– Å ha frivillige som ikke blir sett er ubehagelig, sier menighetsrådsleder i Røa kirke i Oslo, Bjørn-Tore Nyrud Hansen.
I innlegget fra en «mismodig frivillig i kirken» som stod på trykk i Vårt Land tidligere denne måneden, fortalte Magnhild Landrø om store problemer med å holde på motivasjonen som frivillig i Den norske kirke.
– Jeg merker en økende frustrasjon, og lurer ofte på om mine innspill overhodet har betydning. Det er en mental påkjenning å føle at du hele tiden jobber motstrøms, og denne følelsen er jeg ikke alene om – det har responsen på innlegget mitt vist tydelig. Da jeg skrev innlegget hadde jeg egentlig bestemt meg for å avvikle det frivillige engasjementet i Røa menighet, og vie meg helt og holdent til frivillighetsarbeid i Det norske misjonsselskap, forteller hun.
– Ble kjempeglad
Men så ringte menighetsrådsleder i Røa, Bjørn-Tore Nyrud Hansen.
– Det var en hyggelig overraskelse, og jeg ble kjempeglad. Han inviterte meg inn i videre samtaler om frivilligheten i menigheten. Det er det vanskelig å si nei takk til, og jeg har allerede fanget opp signaler fra flere frivillig-kolleger som setter stor pris på initiativet fra menighetsrådslederen. Det er tydelig at det skal ikke så veldig mye til før folk får følelsen av å bli sett, sier hun.
Landrø mener Den norske kirke som helhet setter et altfor skarpt skille mellom stab og frivillige.
– De to gruppene snakker for lite sammen, det skaper frustrasjon og tjener ikke kirkens arbeid. Vi må bli mer samkjørte, og lytte til hverandre. Jeg ser veldig positivt på henvendelsen fra Bjørn-Tore Myrud Hansen, her ser jeg muligheter for å skape et gjensidig samarbeid som alle vil tjene på.
Kirkehjørnet
Hun vil vurdere engasjementet sitt for menigheten på nytt.
– Jeg vet at vi gjør en viktig jobb, og mye klarer vi å stå for selv. For to år siden startet jeg og to andre kafeen Kirkehjørnet som er åpen to dager i uken. Sammen med 8-10 andre frivillige sørger vi driften av dette møtestedet. Men i likhet med flere andre frivilligsatsinger er det et fravær av oppfølging, og det skaper frustrasjon, forteller hun.
Hun synes det er synd at kirken mister kapable og innsatsvillige mennesker.
– Det har vi ikke råd til, og i de aller fleste tilfellene er det ikke krevende tiltak vi snakker om. Det viktige er å gi noen små signaler om at det arbeidet man bidrar med, blir satt pris på. En liten oppmuntring kan ha stor betydning.
Alvorlig sak
Menighetsrådsleder Bjørn-Tore Nyrud Hansen leste innlegget fra Landrø, og sendte det straks til alle i stab og råd.
– Dette må vi ta på alvor. Saken tas opp på neste møte, der vi vil legge en plan for videre oppfølging av frivilligheten. Dette er for viktig til at vi kan gjøre et hastevedtak. Dette må følges opp, og da er det helt naturlig å invitere Magnhild Landrø og andre frivillige inn i den prosessen, sier Hansen.
Han tror ikke dette er et eksklusivt Røa-fenomen.
– Det tragiske er vel at dette sannsynligvis gjelder for et stort antall menigheter. Kirken har ikke råd til å forsømme de frivillige. Det er nødvendig å se på grenseoppgangene mellom stab, menighetsråd og frivillighet. Det er nok viktig å ha en mer tydelig styring med frivillighetsarbeidet, alt tyder på at mange opplever uklarheter rundt dette viktige arbeidet i kirken, sier han.
Kirkens oppdrag
Nyrud-Hansen ser frem mot en spennende prosess.
– Det er mulig at noen vil føle at dette er et vanskelig tema, men vi må tørre å ta tak i de vanskelige tingene. Å ha frivillige som kjenner på at de ikke blir sett er ubehagelig, og ikke minst: det tjener ikke kirkens oppdrag. Frivillighet utgjør en svært viktig del av kirkens arbeid.
LES MER: Fra en mismodig frivillig i kirken
LES MER: Frivilligheten i kirken må styrkes
---
Frivillighet
- Kirkens frivillige arbeid er tema på høstens kirkemøte.
- I Vårt Land har flere debattinnlegg satt et kritisk blikk på kirkens oppfølging av de frivillige.
- Blant annet skrev frivillig Magnhild Landrø et innlegg fra en «mismodig frivillig i kirken».
---