17. mai tar jeg på meg bunaden jeg arvet fra min bestefar. Å gå med den gir meg en opplevelse av tilhørighet i en familie, til et sted og til en tradisjon. Men også til nasjonen Norge.
Goffa hadde brukt bunaden i et langt liv da jeg arvet den for omtrent femti år siden. Det bar den preg av. Særlig var buksene tynnslitte. Vi fant ut at det var nødvendig å reparere den. Og for å være sikker på at det ble gjort riktig, dro kona og jeg ut til Norsk Folkemuseum der vi oppsøkte konservator Aagot Noss. Aagot var fars tremenning. Hun var også Norges fremste ekspert på bunader.
25 stakker
Da Aagot ble konfirmert på Ål i 1938, var hun den eneste av konfirmantene som hadde bunad, forteller Anne Lognvik i biografien «Tradisjonen tru». Alle de andre jentene hadde kjoler. Bunaden var umoderne og ble bare brukt av gamle koner.
Min gommo var en av dem. Jeg var sammen med henne hver sommer i barneårene, og fulgte med på hvordan hun hver dag tok på seg stakken, satte opp håret og tok på seg tørkle. Hun gikk aldri uten tørkle, selv ikke inne i huset.
Da gommo ble gift, hadde hun med seg en kiste med 25 stakker. Hun slapp å tenke på å kjøpe klær, for disse stakkene holdt livet ut. Til daglig gikk hun i rutete stakk med belte. Når vi skulle på besøk, tok hun på seg en grønn stakk. Til fest var kjolen svart og uten belte, og på hodet hadde hun den imponerende hetta i flerfarget silketøy. Men uansett var plaggene hun hadde på seg brodert med hallingroser.
Nasjonalisme
Denne levende drakttradisjonen var i ferd med å dø ut da Norsk Folkemuseum i 1956 ansatte Aagot Noss med oppdraget å samle og systematisere folkedraktene i Hallingdal. Hun syklet rundt i dalen og oppsøkte folk for å se hva de hadde liggende av gamle klær. Dette ble begynnelsen på en livslang gjerning med å dokumentere folkedrakt-tradisjonen i Norge.
Da norsk nasjonalisme ble skapt på 1800-tallet, ble rosemaling, eventyr, dialekter, folkemusikk og dans ble hentet fram og dokumentert. Nasjonen ble konstruert ut fra folkelige tradisjoner.
Folkedraktene - som ble skapt av kvinner - fikk ikke samme oppmerksomhet. Noen tok etter hvert i bruk hardangerdrakten for å markere sin nasjonale holdning - den ble kalt nasjonaldrakt og brukt også av folk uten tilknytning til Hardanger.
Hulda Garborg likte ikke hardangerdrakten. Hun syntes den var overlesset og tungvint. I sine leikarringer tok hun i bruk hallingdrakten i en litt tilpasset versjon. Klara Semb, som overtok etter Garborg, var derimot opptatt av å få fram de ulike lokale folkedraktene. Det var hennes arbeid Aagot Noss bygde videre på.
Bunadspolitiet
Bunaden dukket opp da folkedrakt-tradisjonen var i ferd med å dø ut. Noen begynte å ta i bruk gamle festdrakter, og de ble kalt bunader. Det varierte i hvor stor grad de bygde på solid drakt-tradisjon. Noen var rene nyskapinger.
I 1947 ble derfor Statens bunadsnemnd opprettet. Den skulle godkjenne bunader og hjelpe til med å finne fram folkedrakter. Aagot Noss ble medlem av nemnda i 1967. Folk som fikk tommelen ned for sine versjoner av bunader, ga den oppnavnet «bunadspolitiet». Nå driver nemnda - som bærer navnet «Bunads- og folkedraktrådet» - ikke med godkjenning, men bare med rådgivning.
En bunad, sier rådet nå, kan både være en kopi av en gammel folkedrakt, en rekonstruksjon på grunnlag av folkedrakter eller en ren nyskaping.
Ikke norsk?
Men er bunaden egentlig norsk? Hvilke klær folk gikk med før i tiden, handlet både om lokale tradisjoner, impulser utenfra og hva slags ressurser man hadde til rådighet. Når det gjelder mannsdraktene, er det ikke tvil om at mange er inspirert av militære uniformer. Moter og draktskikker ute fra den store verden ga også impulser til kvinnedraktene.
Men innen geografiske områder utviklet det seg noen maler som de som laget klærne stort sett holdt seg til. Utformingen kunne variere, blant annet ut fra hva de hadde av ressurser og dyktigheten og kreativiteten til de som laget dem.
Festdraktene ble ofte laget av kvinner som var særlig dyktige og hadde det som levebrød. De bidro til å vedlikeholde tradisjonene, men også til å utvikle dem. Slik kan bunadene kalles norske, selv om både stoff og impulser kan komme ute fra den store verden.
Inkluderende?
Dagens bunad er likevel en konstruksjon, skapt det siste hundreåret. Bunaden som identitetsmarkør er blitt viktig fordi vår identitet er blitt mer usikker. Bunaden som nasjonalt symbol er blitt viktig fordi det ikke lenger er klart hva som er norsk.
Når folk med utenlandsk opprinnelse tar på seg en norsk bunad, reagerer mange. Men det er jo et uttrykk for et ønske om å bli inkludert i det norske. Burde ikke det være positivt?
Bunaden er et symbol som kan både inkludere og ekskludere. Akkurat som nasjonalismen. De er begge moderne konstruksjoner - og derfor er det opp til oss å fylle dem med det innholdet vi ønsker. De kan være inkluderende eller ekskluderende. Vi har valget.
