Venter på ny USA-pilot

Utenrikspolitikk avgjør sjelden amerikanske presidentvalg, men har desto større betydning for hvordan verden ellers betrakter dette fascinerende valgsirkuset.

Skulle klodens befolkning hatt noe å si, ville Joe Biden gått mot et valgskred i presidentkampen mot Donald Trump, som trolig har gjort mer enn noen presidenter før ham for å brenne broer til omverden.

Amerikanske president-doktriner

Amerikanske presidenter får gjerne doktriner knyttet til navnet sitt, ut fra de overordnete, utenrikspolitiske målene under deres kommando. Allerede i 1823 formulerte president James Monroe en doktrine som dannet basis for USAs hegemoni i Latin-Amerika, mens president Harry S. Truman i 1947 fastslo at USA ville støtte alle frie nasjoner som prøvde å motstå undertrykkelse.

Truman-doktrinen var et utslag av den amerikanske oppdemmingspolitikken, som særlig skulle forhindre kommunistisk ekspansjon. Den fikk konkrete utslag som Marshallhjelpen – gjenreisningsstøtten til Europa etter 2. verdenskrig – og opprettelsen av den transatlantiske forsvarsalliansen Nato.

Etter Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979, ble den ellers fredelige president Jimmy Carter kjent for en doktrine om at USA om nødvendig ville bruke militær makt for å forsvare sine nasjonale interesser i Persiabukta. Republikanske George W. Bush formulerte etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, en politikk som tillater såkalt forebyggende krig mot potensielle angripere, før de er i stand til å etablere et angrep mot USA.

Vil ha amerikanske tropper hjem

Noen Trump-doktrine finnes knapt, men med sin America First-retorikk har han satset på å bygge opp et sterkest mulig militært forsvar, samtidig som han har ivret for å trekke amerikanske tropper hjem. Intensjonen har vært å bruke amerikanske soldater minst mulig «i endeløse konflikter i fjerne land som mange amerikanere knapt vet hvor ligger».

Dette har han imidlertid koblet med å undergrave mange av de overnasjonale avtaler og organisasjoner som kan gjøre jobben, når USA ikke lenger er i posisjon til å være verdens politimann. På ett tidspunkt satte Trump hele Nato-samarbeidet i fare, da han i sine angrep for å få de andre medlemslandene til å ta en større del av regningen, klarte å så tvil om USAs vilje til å stå opp for den fundamentale Nato-solidariteten i artikkel 5, om at et angrep på ett av medlemslandene er å anse som et angrep på dem alle.

Ut av Paris-avtalen og WHO

Trump har aldri hatt noen overordnet ideologi, utover det som handler om profitt. Heller ikke visjoner om å gå i bresjen for menneskerettigheter, eller å bidra til å styrke demokratiet globalt. I stedet har han ivret for å kutte amerikansk bistand, og ført USA ut av sentrale, overnasjonale rammeverk. Det gjelder blant annet Paris-avtalen for å begrense klimaoppvarmingen, og medlemskapet i Verdens helseorganisasjon (WHO), da koronapandemien kom ut av kontroll i USA.

I Midtøsten har Trump derimot vært en aktivistisk president, med fatale resultater. Hans diplomati i konflikten mellom israelerne og palestinerne har vært såpass ensidig at palestinerne har mistet siste flik av tiltro til USA som en troverdig mekler. Tidligere har det i det minste hersket en illusjon om at Washington, når det virkelig gjaldt, har vært villig til å legge press på sine israelske venner.

Terump beundrer sterke menn

Trumps ukonvensjonelle stil har åpnet for nye allianser i den arabiske verden, men også her synes kortsiktige egeninteresser å ha vært styrende. Eksempelvis er det inngått gigantiske våpenavtaler med Saudi-Arabia, men uten effektivt press på kongedømmet for deres ekstremt grove brudd på menneskerettighetene.

Trump har gjentatte ganger uttalt sympati for en stadig mer despotisk president Erdogan i Tyrkia, mens forholdet til Russlands mektige «tsar» Putin i beste fall synes ambivalent. Og til tross for at Trump tilsynelatende fant en «buddy» i Nord-Koreas diktator Kim Jong-un, mislyktes han fullstendig i sitt personlige atomdiplomati, og klarte på veien å skyve fra seg Sør-Korea.

Forgjengeren Barack Obamas atomavtale med Iran og andre makter ble kastet på skraphaugen, og det som startet med jovial beundring av Xi Jinping, har utviklet seg til en politisk og handelsmessig krig, der Beijing bare ser ut til å ha fått styrket sine ekspansive ambisjoner.

Joe Biden – en erfaren konkurrent

Trump kom inn i Det hvite hus som en politisk novise, i sterk kontrast til hans erfarne motstander Joe Biden. Fra 1997 til 2009 var Biden et av demokratenes sterkeste kort i utenrikskomiteen i Senatet, før han som Obamas arbeidsomme visepresident i åtte år, var særdeles aktiv i en rekke av verdens fremste konfliktområder.

Derfor ser mange verdensledere fram til en ny og mer erfaren «pilot» i presidentflyet Air Force One, en som kan snu Trumps nasjonalistiske og isolasjonistiske kurs. Biden vil utenriks etter alt å dømme representere en moderat realpolitikk, ispedd en kledelig dose idealisme.

Også Biden vil opplagt sette amerikanske interesser først, men med visshet om at bredt internasjonalt samarbeid er avgjørende for å løse de store og grenseløse utfordringene i vår tid. Det Donald Trump aldri har skjønt, er at dette også vil tjene USA, som har fundert så mye av sin makt og rikdom nettopp på en stadig mer samarbeidsorientert verden.

LES MER:

• Støre og Solberg savner USA

• Framhevet Bidens tro

• Søsteren med kritisk Trump-stikk

---

Fakta:

---