Øker støtten til «asfaltdiakoner»

– Vi ser folk i øynene og behandler mennesker som mennesker, ikke bare som en kunde eller bruker av sosialtjenester, sier Bergfinn Sørlie, «asfaltdiakon» i Bergen.

20. desember vedtok bystyret i Bergen å bevilge penger til en ekstra diakonstilling. Til sammen øker kommunen neste år bevilgningene til diakonalt arbeid med 1,1 millioner kroner, sammenlignet med i 2018.

I dag er det 13 diakoner i Bergen. Mange av dem er finansiert gjennom kommunale midler, andre gjennom bispedømmet og menighetenes egenfinansiering.

– Kommunen ser at menighetene gjør et arbeid som lønner seg. De ser at kirken får mer sosialt arbeid ut av pengene enn andre tjenester, sier Karl Johan Kirkebø, «fastmøtende» vararepresentant for Bergen Arbeiderparti og landsstyremedlem i Åpen folkekirke.

LES MER: Inngår diakonalt samarbeid

Ser folk i øynene

Bergfinn Sørlie er opprinnelig fra Hedmark og har jobbet som diakonal sykepleier i over 20 år, blant annet ved akuttmottak i Bergen.

De siste to årene har han arbeidet som diakon i Slettebakken menighet særlig rettet mot familier som sliter, uavhengig av tro. Ifølge ham selv er han ofte ute på gaten og treffer andre mennesker.

– Jeg konsentrerer meg stort sett om de som ikke går i kirken. Som diakonal sykepleier hadde jeg kjente drapsmenn som pasienter. Jeg vil vise at jeg ser folk i øynene uansett hva de har gjort. Menneskeverd og menneskesyn er viktig å ha et forhold til, sier han.

Sørlie har blant annet vært med på å starte opp en bruksbutikk i samarbeid med KFUK-KFUM.

– Butikken er en møteplass for folk som er ensomme og som har vanskelig for å komme inn i fellesskapet. I butikken er det et krav for de ansatte å møte folk med et blikk og et nikk. Dette er fordi at folk skal bli anerkjent og sett, der kan vi gjøre en forskjell, sier han.

LES MER: Smertefullt med manglende inkludering

Motvekt

Ifølge Sørlie har Bergen kommune arbeidet mye med såkalte «fattigdomsmidler». Blant annet kan dårligere stilte få klippekort fra kommunen som gjør at barna kan gå i svømmehallen.

Problemet er at mange føler dette som nedverdigende og ser på hjelpen som «almisser».

– Mange som tar imot offentlige tjenester føler seg fremmedgjort. De må fylle ut et skjema som sier at de ikke klarer å jobbe, eller har nedsatt funksjonsevne. Resultatet er at de føler at de synker i egenverdi og blir en byrde i samfunnet.

I slike situasjoner mener han at diakoniet kan være en motvekt:

– Vi behandler mennesker som mennesker gjennom myndiggjøring, ansvarliggjøring og nestekjærlighet. Selvfølgelig har mange offentlige også med seg dette, men denne dimensjonen har en større plass hos oss, det tror jeg også det offentlige ser basert på tilbakemelding fra brukerne, sier han.

Sørlie støtter seg på biskop Halvor Nordhaugs uttalelse om at kirken i fremtiden er helt avhengig av diakoni for å bli betraktet som en viktig samfunnsaktør.

– Kjærlighetsdimensjonen i kristendommen er viktigere enn noen gang. Vi lever i verdens rikeste land, men forskjellene er større enn før. Folk sitter mer og mer inne i leilighetene sine og føler at de ikke har noe felleskap å være i, sier Sørlie.

LES MER: Trossamfunnene hjelper sine egne først

Kommunepolitiker

Arbeiderpartiets Karl Johan Kirkebø sier at Bergen kommune lenge har hatt et godt politisk og administrativt samarbeid med kirken.

– Særlig under dette byrådet har kirken blitt sett og verdsatt på en veldig god måte. Dette har medført bevilgninger langt over minimum, sier Kirkebø, som også sitter i styret til Åpen folkekirke.

Han forteller at diakonene i Bergen kalles for «asfaltdiakoner» og mener de er gode eksempler på hva man kan få til i samarbeid mellom kirke og lokalsamfunn.

– Det er noe andre kirkelige fellesråd og kommuner i Norge må skrive seg bak øret. Kirken er mer enn gudstjenester og kan bidra til å gjøre livet godt for innbyggerne. Særlig på diakonisiden har kirken spesialkompetanse, sier han.

– Kan ikke dette samtidig bety at de kommunale tjenestene ikke leverer godt nok, dersom kirken må steppe inn?

– Det er ikke tilfellet for Bergens del. Dette er et supplement som er med på å gi mer enn bare nødvendig livshjelp som hus, mat og klær, sier han.

LES MER: Kriger om diakonalt sykehus

Gammel tradisjon

Asbjørn Vilkensen, kirkeverge i Bergen, påpeker at kirken alltid har hatt et blikk for de svake i samfunnet, men at velferdsstaten etter hvert har overtatt institusjonene som kirken har hatt.

– Diakonien har alltid tilhørt kirkens oppdrag. Diakoni er en oppsøkende virksomhet fra kirkens side. Diakoni er å bevege seg ut blant mennesker der de er, og se deres behov, sier han.

Vilkensen kan ikke forestille seg en kirke som ikke er diakonal.

– Hele kirkens vesen handler om å ha et blikk for mennesker i nød. Diakoniens grunnfortelling er Bibelens fortelling om den barmhjertige samaritan, sier han.

Nøden er nemlig alltid til stede, mener Vilkensen:

– En ting er den materielle nøden, som fattigdom, sult, sykdom og slike ting som i stor grad ivaretas av velferdsstaten, men det finnes også annen type nød som utenforskap, ensomhet, håpløshet, mangel på tro.

– Møter dere mistro på grunn av diakoniens misjonerende aspekt?

– Mennesker vi møter vet hvilket ståsted kirken har med tanke på tro og livsyn. I diakonien er likevel ikke forkynnelsen det viktigste, men å se medmenneskets behov, sier han.