Nyheter

Så, hvorfor dro de?

Mine besteforeldre og foreldre forsøkte seg ikke på noen form for erobring. De nøyde seg med å peke på Kristus slik at både kinesere og japanere selv kunne ta stilling. Det var mye samsvar mellom liv og lære i tjenesten, selv om de langt fra var perfekte.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Det var spennende å bo i havnebyen Kobe i Japan. Mine foreldre holdt til der bare kort tid mens de lærte språk. Men jeg tror de var fascinert av bylivet der.

De likte å besøke Kobe med sine tilbud, der byen lå langstrakt mellom høye fjell og salt sjø. Der kunne de skaffe ordentlig grovt brød hos den tyske bakeren og kjøpe skarpe oster i spesielle delikatesseforretninger. I Kobe var det ofte også enklere å komme i kontakt med japanere - fordi de var mer vant med utlendinger.

Kobe er min by i Japan. Men i dag virker den også fremmed på meg, fordi bygningene er modernisert. De rager høyere enn tidligere. Forandringen skjedde ikke minst etter at byen ble bygget opp igjen etter jordskjelvet i 1995. I det strøket jeg vandrer gjennom er det få forretninger som har varene stablet på bord og stativer på fortauet utenfor slik det var vanlig tidligere. Her er det mest elegante utstillinger bak store speilglassruter.

Et møte

Jeg kommer i snakk med en mann som står og venter på noen. Han lurer på om jeg er turist.

Nja. Jeg er på gamle tomter, forteller jeg. Foreldrene mine var her for mange år siden. Visste han hva misjonærer er? Det undret jeg meg på, før vi kom inn på temaet.

– I en protestantisk kirke? spurte han.

Mannen hadde åpenbart kunnskapene på plass. Han fortalte at han hadde gått på en katolsk skole i Kobe. Hans familie var ikke katolikker, men skolen hadde godt omdømme for kvaliteten på undervisningen. Han syntes det var nokså strengt der. Men han hadde lært mye og fått karakterer som gjorde det mulig å klare opptakseksamen til et godt universitet.

– Hvordan arbeidet foreldrene dine som misjonærer?

Jeg vet ikke hva han forestilte seg. Trodde han de stilte seg opp på såpekasser på markedet? Banket de på dørene til folk? Gikk de rundt med løpesedler?

– Far var prest i menigheter som besto av kristne i området der de bodde. Menighetene ble ledet av råd, valgt av menighetens medlemmer. En japansk evangelist ble ansatt for å styrke arbeidet. Sammen forsøkte han og far på forskjellig vis å komme i kontakt med folk, også mennesker som ikke uten videre besøkte kirke.

Han nikket.

– Og hvem finansierte denne kirken?

– I voksende grad menighetsmedlemmene selv. Det kom også tilskudd fra den misjonsorganisasjonen i Norge som sendte far og mor til Japan. De første kirkebyggene ble finansiert i et spleiselag mellom den enkelte menighet og norske misjonsvenner. Det meste kom til å begynne med fra Norge.

– Hvorfor gjorde nordmennene det?

– Fordi de ville dele sin kristne tro med japanere som ønsket å lytte til forkynnelsen og være med i fellesskapet. Jeg tipper at den skolen du gikk på fikk betydelige summer fra katolske finansieringskilder utenfor Japan. Det er vel fordi de også ønsket at kristen tro og tanke skulle få plass i undervisning av ungdom i Japan.

– Jeg er ikke blitt en kristen av å gå på den skolen. Var det bortkastet å bruke katolske penger på meg, synes du?

– Nei, hvorfor det? Du har jo fått en del innsikt i hva kristendom er. Og da er det opp til deg å ta stilling til det du har hørt og erfart. Sånn tenkte vel også far da han brukte tid og krefter på å lede engelskspråklige bibelklasser for japanske studenter, snakke med folk på sykebesøk eller når han tok imot folk hjemme. Ikke noe av dette var bortkastet selv om han ikke uten videre kunne kvittere ut at folk ble døpt som følge av disse kontaktene.

Han står der tenksom noen øyeblikk.

– Jeg har tenkt mye på ting jeg fikk med meg på den katolske skolen. Men å gjøre et oppbrudd og be om dåp blir et langt skritt å ta. Det klarer jeg foreløpig ikke. Men jeg har respekt for at din mor og far reiste hit og brukte år av sine liv på å snakke med japanere. Jeg tror de ville oss vel.

Dette ønsker jeg at de hadde hørt!

Etterfølgelse

Denne artikkelserien har kanskje gitt noen svar på hvorfor mormor og morfar, Kathrina og Thormod Gilje, dro til Kina og hva de gjorde der i tidsrommet 1916-1950 og senere hvorfor mor og far, Hanna og Steinar Kjøllesdal, reiste til Kina og Japan i årene 1947-1961.

Misjonærkallet er svaret som fremtrer mest tydelig. De hadde en sterk indre overbevisning om at Kristus ville at de skulle reise. Jeg har ingen konkret kunnskap om hvordan far mottok dette tegnet eller kallet. Men jeg har vært vitne til det han og mor gjorde gjennom mange år. Det har for meg talt sterkere om sterk overbevisning, enn mye av det de sa.

Etterfølgelse er et begrep som gir misjonærkallet et innhold. Foreldrene mine valgte å følge etter Mesteren. De oppfattet ham som sin medvandrer. Jeg så at livet deres var en uatskillelig del av det budskapet de forsøkte å formidle.

Det betyr ikke at de var uten tvil og vegring. De sviktet innimellom. Brevene deres var fulle av erkjennelse av at de ikke strakk til slik de gjerne ville. De kunne foreta feil avgjørelser når vanskelige valg mellom arbeidsoppgaver sto i kø. Hensyn til familie og venner satte dem på store prøver. Prioriteringene de foretok var kanskje ikke alltid de beste.

Men de viste integritet. Svikt i livet er noe annet enn svik. Livet deres viste et sterkt ønske om å være i en plan som de ikke alltid så tydelig konturene av. Og det har vært mye samsvar mellom liv og lære.

Kjærlighetens livsstil

De dro fordi de hadde erfart Guds kjærlighet til menneskene og var blitt preget av denne erfaringen. Den svenske teologen Agne Nordlander skriver om å «si ja til kjærlighetens livsstil». Dersom denne livsstilen bare hadde vært forbeholdt perfekte mennesker, ville den hatt trange kår. Integriteten deres besto i at de hele tiden søkte å gjøre det som var til beste for dem de møtte. Etterfølgelse består i nettopp å gjøre dette.

Mine besteforeldre og foreldre nøyde seg med å peke på Kristus slik at både kinesere og japanere kunne se og selv ta stilling.

Strakk de seg ikke for langt av og til? Skaffet de seg den ballasten som var nødvendig for å gjøre jobben? Fikk de den hjelpen de trengte? Påførte livet de valgte for store belastninger for familien?

Jo, de strakk seg ikke sjelden urimelig langt. De burde hatt et sterkere kunnskapsmessig grunnlag for å kunne møte utfordringene. Ofte gjorde de dette nokså alene. Familien fikk utvilsomt unødig tunge belastninger.

Samtidig har jeg en beundring for mormor og morfar, mor og far og de andre slektningene som fulgte kallet til å bli misjonærer. De snudde ikke ved første korsvei. De tok oppdraget alvorlig. Og mange mennesker har etterpå sagt at de var glade for det de gjorde for dem, og ikke minst: det de var for dem.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter