– Alle snakker om den nasjonale dugnaden vi skal være med på. Men nå begynner vi å se på hverandre med det harde blikket vi får når vi blir redde, sier psykologen Hedvig Montgomery.
Har du merket det? At det er litt tyngre nå? At folk er så sinna, på alt og alle. På hyttefolk, tenåringer ute, gamle som går på kafé og joggere som puster tungt når de løper altfor tett forbi. Folk er sinte på butikken og kjefter på folk de mener kommer for nær. Er det ikke korona, er folk sinte på andre som slenger hageavfall i skogen, eller søppelsekker ved gjenvinningsstasjonen. Noen er også sinna på kommaregler.
Det gikk bra første uken
Mange fikk de første tøffe dagene til å fungere. Sjonglerte mellom barn og hjemmekontor, lek og bollebaking. Noen av de som har det vanskelig fra før eller er mye alene, fikk det også kanskje enklere – for nå handlet det om det samme for alle, uansett situasjon.
Så kommer alvoret sigende, fordi vi skjønner at mennesker faktisk dør av dette. Og at det vil ta lang tid. Nå går det mer og mer opp for folk at vi snakker om utflating av koronakurven, mer enn noe annet. Det er ikke snakk om å stoppe viruset.
– Usikkerheten nå er til å ta og føle på. Alle kjenner det, sier Hedvig Montgomery, psykolog med familieterapi som spesialfelt. Hun er også forfatteren av bokserien Foreldremagi.
Frykt gjør oss sinte
Vi blir sinte fordi vi er redde. Frykt og sinne er to følelser som ligger helt tett opp mot hverandre rent biologisk, sier Montgomery. Hun mener vi bygger vår kollektive helse her til lands på denne enkle formelen: «Dagen i morgen blir omtrent som dagen i dag».
– Vi holder oss til det, og det fungerer, men den sannheten blir jo rokket ved nå. Dagen i morgen ikke blir som dagen i dag. Vi vet ikke hvor lenge skolene blir stengt, når vi kan møte kolleger igjen, om vi blir permittert, når vi kan reise til våre kjære på besøk, sier hun.
Hun er ikke unntatt fra dette: Om noen i hennes familie i Sverige skulle dø, kan hun kanskje ikke dra i begravelsen.
– Det er klart vi blir usikre og redde. Da ligger sinnet rett rundt hjørnet.
Sinnet som rammer Oslo-folk, joggere, byfolk og hamstrere – alle – bekymrer henne.
– Det vil ta lang tid å bygge opp tilliten til hverandre igjen. Vi liker å si at vi hjelper hverandre, men dette sinnet er også en del av sannheten. Det er tankevekkende at det skjer. Vi må virkelig jobbe for å komme oss gjennom det, uten at de harde følelsene gjør skade, sier hun.
– Hvordan skal vi klare det?
– Vi må ta ned tempoet og beskytte oss mot informasjonsoverfloden i mediene. I en krise skal vi passe på våre nærmeste, det er det naturlige. Forholder vi oss for mye til det store bildet, kommer aggresjonen. Derfor må vi unngå koronanytt døgnet rundt, påpeker hun.
Vi må beholde rytmen og taktslagene i hverdagen
Hedvig Montgomery er også opptatt av taktslagene i livene våre – at de må holdes i gang, uansett. Rytmen må være på plass. Gå en morgentur. Spis OK. Hold takten i gang i livet med slike vanlige ting.
– Se om det er noen du kan smile til, eller være til hjelp for. Det er viktig. Det er ingenting som gjør oss så godt som det å være til hjelp for noen. Ring til dem du tenker ekstra på. Smil til de du treffer på gata, og ikke vær redd.
Montgomery sier at det er ulike ting som er rytmen i folks liv. For mange er det søndagsgudstjenesten.
– Når det taktslaget blir borte, kan det bli vanskelig.
– For egen del hender det jeg lytter jeg til Puccini og tar et glass vin mens jeg lager middag. Man skal kose seg, også nå.
Frykten for jobben
Psykolog Thomas Hansen mener også at uke to blir tyngre enn uke én – det går opp for folk at situasjonen blir langvarig.
– Nedstemthet, ensomhet, fravær av mål og mening i livet kan bli mer påtagelig for mange nå. Spesielt for eldre og personer utenfor arbeidslivet, sier han. Hansen peker også på at trusselen for å bli permittert ofte gir sterke stressreaksjoner, og det påvirker de nærmeste.
Vi har medfødte, psykologiske behov for selskap, nærhet, fellesskap, orden og trygghet, mening, anerkjennelse og å være til nytte for andre.
– Jo lenger tid som går uten at vi får dekket de behovene, jo større og mer alvorlige blir konsekvensene for helsa og hvordan vi fungerer, sier han og råder de som begynner å kjenne på det nå, til å lage en plan.
– Det er mye vanskeligere å ha energi til å søke kontakt hvis man blir veldig nedpå og ensom. Det blir både tyngre å ta initiativ selv, men også andre kan trekke seg unna, fordi man kan oppleves som krevende og energitappende, sier Hansen, som er forsker på Oslomet.
Vi er laget for vanskelige tider
Hedvig Montgomery tror at skal vi skal klare oss så lenge som vi må, må det være et liv som er levelig.
– Vi kommer til å klare oss, vi er laget for vanskelige tider. Dette er vanskelige tider. Det kommer til å bli vondere. Flere kommer til å miste noen. Det er klart vi kommer til å merke det. Det må vi alle sammen jobbe for å klare, i hvert enkelt menneskes liv.
Når Hedvig Montgomery blir oppgitt av den «moderne tiden», leser hun gjerne historier fra Bibelen. De gammeltestamentlige fortellingene viser at de var opptatt av omtrent de samme tingene da som nå. Både gode og dårlige egenskaper – grådighet, sjalusi, familiefeider, nabokrangler, nestekjærlighet, tilgivelse, søskenforhold- egentlig alt du kan komme på.
– Det er noe fint ved det, noe å hvile i. Vi forandrer oss ikke så mye som vi skulle tro. Det er mange ganger jeg har tenkt at verden blir aldri den samme igjen. Så går det tre måneder, så er den det.
Vi skriver mange saker om korona-viruset nå. Her har dere noen flere forslag: En kommentar, et dikt, og en salme:
• «Det var den torsdagen Norge stengte. Da satt jeg alene og grein på hjemmekontoret. Ikke stille tårer, men store hulk. I et kvarter, mens jeg fortsatte å jobbe.» Les Ane Bamle Tjellaug sin kommentar om å være redd - og om ikke å bli et bedre menneske
• Frode Grytten har skrevet dikt til oss i koronaens tid. «Naudbluss» heter det, og anbefales på det varmeste
• Og så musikk! I Vårt Lands salmedugnad spiller og synger Spellemannsvinnerne Darling West «Deg å få skode»