Nyfrelste i naturen

Over 100.000 nordmenn har lest og ledd seg skakke av Kalvøs Hyttebok fra helvete. Komikeren koketterer over sin oppvekst i postkortsonen på Vestlandet, men påstår at stemningen på en brun pub i byen er det som gir sjelen hans ro.

Det er tre ting i livet Kalvø sliter med å forstå:

Religion. Narkotika. Og friluftsliv.

Og disse tre har mye felles, mener han: For mye jag etter egen tilfredsstillelse og for lite humor.

Som han sier: Det er noe umiskjennelig nyfrelst over det. Å stå der på en fjelltopp og strekke armene mot himmelen, for så å legge ut bilder på Insta og Face med åndfulle ord om at man føler seg liten. At utsikt gir innsikt. Og at man kjenner en helt egen ro.

«Eg har mista så mange venner til naturen dei siste åra. Bra folk. Smarte folk. Morsomme folk som før gjerne var med på pub for å prate tull», sukker Kalvø.

LES MER: Trenger naturen jerntilskudd?

Massebevegelse

I løpet av Kalvøs og min generasjon er friluftsliv blitt en massebevegelse i Norge. Det er gått fra å være en aktivitet for velstående byfolk til å bli noe så godt som alle driver med. Selv bygdefolk anno 2020 går ikke bare i naturen for å skyte ting.

Over 80 prosent av alle nordmenn bor nå i byer og tettsteder. Vi har mye mer fritid enn før. Og penger. Gjennomsnittsinntekten er mer enn fordoblet her i landet siden 1980.

Vi er endelig kommet dit hvor vi, ifølge Kalvø, kan leve våre liv komfortabelt uten å være prisgitt naturens luner. Og hva ønsker vi oss da? Tilbake til naturen.

«Litt sånn som par som ønsker seg barn meir enn noko anna, og når dei endeleg får barn, då er det ingen ting dei gleder seg meir til enn å få barnefri».

Mer og mer alene

Kalvø har lest seg opp på statistikk og funnet ut at i 1980 mangla en av ti nordmenn bad eller dusj. I dag har fire av ti nordmenn boliger med to eller flere bad.

Samtidig består 40 prosent av alle husstandene av kun en person. De stadig mindre husstandene holder seg altså med stadig flere hjem. Mer enn en av fire nordmenn eier egen fritidsbolig – og 40 prosent av oss har tilgang til det. Langs sjøen og på fjellet kommer det opp stadig flere hytter, og de blir stadig større. De fleste hytter som blir bygd i 2020 har en standard som overgår det vi hadde som helårsboliger i forrige århundre.

Oppsummert: Vi har fått mer penger og mer tid, noe vi bruker til å skaffe oss mer plass – som vi deler med færre enn før. Likevel søker vi oss ut i naturen for å være enda mer alene.

LES MER: Hun kjempet for naturen, men hadde aldri vært ute i den

Takknemlig takt

Det finnes 20 000 kilometer med oppmerkede turstier i Norge. Jeg humpet noen av dem sist helg, da jeg fulgte kyststier fra Operaen i Oslo til Oscarsborg festning utenfor Drøbak. Jeg hadde gleden av å gå med staver forbi Sunnaas Sykehus, der jeg for 34 somre siden satt i rullestol uten å vite om jeg skulle klare å gå igjen.

Det var en sterk opplevelse. Jeg trenger ikke kalle den religiøs, selv om den er vanskelig å fange i ord. Det var mest en påminnelse. Om at livet er en skjør ting. At helsen er en daglig gave. Og at takknemlighet er takten å traske i.

Mens jeg gikk – med Kalvøs bok i sekken – hadde jeg god tid til å drøvtygge hans spøkefulle påstander om at sånne som meg oppfører oss som nyfrelste religiøse, fulle av misjonstrang. Skamløst legger vi ut bilder på sosiale medier av oss selv i naturtilbedende posisjoner, gjerne ledsaget av banale postulater som #liveterbestute og #paradispåjord.

Riktignok har jeg verken hytte på fjellet eller ved sjøen. Ikke er jeg glad i å gå i kø, heller, verken på Karl Johan eller over Besseggen. Jeg har ikke medlemskort fra DNT med tilgang til Slaskedalsbu og Styggemannshytta. Jeg har verken turbestikk, fiskestang eller sammenleggbar platting.

Det skal ikke være billig å leve primitivt i 2020. Selv har Are Kalvø brukt 40 tusen kroner på en grunnutrustning før han skal på sin første tur. Han vil teste om det er verdt det. Penger blir jo underordnet hvis kroppen plutselig husker hva den ble født til, sjelen lutres og man får en forsmak på paradiset.

[ LES MER: Er vindkraft miljøkriminalitet? ]

Ligger i genene

Enten man leter seg fram på gjengrodde stier forbi Roald Amundsens hjem innerst i Bunnefjorden – eller man står ytterst på Prekestolen med ryggen mot utsikten (for å ta en selfie) – så tror jeg trangen til å komme ut og opp ligger i genene våre.

Vi er skapt til å være i naturen. Der har vi vært i tusener av år før puber og plattinger ble oppfunnet. Kanskje finner vi fortsatt spor av noe gudegitt, noe opprinnelig. Og ofte føler vi at vi kommer i kontakt med noe større enn oss selv. Det kan ikke skade noen eller noe.

Ikke engang humoren.