USAs arvesynd

'USAs arvesynd' var tittelen på en bok som kom ut i 2016 – før Donald Trump var blitt presidentkandidat. Den er skrevet av lederen for den evangeliske bevegelsen Sojourners, Jim Wallis.

Rasisme er vevet inn i grunnleggelsen av USA, sier Wallis. Slaveriet i sørstatene og utryddelsen av urbefolkningen ­hadde ikke vært mulig uten en forestilling om at fargede mennesker er mindre verd enn hvite. 
Denne forestillingen sitter fortsatt dypt i folkesjelen og krever et oppgjør, var hans budskap.

Evangelikal leder: Rasisme er USAs arvesynd

Mennesker

«Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke­ er blant disse», skrev grunnleggerne av Amerikas Forente ­Stater i uavhengighetserklæringen i 1776.

Hovedforfatteren Thomas ­Jefferson og flere av de andre eide selv slaver. Hvordan kunne da da hevde at alle mennesker er like og har samme rett til frihet og streben etter lykke? Det var bare mulig dersom de gikk ut fra at de svarte ikke var fullverdige mennesker.

Den amerikanske historikeren Theodore W. Allen hevder at det i tillegg bevisst ble gitt fordeler til hvite for å hindre at fattige ­hvite skulle gjøre felles sak med de svarte. Heller ikke USAs urbefolkning, indianerne, ble tilkjent de rettighetene som uavhengighetserklæringen sa alle mennesker hadde krav på.

Jim Crow

Slaveriet ble avskaffet med borgerkrigen på 1860-tallet. Det var en brutal og blodig krig som skapte dype sår i det amerikanske samfunnet. Etter nederlaget ble sørstatene satt under militærstyre, som friga slavene og ville gi dem fulle borgerrettigheter.

Reaksjonen kom med den voldelige organisasjonen Ku Klux Klan. Hensikten var å skremme de svarte fra å kreve sin plass som frie mennesker i samfunnet. Og det var å skremme hvite fra å støtte likhet for de svarte.

LES OGSÅ: De fronter USAs nye og stygge, hvite ansikt

Etter ti år fikk sørstatene tilbake selvstyret, og i årene som fulgte vedtok delstatene en rekke lover som skulle holde de svarte­ nede og hindre at de tok del i samfunnet på lik linje med ­hvite. De såkalte «Jim Crow»-lovene (Jim Crow var en nedsettende ­betegnelse på svarte mennesker) førte til at raseskillet ble formalisert og sementert i sørstatene.

Rundt 1900 fikk også sørstatskulturen en slags rehabilitering ved at den ble romantisert og heroisert gjennom romaner og filmer, og ved at det ble reist statuer over mange av sørstats-­generalene.

Fra Obama til Trump

Raseskillet besto i nesten hundre år. Først med borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet fikk de svarte de samme formelle rettigheter som de hvite. Mange gjorde det bra i samfunnet, og mange mente at rasismen nå var historie i USA. Det beste beviset på det var at Barack Obama ble valgt til president i 2008. Men en svart mann i presidentstolen ble litt for mye for en del hvite, som allerede følte­ at de var i ferd med å bli fratatt landet sitt. I tillegg økte også antallet fargede gjennom lovlig og ulovlig innvandring fra Latin-Amerika. En reaksjon bygde seg opp, og Donald Trump kunne spille på den.

LES OGSÅ: «Vi trenger en modell for å leve i eksil i et samfunn som ikke deler vår tro»

Samtidig var det en skuffelse hos mange svarte for at Obama ikke leverte den forandringen han hadde lovet. Fortsatt er det slik at svarte opplever diskriminering og tilsidesetting.

Statistisk lønner det seg å være hvit i USA. Svarte er statistisk sett overrepresentert i fengsel, har dårligere økonomi og dårligere utdanning.

Dersom du er svart er det langt større risiko for at du vil bli stanset av politiet. Men dypest stikker det nok at hvithet fortsatt stilltiende betraktes som normalt amerikansk, mens å være farget er å høre til en rase.

Det er dette som har skapt ­begrepet White Privilege: Hvite er nødt til å innse at det å være hvit er noe som gir en urettmessig fordel. Først da vil det bli ­mulig å få bukt med den innebygde rasismen i det amerikanske samfunnet, hevdes det.

Men dersom man anvender statistiske sannheter på individer, blir det galt. Folk som har mistet jobben, opplever det som en fornærmelse å høre at de er privilegerte fordi de er hvite­. Dersom hvite skal skamme seg over at de er hvite, og ikke være meningsberettigede av den grunn, da ødelegger man muligheten for å bygge noe i fellesskap. White Privilege presenteres ofte slik at det skaper større motsetninger.

LES OGSÅ: – Om vi ser på hvite som spesielle, hvordan ser vi da på oss selv?

White Supremacy

Men det er jo riktig at hvite skal ha fordeler, sier tilhengerne av White Supremacy, altså hvit overlegenhet. Om de er blitt flere, er ikke godt å si. Men de er i alle fall blitt mye synligere og mer høyrøstet. Mange opplever at den sittende presidenten spiller opp til slike forestillinger – selv om han ­bedyrer at han ikke er rasist.

Mellom White Privilege og White Supremacy er det i ferd med å danne seg en forståelseskløft.

Arvesynd

I stedet for å snakke om rasisme, burde vi snakke om synd, mener Jim Wallis.

Skal USAs arvesynd bli forsonet, må det bekjennelse og 
oppgjør til. Men når man graver seg ned i skyttergravene, er det ikke lett å åpne seg for bekjennelse.