Opprørspresten fra DDR

– Myndighetene overvåket oss og Stasi plasserte angivere midt i blant oss. Men det var vi som bestemte over den evangeliske kirken i Øst-Tyskland, sier ­Rainer Eppelmann og setter øynene i en utsendt nordmann.

Møtet måtte avtales flere uker i forveien, for det er mange som er ute etter hans oppmerksomhet. Eppelmann tar imot på kontoret i stiftelsen hvor han spiller en ­hovedrolle. Skjenking av kaffe blir akkompagnert av noen ­tirader på en Berlin-­
dialekt så bred at en annen stakkar ikke hadde skjønt bæret. Og etter noen høflighetsfraser om at tysk og norsk teologi – fram til 1940 – var godt som identiske, bærer det løs.

Livet er tross alt for kort til å bli sløst bort med skravling og andre unødvendigheter.

Kjendis

Da muren falt, var den opprørske presten allerede­ et kjent fjes i Vest-Tyskland. Han var nemlig en av de få borgerrettighetsfolka fra øst som uredd stilte opp på vest-TV, hvor han kalte en spade for en spade: «Denne staten er et fengsel. Du befinner deg der inne og en 
annen bestemmer om og når du får lov til å slippe ut. Altså er det et fengsel», kunne han lire av seg. Reaksjonene kom som regel prompte, i form av ett eller flere ubehagelige forhør hos det hemmelige politiet, Stasi.

Etter at arkivene åpnet seg, fikk han ikke bare vite at stats- og partisjef Erich Honecker hadde hatet ham av et godt hjerte og karakteriserte Rainer Eppelmann som «Statsfiende nummer 1». Tidlig på 80-tallet hadde ­Stasi-folk ved to anledninger forsøkt å manipulere bremsene på Eppelmanns bil, slik at han skulle dø i en arrangert ulykke.

– Meg var det ikke så lett å true til taushet. Jeg var nemlig ansatt som prest, og kirka fortsatte å betale min lønn i tilfelle staten skulle sperre meg inne i noen måneder. Kona og våre fem barn ville altså ikke lide noen nød. ­Andre familiefedre – og mødre – var langt mer utsatt for Stasi-trusler, for deres arbeidsgivere sluttet å overføre lønn hvis det var snakk om varetektsfengsling for statsfiendtlige aktiviteter, forteller 76-åringen.

Ville studere

Biografien hans er egentlig historien om en født rebell som ikke bøyer seg for noe eller noen – og da slett ikke en autoritær stat. Eppelmann vokste­ opp i Øst-Berlin, men gikk på gymnaset i Vest-Berlin. Dette tok brått slutt den 13. ­august 1961, da DDR-regimet i løpet av natta fikk satt opp piggtråd og mur langs hele grensa gjennom Berlin. Unggutten hadde bare et halvt år igjen til eksamen, men å få den nødvendige tillatelsen til å krysse Muren, kunne han bare glemme.

For å kunne komme inn på ­videregående i byens østdel, måtte han først melde seg inn i det kommunistiske ungdoms­forbundet FDJ. Men noe slikt kom ikke på tale for Rainer 
Eppelmann, som dermed ble stående igjen uten eksamen eller mulighet for å innfri drømmen om å bli arkitekt. I stedet måtte han slite i årevis som ufaglært bygningsarbeider, før han kom i murerlære som var kombinert med muligheten til å få avsluttende eksamen fra videregående. Med den i hånda, var veien åpen for det eneste studiet som staten ikke kunne nekte ham – nemlig protestantisk teologi.

Men først var det verneplikten, som han nektet. I stedet måtte Eppelmann tjenestegjøre i en avdeling som ble satt til hardt kroppsarbeid. Da han også nektet å sverge troskap og love at han til enhver tid ville forsvare DDR med våpen i hånd, endte det med 10 måneders fengsel.

– Etterpå, var ikke trusselen om fengsel noe som kunne skremme meg.

Bluesmesser

På midten av 70-tallet bredte det seg et rykte som en løpeild over hele landet om at det i østberlinske Friedrichs­hain var kommet en ungdomsprest som tillot ­rockekonserter i kirka og som selv holdt gudstjenester med blues.

– De kom krypende fram fra over alle landsdeler. Vi kunne 
ha 5–6.000 unge som kom til Getsemane-menighetens ­arrangementer. Hos oss fant de – i hvert fall til en viss grad – frirom og spillerom med tanke på det massive presset som ungdommen opplevde på skolen i proletariatets diktatur. Vi i kirken var nemlig ikke forpliktet av noen marxist-leninistiske retningslinjer – tvert i mot.

Men DDR-staten hadde siden 1948 drevet med en systematisk indoktrinering av ungdommen, som skulle oppdras til å bli ­«sosialistiske mennesker» – i den forstand at de måtte elske, like, hate og avsky de samme tingene.

– Avkristningen ble så godt som total. Mot slutten av DDR-staten, var det nærmest en sensasjon hvis vi fikk en eneste konfirmant fra et helt årskull på en skole. I våre dager ser vi på nytt behovet for en kirke som kan ­tilby menneskene noen etiske rammer å leve etter i en komplisert verden. Menneskene har ikke bare glemt å tro, men de kjenner ikke engang de ti bud, sier Rainer Eppelmann.

Her står jeg

Under bluesmessene den gangen i Getsemanekirken, var han beryktet for å gjøre Martin Luthers ord sine egne: «Her står jeg og kan ikke annet.» Både menigheten og Stasis etterforskere skjønte klokkeklart at han sammenlignet sitt eget opprør med det som skjedde under riksforsamlingen i Worms for 500 år siden.

Han vil vite om det ikke er underlig, hvor hurtig folk kan glemme hvor fælt alt mulig var i det han konsekvent omtaler som «paradiset».

– Vi måtte stå årevis i kø for å få telefon, enn si vente i 12–14 år på en bil. Hver dag kunne vi selv se på vestlig TV, hvor materielt bra vanlige folk hadde det på den andre siden av Muren. Men i øst-avisene måtte vi lese at alt var mye bedre i vårt «arbeider- og bondeparadis» og at det var dem i Vesten som ble undertrykt.

– Har vi allerede glemt de fire millioner DDR-borgerne som etterlot familie og alt de hadde kjært, for å risikere livet på å rømme over grensa og få et bedre liv i vestlig frihet? Vi disponerer over brede erfaringer når det gjelder undertrykkelse og flukt. Tiden er nok inne til å minne oss selv om hvordan det sto til her på berget for bare noen få årtier siden – og tenke over hvor bra vi egentlig har det nå, brummer Eppelmann.

Demokratiske prester

Den kvelden Muren ble åpnet, sto pastoren et par timer og frydet seg over synet av alle de glade menneskene som endelig fikk oppfylt sin største drøm. Han ble medlem av den siste regjeringen i DDR og rykket inn i Forbundsdagen som en skarp og klar stemme fra øst.

Det var Rainer Eppelmann som greide å drive igjennom at parlamentet la store ressurser i vitenskapelige undersøkelser av DDR-staten og den tyske gjenforeningen. En konsekvens av arbeidene, var opprettelsen av den offentlige stiftelsen «Opparbeidelse», der han fortsatt er arbeidende æresformann.

– Alle gode krefter har en viktig oppgave når falske profeter nå stiller seg opp for å minne folk om hvor mye bedre alt var i DDR – og at dagens problemer kan løses av en sterk mann eller en sterk kvinne. Vi er nødt til å formidle til oppvoksende generasjoner at forfedrene deres var tvunget til å leve som rettsløse mennesker i ufrihet, fordi landet var styrt av nazister eller kommunister, sier den gamle opprøreren.

Praktisk demokrati

«Runde bord» var et forum hvor opposisjonelle DDR-borgere møttes for å formulere krav overfor DDRs siste kommunistregjering. Et sentralt tema, var oppløsning av overvåkingsorganet Stasi. Prosessen endte med at flere av borgerrettighetsforkjemperne – blant andre Rainer Eppelmann – ble tatt inn som ministre i DDR-statsminister Hans 
Modrows regjering, som ble landets siste før sammenslåing med Vest-Tyskland.

– Mange av de lokale «runde bord» ble ledet av prester, rett og slett fordi vi hadde opparbeidet oss visse erfaringer i praktisk
 demokrati. Så du kan trygt si at kirken – også her – spilte en viktig rolle da DDR-staten ble nedlagt uten at det ble avfyrt så mye som ett eneste skudd, konstaterer den gamle opprøreren.

Asbjørn Svarstad, Berlin

nyhet@vl.no