Sykdommens lønn er ensomhet

Mannen ved Betesda-dammen hadde vært syk i 38 år. Det er like mange år som jeg har levd. Lukker jeg øynene og ser for meg alt som har skjedd i mine 38 leveår, så tenker jeg at 38 år er temmelig lenge. 38 år er mange dager, mange netter, mange somre, mange solnedganger. For omtrent ti år siden ble jeg selv syk. Det varte bare noen år, men det ­føltes som et helt liv.

«Kyrie, anthròpon ouk echò», «jeg har ingen», sa mannen ved dammen, og svarte nok helt sant i møte med Jesus. «Kyrie, anthròpon ouk echò», sa jeg også til Gud da jeg var syk. Selv om det nok var langt fra sannheten. Men sykdom kan gi en følelse av isolasjon, av det å stå litt utenfor alt annet som skjer. Å være syk kan gi en følelse av å ikke ha noen. Og det er vel like vondt som noe annet. For mannen ved dammen var det ingen overdrivelse da han sa at han ikke hadde noen. Jesus visste han pratet sant. For setningen stoppet ikke der, mannen sa at han ikke hadde noen som kunne hjelpe han ned til vannet. Det var alltid noen som kom dit før ham. En evig nummer to, og ingen å dele nedturen med.

Synd ikke mer

Da Johannes skrev teksten, lå Betesdadammen i ruiner. Men det kan ikke ha vært vanskelig for Johannes mange år senere å se for seg de to dammene som lå ved siden av hverandre. Hvordan kunne han vel glemme alle fire sidene med hver sin rekke av søyler og den femte søylegangen som gikk mellom dammene? Dette vakre og flotte som rammet inn den brokete forsamlingen av lamme, blinde, syke, vanføre. De som nok alle kunne svart det samme: «Herre, jeg har ingen.» Johannes må ha husket luktene, ­lydene, stemningen. Tekstens hovedpoeng er nok strengt tatt at underfortellingen viser Jesu guddommelighet. Jødene var innforstått med at Gud ikke kunne hvile på sabbaten. Da Jesus sa at han på samme måte heller ikke hvilte på sabbaten, så var det ikke vanskelig å forstå hvordan Jesus så på seg selv. Men denne gangen kjenner jeg at luktene, blikkene og mumlingen visker ut alt annet for meg. Alt jeg ser i teksten er dette: Den syke mannen som ikke hadde noen.

Herre, sa mannen til Jesus. Men det er ingenting i grunnteksten som tyder på at mannen sier «herre» med annen betydning enn et slags høflig «sir». Det finnes egentlig ikke tro å spore hos mannen. Selv etter han er helbredet, vet han ikke hvem Jesus er. Denne gangen sier ikke Jesus «se hans tro», «din tro har frelst deg» eller «slik tro har jeg ikke sett før».

Men Jesus helbreder. Deretter trekker han seg unna. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»

Ensom

Det er ingenting i teksten som tyder på at mannen endte opp med å følge Jesus. Jeg vil så gjerne at teksten skal slutte med at Jesus sier: «Du er ikke så alene som du tror. Det er meg, Jesus, det er jeg som er din venn.» Om det skjedde, det vet jeg ikke. Johannes sier i alle fall ikke noe om det. Men teksten sier noe om en uforbeholden hjelp som ikke baserer seg på tro eller prestasjoner. Og selv om teksten ikke sier noe om det, så sier Levekårsundersøkelsen fra 2015 noe relevant: 16 prosent av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet. Ensomhet er vanligere blant de som er uføre, arbeidsledige, pensjonister og studenter enn blant dem som er yrkesaktive.

Det er mange som trenger uforbeholden nåde og en mulighet til å slippe å si: «Kyrie, anthròpon ouk echò.»

Karen 
Kilane, skribent og konsulent

5. søndag i åpenbarings-tiden

«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til ­Jerusalem. Ved Saueporten i ­Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde. Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en ­annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk. Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: 'Ta båren din og gå!'» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.»

Joh 5,1-15