevisjonen fram sin undersøkelse av myndighetenes arbeid med Alexander L. Kielland-ulykken, og konkluderte med at den ikke finner grunn til å granske den på nytt. Men Riksrevisjonen skriver at det er sterkt kritikkverdig at myndighetene ikke fulgte opp overlevende og etterlatte bedre.
Da riksrevisor Per Kristian Foss presenterte konklusjonene, sa han at mange etterlatte fikk dødsbudskapet gjennom media, og noen fikk aldri noe dødsbudskap om den de mistet.
– Dette var en av de store svakhetene, sier Odd Kristian Reme, styreleder for Kielland-nettverket, et nettverk av etterlatte og overlevende etter ulykken.
Jeg satt selv hjemme ved telefonen og ringte til politiet. Jeg sa at jeg ville vite hvor min bror Rolf var.
— Odd Kristian Reme, Kielland-nettverket
Ringte rundt i flere dager
Boligplattformen Alexander Kielland kantret torsdag 27. mars 1980 på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. 123 av de 212 som var ombord omkom. 30 av dem aldri ble funnet.
– Jeg satt selv hjemme ved telefonen og ringte til politiet. Jeg sa at jeg ville vite hvor min bror Rolf var. Politiet henviste til Philips. De henviste igjen til Stavanger Drilling, som sa at jeg måtte ringe til politiet. Jeg holdt på i flere dager. Til slutt sa jeg til politiet at dere har broren min på en av listene dere har, enten den over omkomne, overlevende eller savnede.
Da spurte politiet om han kunne godta at dette var en offentlig meddelelse, og det sa Reme at han godtok.
– Jeg som da var nesten ferdig presteutdannet, måtte gi mitt første dødsbudskap til min mor.
Etterlatte ble ikke kontaktet
Reme er glad for at Riksrevisjonen setter sitt nest høyeste kritikknivå, «alvorlig», på at de etterlatte ikke fikk noen oppfølging fra Sosialdepartementet, og tredje høyeste nivå, «sterkt kritikkverdig», at den oppfølgingen overlevende fikk, ikke var tilstrekkelig.
Riksrevisjonen har fått gjennomført en spørreundersøkelse blant overlevende og etterlatte. 39 overlevende og 134 etterlatte har svart. Der svarer fire av ti av enkene at de fikk dødsbudskapet av prest. To av ti fikk budskapet fra media, andre fra politiet eller fra avdødes arbeidsgiver, mens noen faktisk ikke fikk noe dødsbudskap. Det gjaldt mange av de etterlatte av de 30 som ikke ble funnet.
Gjennomgangen av arkivmateriale som Riksrevisjonen har gjort, viser at myndighetene ikke sendte ut noe brev eller informasjon til de etterlatte.
Ønsker sannhet og forsoning
At det ikke er grunnlag for en ny gransking, er Kielland-nettverket ikke enig i. Riksrevisjonen begrunner sin konklusjon med at deler av det tekniske bevismaterialet er borte, og at det derfor vil være vanskelig å finne pålitelige svar.
Kielland-nettverket vil gå nøye gjennom rapporten og lage en redegjørelse til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om hva som fortsatt gjenstår å finne svar på, og hvorfor en gransking av dette er nødvendig.
Reme understreker at det nettverket særlig er opptatt av, er at tidligere granskinger ikke har gått grundig nok gjennom hele årsaksbildet.
– Vi mener at det ikke bare er trøtthetsbruddet i staget som må granskes. Der var granskingen grundig. De andre forholdene og andre årsaksforklaringer må bli underlagt en like god og vitenskapelig gransking, sier Reme.
Han viser til at forhold som forhaling og ankring av boligplattformen, kaoset ombord de siste dagene før ulykken, åpne dører som har svekket riggens stabilitet og konverteringer til et boreoppdrag gjort ute til havs er forhold som bør ses på.
– Dette er forhold granskingskommisjonen aldri gikk inn på, og som dermed står igjen som spørsmål.
– Vil det å finne bedre svar på hva som skjedde ha noen betydning for eventuelle utbetalinger av erstatninger eller oppreisning?
– Det er ikke et perspekitiv som Kielland-netterket har vært opptatt av, og jeg har til gode å høre at det er det fra etterlatte og overlevende. For oss handler det om å få belyst saken for oppnå forsoning og fred. Det er mer det sørafrikanske perspektivet og sannhets- og forsoningskommisjonen etter Apartheid som inspirerer oss.
Liten tillit til granskingene
Riksrevisjonen skriver at en årsak til at mange av de berørte har svak tillit til granskingen kan være at det er et sprik mellom det som den norske og franske granskingen har kommet fram til. Det er Reme enig i.
Han mener det er spesielt at den norske kommisjonen nedla seg selv straks den hadde lagt fram sin gransking i 1981. To år senere kom den franske granskingskommisjonen med sine svar. Først nå har den blitt oversatt til norsk. Reme mener den franske rapporten også burde vært behandlet av Stortinget.
– Franskmennene legger større vekt på at det var feil drift av plattformen, mens den norske legger ansvaret på på byggerne av plattformen. Her har det vært nesten landskamp mellom Frankrike og Norge, sier Reme.
Til grunn for den franske granskingen lå også et vitenskapelig arbeid som underlagsmateriale, som heller ikke har vært behandlet fra norsk side.
– Dette er ikke verdig. Dette er norgeshistoriens største industriulykke. Da skal du undersøke alt som kan undersøkes, om så av historiske årsaker. Det har Norge mange erfaringer med - som samene og oppgjøret med den norske håndteringen av jøder og jødeboet er eksempler på, sier Reme.
[ Anders Helliksen var eneste overlevende fra lugaren på Alexander Kielland-plattformen ]
Startet boring uken etter
En representant fra Kielland-nettverket sier i et intervju med Riksrevisjonen at det var en ekstra belastning at mange av de omkomne aldri ble funnet. Dykkere som deltok i søket etter omkomne, skrev en rapport til norske myndigheter om det de oppfattet som kritikkverdige forhold i den perioden søket skulle foregå.
«Kritikken gjaldt Phillips Petroleums beslutning om å gjenoppta boringen på Edda-plattformen en knapp uke etter ulykken, noe som førte til utslipp av boreslam, som vanskeliggjorde videre søk etter omkomne. Dykkernes gjentatte anmodninger om å stoppe boringen førte ikke fram. De beskriver forholdene som uverdige og respektløse overfor de omkomne og deres etterlatte. Phillips Petroleum tilbakeviste denne kritikken», skriver Riksrevisjonen.
---
Kielland-ulykken
- Boligplattformen Alexander L Kielland i Nordsjøen kantret 27. mars 1980. 123 mennesker mistet livet.
- Stortinget ba i juni 2019 Riksrevisjonen undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt ansvaret sitt i forbindelse med ulykken.
- Riksrevisjonen ble bedt om å se på tre forhold: 1. Årsakene til at ulykken inntraff og om granskingen har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig. 2. Om anbefalinger fra tidligere gransking har blitt fulgt opp. 3. Hvordan oppfølgingen av etterlatte og overlevende har vært.
- Stortinget avgjør hvordan saken skal følges opp videre.
---
