Nyheter

Biskop Berggrav får hard medfart for jødeunnlatelser

Oslos biskop var ikke opptatt av de norske jødenes skjebne, forteller journalist og forfatter Marte Michelet i ny krigsbok.

Torsdag presenterer Marte Michelet dokumentarboken Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet.

Michelet er forfatteren som i 2014 gav ut den prisbelønnete dokumentarboken Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust.

I høstens bok får en sentral kirkeleder under verdenskrigen, Oslos biskop Eivind Berggrav, har medfart. Opp fra et rikt kildemateriale tegner Michelet et bilde av en biskop som startet som svært tyskvennlig da naziztene okkuperte Norge våren 1940, men som så ble en motstandsmann – men som ikke viet de norske jødene stor oppmerksomhet.

Var tyskvennlig

Med utdrag fra boken tegnes dette bildet:

«Allerede en uke etter invasjonen manet Berggrav det norske folk til ro. «Er vi okkupert, så tar vi konsekvensene», sa han i en radiotale i NRK tirsdag 16. april 1940.»

«Berggrav dro også ut til Nordmarka i Oslo sammen med tysk militært personell og stilte seg opp med en ropert i skogkanten for å få norske frivillige til å legge fra seg våpnene. Biskopen oppfordret nordmenn til å vise okkupanten tillit. Å være «vettløst mistenksomme» var intet mindre enn «dumt og skadelig, uverdig, unasjonalt, ukristelig». Og han la til: «Mange har også meget av godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne.»

I en fotnote skriver Michelet at Berggrav, etter krigen, hevdet at «fotografiet som senere ble brukt i tysk propaganda, der han er iført nikkers og står med en stor ropert i hånden, kun ble tatt «hyggelig til erindring», og at han ikke hadde ropt noe som helst».

Liten interesse

Senhøsten 1940 skiftet Oslos biskop ståsted, skriver Michelet: «Biskop Berggrav var med ett transformert fra samarbeidspolitikkens fremste talsmann til sentralt plassert motstandsmann.»

I Hva visste hjemmefronten? avdekker Marte Michelet at som motstandsmann var ikke biskop Berggrav særlig opptatt av folkegruppen Adolf Hitler ville utrydde: jødene.

Hun skriver:

«Biskopen skrev en hel rekke erindringsbøker. De første krigsmemoarene hans har tittelen Da kampen kom. Noen blad fra startåret og utkom i 1945. Berggrav var opptatt av å rette opp inntrykket av at han hadde vært altfor tyskvennlig i den første tiden av okkupasjonen, og boken består av «autentiske» dagboksnotater som skulle vise at han egentlig var på riktig side hele tiden.»

«Boken inneholder et angivelig dagboksnotat fra 22. mai 1940, på cirka en og en halv side, der Berggrav kommer inn på jødene. Det begynner slik: «I de siste 8 dagene har mange presset på at en skulle intervenere og hindre forskjellige dumheter som tyskerne begår. Det dreier seg f.eks. om en åpenbart begynnende jødeforfølgelse.»

Berggrav skriver at han har fått kjennskap til «en skriftlig rapport om at noen jøders radioapparater uten videre ble beslaglagt og avhentet». og at «man i Sarpsborg hadde fått slått opp gule plakater på vinduene: Judengeschäft».

På et møte i Fredrikstad 19. mai 1940 skal lokale prester ha sagt til Berggrav «at det var en voksende bitterhet mot sånt i befolkningen, og at noe burde bli gjort». Og han skal ha gitt dem følgende svar: «Til dette har jeg sagt at jeg ikke finner at det er vår sak å hindre tyskerne i å begå dumheter, hvis de derved avslører sine sanne hensikter.»

Det kan være at denne utvekslingen faktisk fant sted. Men teksten bærer unektelig preg av å ha blitt skrevet i ettertid. For det første var Berggravs veldokumenterte holdning de første månedene av okkupasjonen at tyskerne ikke var så ille som alle skulle ha det til. Han var ikke opptatt av å «avsløre deres sanne hensikter», men av «samarbeidsplikt». For det andre finnes ikke denne delen av dagboken i originalen. Det originale dagsbokmanuskriptet, som Berggrav lot sin sekretær skrive inn på skrivemaskin og høsten 1940 sendte med hemmelig bud til den svenske utenriksministeren, ligger i det svenske Riksarkivet i Stockholm.

«Disse papirer må jeg ikke bare for min egen skyld men for historiens skyld skaffe ut av landet snarest», skrev Berggrav i følgebrevet til den svenske utenriksministeren. Men i papirene han sendte over til Sverige, eksisterer det ikke noe dagboksnotat for 22. mai. Det eksisterer ingen oppføringer for mai måned overhodet. Mens det finnes dagboksnotater fra månedene før og etter. Dersom han faktisk skrev dagbok i mai 1940, er det svært underlig at han ikke sendte den delen med til Stockholm samme høst.»

Stor skepsis

Michelet mener man må «betrakte Berggravs gjengivelse i 1945 med stor skepsis. Det vi kanskje heller kan utlede, er en forsvarstale, konstruert etter krigen da jødeutryddelsens gru til fulle kom for dagen. Notatet skulle vise at Berggrav så visst hadde tenkt på jødene, men at han med vilje hadde vært taus. Gjennom å protestere mot «dumheter» begått mot jødene, fortsetter det angivelige notatet, «blir vi Hitlers håndlangere ved å forhindre slike feil som forbitrer nordmennene mot det tyske nazivesen. Jeg sa til presten Günther: Det er bedre for den norske marg å bli stålsatt ved tyske overgrep, enn å bli svekket ved tysk forekommenhet. Man kan på en måte si: Jo verre, desto bedre».

Forklarte holdning

Etter krigen forklarte Berggrav seg med oppsiktsvekkende ærlighet om hvorfor det ble sånn, og hvorfor han fikk med seg bispekollegiet på at det var best ikke å si noe om jødene, skriver Michelet.

«Det redegjorde Berggrav for i skriftstykket Da Kirkens grunn ble til, som han skrev i 1948. Dette er et enestående tilfelle i krigslitteraturen, der en sentral aktør forklarer seg åpent om de taktiske avveiningene som ble gjort rundt å tale eller tie om jødenes sak. Det gir oss derfor et sjeldent og viktig glimt av et resonnement som helt åpenbart var utbredt, men som få andre ville snakke om etter krigen:

«Det var etter mitt skjønn ikke nødvendig for oss å dra det yderst eksplosive jødemoment inn i den norske kirkes oppgjør med Nazistaten, vi ville bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare.»

Jødene uglesett

Michelet forklarer at «Å forsvare jødene var med andre ord en risiko det ikke var verdt å ta. Derfor lot kirken være å protestere mot jødeforfølgelsene våren 1942. Ikke fordi kirken ikke fulgte med på opptrappingen, eller ikke forsto jødenes utsatthet, men fordi det var utaktisk.

Hvorfor var det slik? Hvorfor anså Berggrav jødeforfølgelsene som ytterst eksplosiv materie? På hvilken måte ville et forsvar for jødene kludre til de rene linjene? spør Michelet – og svarer selv:

«Svaret er ganske enkelt at jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til. Og disse holdningene strakte seg langt inn i den organiserte motstandsbevegelsen.

Roser MF-teolog

I boken trekker Marte Michelet fram en teolog, som hun berømmer for å ha vist vilje til å granske Den norske kirkens respons på jødeforfølgelsene: «Torleif Austad er den som fremfor noen har gransket, og en av få som har vist noen interesse for forhåndsvarsler om jødedeportasjonene.»

Austad er professor emeritus fra Menighetsfakultetet. I boken Dømmekraft i krise? Holdninger i kirken til jøder, teologi og NS under okkupasjonen, fra 2012, skriver Austad at «Det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene.»

26. november 1942 ble 767 norske jøder fraktet med Donau til Tyskland, og videre til Auschwitz. Bare et fåtall overlevde Holocaust. De norske jødene ble høsten 1942 samlet sammen av norsk politi.

Mobiliserte ikke

– Jeg regner det som svært sannsynlig at Oslo-biskop Eivind Berggrav visste om den forestående aksjonen mot jødene. Det kan virke som om han valgte ikke å mobilisere kirken i en redningsaksjon av taktiske årsaker, sier Marte Michelet til Vårt Land.

Hun mener Berggrav må ha blitt advart om at jødene skulle arresteres og deporteres måneder før dette faktisk skjedde. Biskopen satt da i husarrest, men hadde besøk av personer i motstandsbevegelsen som visste om deportasjonene, blant annet den sentralt plasserte tyske dobbeltagenten Helmuth Von Molkte. Han advarte andre norske motstandsfolk om deportasjonene.

– Kunne kirken ha reddet noen av jødene hvis Berggrav hadde delt denne informasjonen med noen?

– Absolutt. Det fantes prester overalt i landet, med et enormt mobiliseringspotensiale. Men det var ingen som mobiliserte prestene, sier Michelet.

Ikke-tema

Michelet skriver i Hva visste hjemmefronten? at «I perioden etter at krigen var slutt og fram til han døde skrev Berggrav flere bøker. Men jødeforfølgelsene var gjennomgående et ikke-tema for ham».

Les mer om mer disse temaene:

Bjørgulv K. Bjåen

Bjørgulv K. Bjåen

Bjørgulv K. Bjåen er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter