Flytoget og VisitOslo er med på laget. Erna Solberg stiller opp. Det samme gjør Else Kåss Furuseth, Kristin Krohn Traaseth og flere tusen andre nordmenn. De feirer Vaisakhi, dagen da guru Gobind Singh grunnla krigerordenen khalsaen i 1699. Den skulle forsvare sikhene fra muslimsk forfølgelse. Nå er de krigerske elementene tonet ned, men datoen feires som fødselsdagen for sikhfellesskapet.
Antakelig har bare et fåtall av de tre tusen som sto i kø i Spikersuppa for å teste ut turbanen satt seg inn i sikhismen. De vet lite om hva sikhene tror på eller hva som har formet identiteten deres. Men de vet at Den norske turbandagen er en feiring av mangfold, at turbanen gjør dem til «løve» og «prinsesse» (som singh og kaur betyr på sanskrit), og at det er kult.
Mye kulere enn hijab, kippah eller andre hodeplagg som er omstridte over hele verden.
Ingen selvfølge
Organisasjonen Unge Sikher står bak denne geniale og vellykkede omdømmestrategien.
Oppgaven deres var formidabel. For det er ikke slik at sikhismen har helt spesielle forutsetninger for å bli så populær.
Som alle religioner er den formet og preget av sin historiske kontekst. Siden den oppsto i Punjab – et område med både muslimer og hinduer – er den en reaksjon på elementer i begge disse religionene. For eksempel tar den avstand fra hinduismens kaste- og prestesystem, og fra den kraftige splittelsen mellom de ulike religiøse retningene. «Det finnes ingen hindu, det finnes ingen muslim», sa grunnleggeren, guru Nanak.
Men den tar også opp i seg hinduistiske elementer som karma og reinkarnasjon. Videre er den preget av den muslimske sufismen – som sto sterkt i Punjab. Som sufiene er sikhene monoteister og opptatt av sang og vakker poesi. De legger vekt på personlig frelse som en nådeshandling fra Guds side, og på kampen mot begjær, egoisme og uvitenhet.
Ikke bare tolerant
I det hele tatt er shikismen en tolerant religion. Men ikke bare, for ingen religioner er bare tolerante. Etter å ha vært forfulgt av muslimer gjennom århundrer, har sikhene et religiøst forbud mot intim kontakt med muslimer. Halalmat spiser de ikke, uansett hvor humane slaktemetoder som er brukt.
Og selv om det er kult med turban en dag i året, er det ikke sikkert at det er så kult å være den gutten i familien som ikke får klippe håret eller skjegget når man blir 13–14 år og bare vil være som de andre på skolen.
Hadde noe sånt skjedd i Jehovas vitner eller en muslimsk familie ville noen brukt ordet overgrep.
Viktige grep
For ti år siden var det rett og slett ikke så kult å være sikh i Norge. Vaisakhi ble feiret med et fellesskapsmåltid der stort sett bare sikher deltok. Det samme gjaldt opptoget på Karl Johan, som vel var eksotisk, men ikke akkurat en folkefest.
Da tok Unge Sikher grep. Ikke bare ett, men mange små, viktige grep. De er oppvokst i Norge. De kjenner og identifiserer seg med det norske samfunnet. Noen av dem er råflinke kommunikatorer.
Da de lanserte Den norske turbandagen under festivalen vaisakhi var det ingen selvfølge at folk ville stå i kø for å prøve hodeplagget. Derfor knyttet de dagen til aksept for mangfold. Visjonen var at Norge skulle bli det beste landet å være annerledes i.
PR-strategien satt som et skudd. De unge sikhene kalte sine eldre menn for «onkler» og brukte dem som eksempler på hvor positive og tolerante eldre religiøse kan være. Selv framstår de som så avslappet når de snakker om sine egne tradisjoner, at folk ikke kan annet enn å bli sjarmerte.
Den samme effekten har det når de oppsøker Tangerudbakken og programleder Cecilie Ramona Kåss Furuset i TV-programmet Sinnsykt, som handler om mennesker med psykiske lidelser. Alt viser hvor naturlig og viktig mangfoldet er for oss alle.
Dette er selvsagt mer enn PR. Sikhismen har mye av dette i seg, men det har de fleste andre religioner også. Sikhene klarte det få andre har klart. Å overbevise Norge om at vi er heldige som har religionen deres i vårt samfunn.
LES OGSÅ: «Er jeg på byen og ser fulle folk krangle, griper jeg inn. Når du bruker turban, er du alltid edru.»
Noe å lære
Kan andre religiøse få til det samme? Muslimene er ikke i nærheten. Kristne sliter også, særlig de mer konservative. Likevel har IMI-kirken i Stavanger kommet ganske langt med Godhetsdagen, som nå feires av langt flere enn dem. Også En dag – solidaritetsmarkeringen mot moderne slaveri – har fått et visst gjennomslag.
Men dette kommuniserer likevel ikke på samme måte som Den norske turbandagen. Kanskje av samme grunn som turbandagen ikke ville fungert like godt i Punjab. Der måtte de kjempet mot årelange tradisjoner av mistenksomhet. Det preger ikke bare menneskers oppfattelse av dem, men også deres egen evne til å framstå som avslappet og tolerante.
I Norge er sikhene så ukjente at de har fått muligheten til å definere seg selv. Muslimer og konservative kristne har mange verdier som sammenfaller med sikhenes, men også sinte motstandere og avhoppere som står i kø for å fortelle om medaljens bakside.
Da blir det også begrenset hvor mange trendsettere som vil identifiseres med islam og konservativ kristendom.
Men en ting kan alle religiøse minoriteter lære av sikhene: Å gi slipp på den hangen til isolasjon som lett blir resultatet av annerledeshet. Å forstå hvor ekskluderende og avvisende den religiøse selvhøytideligheten oppfattes som. Å la seg integrere uten å la seg definere.
