Jeg har sagt og gjort rasistiske ting. Det har nok du òg

Bjørn Kristoffer Bore

sjefredaktør

Frp har hatt svært mange­ justisministre. Men jeg tror neppe en eneste en av dem noensinne har vurdert å si «vi trenger ikke etter­forske ran i Oslo, for vi har langt færre drap enn i New York». Norsk politi etterforsker innbrudd, ran og skriverier på husvegger helt uavhengig av kriminalitetsstatistikken i andre­ land. Merkelig nok argumenteres­ det slik i debatten om rasisme i Norge­. Norge er ikke i nær­heten av å ha de samme problemene som USA med forskjellsbehandling, rasehat og politi­brutalitet. Men selv om Norge ikke er USA må vi konfrontere de problemene­ vi har.

Effektiv vaksine

Før helgen demonstrerte store folkemengder i flere norske byer mot drapet på George Floyd. Demonstrasjonen har utløst en debatt om ­rasismen i Norge. Denne debatten forsøkes druknet i en debatt om smittevern og demonstrasjoner. Det er også en viktig debatt, men der viruset nok vil forsvinne, er det ikke noen grunn til å være like optimistisk når det kommer til rasismen. Det er svært langt fram til noen ­effektiv vaksine mot ­rasisme, og sosial distansering er neppe rett ­løsning.

Frifunnet for rasisme

Høsten 1999 tente tre nazister på to gatekjøkkener i Oslo. I området rundt ble det hengt opp plakater med tekster som: «Kebab-bua på Holmlia er midlertidig ‘satt ut av drift’. Grunnen er at svartingene selger­ knark derfra. Kjekk norsk ungdom vil sette en stopper for dette­ i fremtiden også. Masterrace 88», ­«ingen flere svartinger til Holmlia» og «bevar den norske kulturen!».

Gjerningsmennene ble tatt, og dømt for ildspåsettelse, men ble frifunnet for brudd på straffe­lovens paragraf 135, den såkalte­ rasismeparagrafen. «Alle tre tilhørte et nazistisk eller nasjonalistisk miljø. Men at handlingen ble rettet mot innvandrere, er ikke tilstrekkelig for å dømme dem for å ha hatt et rasistisk ­motiv.» står det å lese i dommen.

Framskritt på 21 år

21 år seinere har vi kommet lenger. Det er i dag faktisk mulig å bli dømt for brudd på rasismeparagrafen i Norge. Det er et udiskutabelt framskritt i kampen mot rasisme, og i kampen for ytringsfrihet for alle. Men frifinnelsen fra 1999 viser at Norge­ har slitt med å anerkjenne og konfrontere rasismen som eksisterer blant oss.

I fjor fikk vi en sterk påminnelse om dette. Da drepte Philip­ Manshaus sin stesøster Johanne­ Zhangjia Ihle-Hansen på grunn av hennes hudfarge. Dette vakte langt mindre furore­ og bestyrtelse­ i spaltene enn da en ung muslimsk kvinne ikke ville håndhilse på kronprinsen under et besøk i den terrorrammede moskeen rett etterpå. En symbolhandling som utfordret tradisjonelle norske normer for sosial omgang opprørte mange mer enn en rasistisk hen­rettelse. Dette kan i beste fall kalles en grov perspektivforskyvning.

Nedkjølende effekt

I Norge­ er det vanskelig å bruke det sensitive R-ordet. Veien ned i skytter­gravene er kort på begge sider. Ordet er blitt tabubelagt i den politiske debatten etter dommen mot Dagbladet i den såkalte ambulansesaken, der avisen ble dømt for to kommentarartikler og en lederartikkel (for ordens skyld, undertegnede jobbet i Dagbladet i det aktuelle tidsrommet). Det er en sjelden sterk oppvisning i hvilken nedkjølende effekt rettsvesenet kan ha på den offentlige debatten.

Opplever hverdagsrasisme

Rasismen kommer ikke alltid ikledd en hvit og spiss hette over sitt glattbarberte hode. Ofte lever den i blant oss, i gråsonene, i nyansene, i fordommer og handlinger vi ikke er bevisst. Du er ikke rasist bare fordi du gjør noe rasistisk eller fordomsfullt. En handling som ikke var rasistisk ment kan oppleves rasistisk og fordomsfull.

Det er ikke unaturlig å ha fordommer, det er tvert imot svært menneskelig. Vi kjenner alle lysten til å dømme andre i vårt hjerte­. Frykten når en ungdomsgjeng kommer mot deg på gata. Den bråkete storbarnsfamilien på trikken. Den hyperaktive gutten i klassen. Jobbsøknaden med navnet du ikke greier ­uttale. Mannen du tror er full som tisser­ på seg, men viser seg å ha en ­alvorlig hodeskade.

Hjernen vår dømmer så lett ut ifra ytre kjennetegn. La oss være så ærlige og innrømme at vi alle har vært der mer enn en gang. Akkurat som hverdagskriminalitet er et reelt problem med reelle ofre, så er hverdagsrasismen et reelt problem med reelle ofre.

Drept i Norge

Erkjennelsen av at man har et problem er første­ skritt til å løse det. Norge er et godt land å leve i, også for de som ikke tilhører majoriteten. Det er lenge siden man holdt­ ­slaver i Norge.

George Floyd ble ikke drept i Norge. Men Benjamin Hermansen­ ble det. Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble det. Jamil ­Rafal Mohamad Jamil ble det. Arve Beheim Karlsen druknet i Sogndalselva etter å ha blitt jaget av en ungdomsgjeng som ifølge vitner ropte «drep negeren». Det er bare tilfeldigheter som gjør at denne statistikken ikke ser enda verre ut.

Vonde opplevelser i Norge

Når 15.000 mennesker legger seg ned foran Stortinget i 8 minutter og 46 sekunder handler det ikke bare om et drap i USA. Det vitner om at det er mange som bærer med seg vonde opplevelser fra sine egne liv her i Norge.

---

Fakta:

---