Nyheter

Gudskjelov for metoo, men Joe Biden tilhører en annen kategori

Den som vil forstå visepresidentens væremåte må begynne i en annen ende.

Tidligere i april sto tre nye kvinner frem med sine historier om Joe Biden. «Det var ikke seksuelt, men han tok hånden sin rundt nakken min og begynte å gni nesen sin mot meg», kunne Amy Lappos berette. En annen kvinne, Ally Coll, mintes en episode fra 2008 der Biden, den gang visepresidentkandidat, holdt skuldrene hennes litt for lenge («for a beat too long»). En tredje kvinne, Sofie Karasek, fortalte om hvordan han plasserte pannen sin mot hennes på en måte som … vel, «ble litt mye».

Til sammen er det nå syv kvinner som har anklaget den forhenværende visepresidenten for å gå dem for nært på klingen. Ikke på seksuelt vis, det presiserer de; men for nærgående og invaderende ikke desto mindre.

Omfordelt makt

Kvinnenes historier kan tolkes på ulikt vis. Noen vil plassere dem innenfor rammen av «mektige-menn-som-tar-seg-til-rette» og applaudere hvordan metoo har satt ord på det unevnelige og omfordelt makt til de maktesløse. Andre vil lese det som et tegn på at mentalitetsendringen som er metoo «har gått for langt» og bikket over i det hysteriske.

Atter andre vil plassere det innenfor en generasjonskamp og avskrive 76 år gamle Biden som en stivnet levning fra en annen tid – «håpløst ute av takt med tidens strømninger».

Imens har talsmann for Biden, Bill Russo, gjort sitt for å plassere kvinnenes historier innenfor rammen av en politisk kampanje. Her er fortellingen at det hele er en vendetta drevet frem av «right wing trolls» fra nettets mørkeste gutteværelser («from the dark recesses of the internet»).

Golden retriever

Så er det de som sammenligner Biden med en hund («tenk deg en menneskelig Golden retriever»), som for å understreke at snusingen og nese-kjælingen er uskyldig og uten seksuelle undertoner. Og dessuten: Er ikke det å holde hender, gi trøst – og løfte babyer! – en del av toppolitikerens stillingsbeskrivelse?

Andre igjen har anført at nærhet og kjærtegn har vært Bidens overlevelsesstrategi helt siden han mistet sin første kone og deres nyfødte datter i en bilulykke i 1972. Denne erfaringen gjør at Biden gjenkjenner sorg hos de rundt seg, og svarer på denne med spontane kjærtegn og berøringer.

Rorschach test

Oppsummert: mulighetene er mange. Som i vinterens mest berømte dansevideo så kan hver og en av oss projisere hva de vil på den. Der noen ser ingenting («Er det ikke lov å danse heller nå?»); ser andre en utilbørlig mangel på botferdighet og/eller dømmekraft. De seks sekundene fra Bar Vulkan viser nøyaktig det samme i begge tilfeller, men fortellingen som bildene settes inn i er ulik.

Tilsvarende med Biden. Alle kan se at Biden er «hands on», men hva slags fortelling skal vi sette de samme hendene inn i? Her kollapser ofte samtalen, fordi den bakenforliggende rammefortellingen forblir innforstått og uuttalt. Dertil hjelper det ikke at ord lades forskjellig. Ta et ord som «utidsmessig» – har det en negativ eller en positiv valør?

Ikke i synk

For noen er det bortimot en forbrytelse å være ute av takt. Andre igjen oppfatter det som en hedersbetegnelse å være en «tidsforræder». Vi har et ord for det som til enhver tid er «à jour» med strømmen, sier de, vi kaller det drivved. At Biden er avleggs og «ikke i synk» er i så måte ikke en anklage som hefter ved Biden. Det er anklage som hefter ved samtiden; en samtid hvor det regnes som suspekt og invaderende å «holde skuldrene litt for lenge».

Fortellingen om Bidens hender, hva de betyr, og hva de sier om tiden vi lever i, er mange – noen er gode, de fleste er dårlig. Selv vender jeg tilbake til bildet av den sønderknuste Joe Biden som akkurat har mistet kone og barn, men hvis fire år gamle sønn, Beau, på mirakuløst vis har overlevd den samme ulykken.

«I den første tiden etter ulykken var det i praksis Beau som oppdro meg», fortalte han i et intervju med Stephen Colbert i 2015, mens han knuget hendene. Tre måneder i forveien hadde den samme Beau, nå 46, tapt for kreften. «Faith sees best in the dark», la Biden til.

I sorgens tegn

Jeg tror dette er nøkkelen til å forstå Bidens nærgåenhet. Gudskjelov for metoo. Gudskjelov for tidsforræderne. Og Gudskjelov for all verdens Golden retrievere. Men Joe Biden tilhører en annen kategori. Den som vil forstå visepresidentens væremåte må begynne i en annen ende. Med mannen som formes i sorgens tegn.

«Sorgen er et hardt materiale», skriver Lars Saabye Christensen. Det er sant, men Joe Biden minner oss om at den kan omsettes i noe mykt; i noe empatisk og innsiktsfullt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter