Det er mørkt i kirken i Getsemanehagen i Jerusalem. Mørkt og stille. Med blå vegger og vinduer som bare slipper fiolett lys inn, har arkitekten Barluzzi gitt oss et nattens rom til å leve oss inn i det som en gang skjedde her – og som fortsatt skjer.
Rommet jeg er i speiler det jeg kjenner inne i meg: En fortvilelse så dyp at jeg ikke makter å forme det til noen bønn. Men jeg kan lese ordene: «Far, er det mulig, så ta dette vekk fra meg.» Det er ord som treffer meg, som far.
Finnes det noe verre for en far enn å se barnet lide? Hva slags far er det som svarer nei på en slik fortvilet bønn? Hvor er Gud? Hvorfor hindrer han ikke lidelsen for sine barn? Er Gud virkelig så avmektig at han må si at det ikke er mulig?
Dette er et rom for spørsmål, ikke for svar. Det er et rom for klage mer enn for bønn.
Kampen tapt
Jeg går ut av kirken, ut til trengselen og turistbussene. Jeg ser opp mot fasaden på kirken og leser den latinske innskriften: «Med bønner og nødrop, med høye skrik og tårer ble han hørt for sin gudsfrykt». Men ble han hørt?
Det var torsdag kveld kampen foregikk i denne hagen. Nå er det lørdag. Nå er kampen slutt. For nå er kampen tapt. Nå har Faderen snudd ryggen til og latt Sønnen kjenne forlatthetens mørke. Nå har døden kommet som en befrielse fra lidelsen. Nå ligger han i graven.
I dag er historiens verste dag, dagen da døden og fortvilelsen har seiret. I dag er håpet ute.
Faderen
Mosaikken over inskripsjonen viser Jesus som løfter ansiktet mot himmelen etter bønnen. Han har åpnet hendene og strekker ut armene i overgivelse til sin skjebne. Men også i en gest som favner de sørgende menneskene ved siden av ham. Det er som han tar med seg deres lidelse inn i sin. Han tar også mot min fortvilelse, gjør den til sin.
Da ser jeg Faderen bak ham. Sønnen ser ham ikke. Men han er der. Han holder fram en beskyttende og velsignende hånd mot Sønnen – og mot oss. Dette er ikke den strenge Gud som krever straff for synden. Dette er ikke den fraværende Gud som ikke bryr seg. Faderen lider med, barnas lidelse rammer også ham.
Det verste ved å være far, er når du bare kan se på. For det er kamper barna er nødt til å kjempe selv. Du kan ikke ta kampen for dem, selv om du så gjerne ville. Slik er det for meg. Var det slik for Jesu far?
Lyset fra graven
Bak meg, ute av syne oppe på åsen, vet jeg at Gravkirken ligger. Inne i denne kirken ligger Golgata-klippen. Og hulen som de la den døde Messias i. Håpet om frelse og forløsning, om en ny og bedre verden, ble lagt dødt der.
Men nettopp nå, i den aller mørkeste dagen, vet jeg at en prest snart kommer ut av graven. Han har med seg et lys, et lys som har blitt tent nettopp der inne hvor verdens lys ligger sloknet. Snart vil folkemengden utenfor rekke sine slokte lys mot lyset fra graven. De vil få lysene sine tent. Lyset vil spre seg utover i kirken, og derfra ut over landet, ut over verden.
Solen
På toppen av åsen foran meg ligger Oljeberget. Jeg kommer til å tenke på den natten jeg sto der oppe. Også det var en påskenatt. Og det var mørkt.
Jeg sto og så ned i det mørke dypet der jeg visste at Dødehavet befant seg. Der var det virkelig mørkt. Men på andre siden, over fjellene i øst, ante jeg en strime av lys. En strime som gjorde at jeg kunne skimte konturene av åsene.
Det var den nye dagen som var på vei. Påskedagen.
Og jeg husker ordene som formet seg i meg mens jeg så mot den svake strimen av lys: «Du kan ikke få solen til å stå opp. Men du kan heller ikke hindre at den gjør det.»
Morgendagen
I dag er den verste dagen. Men i morgen er det en ny dag. Dagen da livet seirer.
Erling Rimehaug er tidligere redaktør i Vårt Land
---
Fakta:
---
