Mexico: Drikker brus til de stuper

– Hvorfor kjøpe vann når man kan kjøpe brus? Det er tankegangen jeg har møtt, sier Runar Sudbø Syvertsen.

Han har bodd i Mexico i flere år og skrevet masteroppgave om diabetesepidemien i landet. Få i Mexico har tilgang på rent drikkevann, mens brus og flaskevann selges på nesten hvert eneste gatehjørne.

Yngve Heiret er samfunnsgeografistudent og aktivist i Latinamerika-gruppene på Universitetet i Oslo. Han svarer kontant når Vårt Land spør om vannkvaliteten i Mexico.

– I Mexico drikker man ikke vannet i springen. Da blir man veldig dårlig.

Klasseskille

Syvertsen forteller om et klasseskille. I arbeiderklassenabolaget han bodde i, drakk folk store mengder brus, mens en overklassefamilie han besøkte hadde tatt seg råd til et dyrt vannfilter for å kunne drikke fra springen.

– Men samtidig finnes det folk fra øvre middelklasse som drikker masse brus, har diabetes, og nekter å se sammenhengen, sier Syvertsen og ler.

Tall fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) forteller at en av ti mexicanere har diabetes. I Norge er tallet nærmere en av 15.

Skremt til diabetes

Syvertsen forteller om myter assosiert med både diabetes, og brusen som forårsaker den.

– Et intervjuobjekt mente at hun hadde pådratt seg diabetes fordi kiosken hun jobbet i ble ranet. Det er en vanlig myte i Latin-Amerika at blodsukkeret ditt stiger når du blir redd, og at dette kan forårsake diabetes, sier han.

Han fant senere ut at kvinnen drakk flere bokser med brus hver gang hun var på jobb.

Magisk kullsyre

Brus er spesielt populært blant Mexicos innfødte befolkning. Runar Sudbø Syvertsen forteller at Coca-Cola lager reklamer på innfødte språk og senker prisene i fattige områder.

– Brus er ofte billigere enn vann, og når man sliter med å få endene til å møtes, velger man gjerne det billigste alternativet, bekrefter Heiret.

I tillegg har sprudlende sukkervann fått en rolle i innfødte gruppers mytologi. Mange innfødte ser på kullsyre som noe magisk, som har en helsebringende effekt. De gir det til og med til babyene sine, ifølge Syvertsen.

Helsevesenet sliter

I Norge oppsøker de fleste diabetikere hjelp relativt tidlig, og får sykdommen under kontroll. I Mexico er helsevesenet dårligere utbygd, og strever stort med å håndtere diabetesepidemien.

Enkelte diabetikere tar ikke sykdommen alvorlig før den har utviklet seg langt. Da kapper de bare av beinet, for da er det umiddelbare problemet løst, ifølge Syvertsen.

Regjeringspartiet, paven, og Coca-Cola

Coca-Cola og andre store brusprodusenter har stor innflytelse i landet.

– En framtredende Mexico-forsker sa at det er tre institusjoner som kjenner Mexico ordentlig godt: PRI (det tidligere regjeringspartiet, red.anm.), den katolske kirke, og Coca-Cola, sier Runar Sudbø Syvertsen.

Myndighetene forsøker å begrense diabetesepidemien, men gjør lite for å forbedre infrastrukturen så innbyggerne kan få rent vann. I juli skrev den amerikanske avisa New York Times om byen San Cristobal de las Casas, i delstaten Chiapas. Grunnvannet der er vanskelig tilgjengelig og blir dessuten sterkt forurenset av Coca-Cola-tapperiet i utkanten av byen.

Yngve Heiret, som selv har vært i San Cristobal flere ganger, skylder på den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA, som trådte i kraft i 1994.

– Mange steder i Chiapas hadde tidligere tilgang til vann fra elver og bekker, men disse ressursene har i stadig større grad blitt privatisert etter at NAFTA trådte på kraft.

Legger ressurser under seg

Heiret forteller at dette eksempelet gjentar seg i store deler av Mexico og det øvrige Latin-Amerika.

– Coca-Cola har lagt store vannressurser under seg, sier han.

Coca-Cola betaler lite for dette vannet, grunnet en gammel avtale som gir dem rett til å tappe mer enn en million liter om dagen. Dette er ifølge Syvertsen ikke helt uvanlig i Mexico.

– De har enorm makt over myndighetene, sier han.

Zapatistene

Yngve Heiret forteller om et stort engasjement for å sikre vannressurser, særlig i Sør-Mexico. Det er en av kampsakene til den såkalte EZLN-geriljaen, bedre kjent som Zapatistaene. Også andre bevegelser jobber for å sikre rent vann til befolkningen.

– Men disse bevegelsene opplever stadig oftere å bli kriminalisert. Statens strategi er å selge ut vannressursene, mener Heiret.