Om kvelden bare noen timer etter at en utvidet Solberg-regjering var presentert, feiret Trine Skei Grande og andre Venstre-profiler på homopuben London i Oslo. For Grande var blitt likestillingsminister – og statsråd for skeives rettigheter.
Men for mange i Venstre var også markeringen mer enn feiring av stolt historie. Den var høyst påkrevd for å hilse til eget grunnfjell: Blant unge, liberale velgere som over år har inntatt partiet, er det ikke like populært at KrF er på plass i regjeringen.
De frykter for velgertekket når partneren KrF har vist seg som abortpartiet. I en flertallsregjering må nemlig partiene stå opp for hverandre og for politikk de egentlig ikke liker. Som motvekt mot KrFs familiepolitikk kan Venstre nå komme til å svinge seg som likestillingsaktivist.
LES OGSÅ: Slik risikerer KrF å måtte stemme mot egne forslag
Frp-trøbbel
I Venstre-toppen gir man flere analyser av hvorfor partiet nå ser totallet på gallupene. En av dem er nettopp debatten om KrFs abortsak. Når Venstres landsstyre møtes denne helgen, står de i et velgerdrama som nå er langt større enn KrFs sak. På sentralt hold antas det fjorårets ja til regjeringssamarbeid med Frp fortsatt slår inn.
Før Venstres ja antok enkelte strateger at partiet kunne tape opptil 30 prosent av medlemsstokken. Kalkylen var dramatisk – men dette skjedde ikke. Plattformen fra Jeløya ble etterpå opplevd så god på mange felt at mye frykt forsvant.
LES OGSÅ: Vårt Land mener: NRK lot sjansen til en nyansert samtale om porno gå fra seg.
Krangel, også
Men Frp-valget sitter i. Mang en lokalavis har fortalt om kommunestyremedlemmer som har avsluttet innsatsen. Partiet strever atskillig mer med å stille lister til høstens lokalvalg enn ved forrige korsvei. Når lokale profiler uttaler at de ikke lenger er med, svekker det entusiasme blant gjenværende ildsjeler og tradisjonsvelgere.
En tredje grunn er overdoser av sentral «krangel»: Spetakkelet omkring partileder Grande og Abid Q. Raja var fint lite populært på grasrota, spesielt i Distrikts-Venstre. Der er det latent skepsisen mot topper som stjeler oppmerksomheten.
Elitistisk
Det er nettopp hva Venstre-folk lokalt gremmer seg over: Venstre får ikke vist frem politikken sin. For Venstre-statsrådene har det tatt tid å jobbe seg inn, men Venstres regjeringsseire er heller ikke lette å selge til et bredt politisk publikum.
Den nye Granavollenplattformen skal ha blitt forsterket med miljøgrep, men grønn debatt er mer og mer blitt en ordkamp om klimamål, teknikk, avgiftsgrep og gasser. Venstre strever med miljøfortellingen på «1-2-3» – Venstres versjon er gjerne teknisk og føres blant innvidde.
LES OGSÅ:
I KrF-skyggen
KrF får mye av skylden for Venstres liv i skyggen. KrFs retningsstrid overskygget Venstres seire i statsbudsjettet. Da den nye regjeringsplattformen kom, handlet det meste om hva nykomlingen KrF hadde fått til.
Når KrF nå støter sammen med Frp om bistand skal brukes som pressmiddel for asylretur, rammer medieoppslagene Venstre også. Frps bistandspress frustrerer også i Venstres Frp-kritiske velgerland.
LES OGSÅ: Hareide-fløyen vurderer å organisere seg
Ett-tallet
Men galluptall på 2-tallet er mange hardbarkede Venstre-folk vant med. Store deler av tiden i Bondevik 2-regjeringen lå partiet så lavt. I februar 2003 var gallupsnittet 1,8.
Men nå kan turen oppover bli verre. Miljøpartiet De Grønne konkurrer friskere med velgerjakt i sentrale strøk. Det er der Venstre er avhengig av velgerstyrke i kampen mot sperregrensen. Der passer det også dårlig at partiet nå lekker voldsomt til Høyre.
Dessuten har Venstre en «ny» konkurrent. Ved neste stortingsvalg kan det være flere enn bare Venstre som taktiske, borgerlige velgere må løfte over sperregrensen for å berge Erna Solberg. Kanskje KrF også.