Å bli som barn foran lerretet

Frost 2 er lett den beste filmen jeg har sett så langt i 2020. Det er ikke bare fordi den er den eneste.

Når man er småbarnsforelder blir kulturlivet litt amputert, spesielt sett i forhold til den sorgløse tidssløsende perioden forut. Når dietten plutselig består av store doser barne-pop og slapt redigerte bøker om prinsesser og pulverhekser, blir man desto mer overveldet når barnekultur viser seg å være verdt tida – også min voksentid.

Da vi fikk somla oss til å ta med barna for å se Frost 2 i helga, gikk det over en time før jeg tenkte på når filmen skulle slutte. Det skjer ganske sjelden. Ikke bare femåringen så måpende mot skjermen, mor var like revet med.

Voldelig fortid

Historien fortsetter der Frost 1 slapp: Elsa er dronning av Arendelle. Men noe er underlig - hun hører en lyd, en sang, en lokk, og bestemmer seg for å følge stemmen. Søsteren Anna, samt Kristoffer, Svein og Olaf blir selvsagt med.

Etter hvert går det opp for dem - og oss - at fortida ikke er som den har blitt presentert. For søstrenes bestefar, kong Ragnar har forbrutt seg mot tundrafolket, en urbefolkning som lever i fjellet over Arendelle. Derfor er det fiendskap mellom folkene og naturen er i fullt opprør. Sentralt i dramaet står en demning kong Ragnar fikk bygget. Arendelle ligger ved fjorden rett under demningen, og er avhengig av at vannet holdes i sjakk. Sivilisasjonen hviler altså ikke bare på Ragnars voldsmakt, men også på et risikabelt inngrep i naturen. Når dette må briste trues alle av utslettelse.

Tematikken kunne ikke vært mer aktuell. Måten vi i det privilegerte Vesten lever på har lenge skadet både natur og andre mennesker. Men at trusselen sakte dreier seg og peker mot oss selv, at vår måte å leve på truer vår måte å leve på, er en ny og smertefull erkjennelse.

Smertefull forsoning

Elsa har motet som skal til for å stake ut en framtid. Hun søker forsoning med naturen og historien som er bak henne. «Historie er det som gjør vondt», skrev nylig avdøde Erling Sandmo. For vestlige sivilisasjoner vil det å se bakover alltid være smertefullt. Bak oss, under oss, ligger kirkegårder av dem som kom i veien: Vår nasjon har skyld i både omfattende slavehandel, fornorskningspoltikk, tvangssterilisering av folkegrupper og ikke minst å pumpe opp uendelige fat fossil brensel fra havbunnen. Og vår velstand er til dels grunnlagt på våre forfedres forbrytelser.

Elsa tør å se, tør å erkjenne, og tar konsekvensen av det hele: Hun er villig til å legge livet i potten for å gå helt tett innpå konflikten. Sammen med søsteren river hun demningen, og ofrer det trygge livet i Arendelle for at naturens og historiens balanse skal gjenopprettes. For å spare sivilisasjonen, må man være rede til å utslette den.

Når de to søstrene har satt seg selv og tundrafolket fri, er grunnen for en ny tilværelse lagt. Det ligger en ny frihet i dette livet, ikke bare for naturfolket, men også for byfolket. Elsa, som alltid har følt seg isolert blant menneskene, finner en måte å leve på som setter henne i kontakt med de dypeste kreftene i henne selv. For Anna må det bli med klassisk Disney - og det er også et godt liv.

Mytologi

Overgrep mot urbefolkning og naturødeleggelser: Hvordan i alle dager kan det ha seg at Disney får et slikt narrativ til å fungere, attpåtil for et publikum som hovedsakelig består av barn?

Svaret er, som det pleier, en god dose kvalitetspop, vakre kjoler og artige sidekarakterer. Men i tillegg bruker Disney det beste grepet som er tilgjengelig når de store kreftene i tilværelsen skal beskrives: Myten og det religiøse språket. Først og fremst er det naturmystikken som får prege det mytologiske universet vi blir kjent med.

Men det finnes minst ett bibelsitat og flere bibelske motiver i filmen. Ulike varianter av koblingen mellom død og oppstandelse er gjennomgående, flere av karakterene har kristologiske trekk. Filmen stiller fram viljen til å gi sitt liv for andre, at seier kan skje gjennom tap og at kjærligheten varer gjennom død og og mørke har klare referanser. Hymnen Elsa synger i iskatedralen kunne like gjerne vært en lovsang, både i tekst og uttrykk.

Filmuniverset er bygget over H.C. Andersens eventyr Snedronningen. Dette eventyret er mettet med bibelske referanser, og ender i bestemorens høytlesing fra Bibelen: «Uten at I blir som barn, kan I ikke komme inn i Guds rike!» Voksne som er lei av snusfornuft og moralisme anbefales å være barn foran dette filmlerretet.

LES MER: Vårt Lands anmeldelse av Frost 2

LES MER: Skal vi beskytte eller utfordre barna?

LES MER: Litteraturens oppgave er å speile og etterlikne livet. Men hvorfor likner ikke bøkene på livet mitt?

---