Store, besværlige Kina

Tirsdag skrev Aftenposten om frustrasjon i UD og på Slottet fordi Beijing drøyer i det lengste med å spikre et program for kongeparets statsbesøk i oktober. Noen oppfatter dette som en rå kinesisk maktdemonstrasjon.

Og når en topptung delegasjon fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité denne uken drar til Kina, er det høyst ulik vilje blant politikerne til å ta opp krevende spørsmål om menneskerettigheter under besøket, ifølge uttalelser til samme avis.

LES MER OM DENNE SERIEN: Demokratiet er under angrep

Betent fredspris

For Kina er ikke Norge noen viktig aktør, selv om landet selger billige varer til oss og store mengder laks går andre veien. En sjelden gang er likevel Norge i verdens og Kinas søkelys, som når Nobels fredspris blir kunngjort. Derfor reagerte Kina hardt og kontant da landets fremste opposisjonelle, Liu Xiaobo, fikk prisen høsten for åtte år siden.

Året før hadde kinesiske myndigheter dømt Liu til 11 års fengsel. Forbrytelsen var at han hadde vært med på å uforme og signere Charter 08, et politisk manifest med krav om demokrati og politiske reformer i Kina.

Å hedre en slik mann med verdens mest prestisjefylte fredspris ble tatt så ille opp at Kina frøs forbindelsene til Norge.

LES MER: Selger frihandel i Afrika

Normaliserte relasjoner

Oppholdet i den iskalde fryseboksen varte fram til desember 2016. Da la Norge og Kina overraskende på bordet en erklæring om full normalisering av politiske og diplomatiske relasjoner, og kontakten mellom landene på regjeringsnivå ble gjenopptatt.

I en felles uttalelse med Kina uttrykte norske myndigheter både full respekt og forståelse for Kinas suverenitet og territoriale integritet, og for landets «utviklingsvei og sosiale system».

Dessuten lovet Norge å legge stor vekt på Kinas «kjerneinteresser og hovedanliggender», og å «ikke støtte tiltak som undergraver dem, samt gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade på de bilaterale forholdene».

Kritikere mente avtalen var et knefall for Beijings maktkjør, der norske myndigheter gav avkall på viktige prinsipper og muligheter til å kritisere Kina som et av verdens mest repressive regimer.

LES MER: Giganter på godfot

Frihandelsavtale nærmer seg

Allerede i april i fjor ble statsminister Erna Solberg mottatt med pomp og prakt i Beijing, og nå er belønningen for det varmere samarbeidsklimaet på vei. Da utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) nylig møtte sin kinesiske kollega Wang Yi, sa nemlig den kinesiske utenriksministeren at det var på tide å sette opp tempoet i forhandlingene om en frihandelsavtale mellom Kina og Norge.

En slik avtale var nær ved å bli realisert i 2010 da Trond Giske (Ap) styrte næringsdepartementet, før tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo lammet de diplomatiske relasjonene.

For næringslivet lyder ordet frihandelsavtale som penger i kassen, og kanskje er det ikke overraskende at de mest næringsvennlige partiene Høyre og Frp, med Ap like i hælene, er de som virker minst lystne på å være «uhøflige gjester» og snakke høyt om problemer med menneskerettigheter, tros- og ytringsfrihet på besøk i Kina.

LES MER: Driver massiv kontroll

Ulik maktrelasjon

Mens Norge har vel 5 millioner innbyggere, runder Kina snart 1,4 milliarder. En Kina-kjenner som forfatteren Torbjørn Færøvik mener «lille og naive Norge» ikke er noen match for giganten Kina, et diktatur som opptrer stadig mer offensivt på den globale arena.

Kinesiske selskaper legger også i økende grad inn anbud på norske anleggskontrakter. Sichuan Road and Bridge Group (SRBG) fikk tilslaget for bygging av den 1,5 kilometer lange Hålogalandsbroen i Narvik, men der har mye gått galt og forsinkelsene er enorme. Likevel skal det kinesiske selskapet også bygge nye Beitstadsundet bro mellom Steinkjer og Verran.

Det handler om kinesiske giganter som med muskuløse og statlige kapitalmuligheter i ryggen har stor appetitt på å få en bit av de mange hundre milliardene som skal investeres i norsk vei og bane de neste årene.

Dempet internasjonal kritikk

Kinas enorme økonomiske og politiske tyngde svekker tilsynelatende det internasjonale samfunnets vilje til kritikk av landets manglende respekt for grunnleggende menneskerettigheter. For tross omfattende knebling av tros- og ytringsfrihet, lar mange seg imponere av landets enorme vekst, som har fått hundrevis av millioner ut av fattigdom.

Listen over kritikkverdige forhold er likevel lang, og noen av de verste overgrepene skjer i Xinjiang-provinsen, der Kinas muslimske uigur-minoritet hører hjemme. Myndighetene anklager uigurer for å stå bak terrorangrep i og utenfor provinsen, og benekter iherdig anklagene om at millioner av uigurer og andre kinesiske muslimer holdes fanget i interneringsleirer og omskoleringssentre.

Omfattende overvåkning

Vaktbikkjer som Amnesty International og Human Rights Watch melder om en urovekkende utvikling med mer overvåkning og mindre rom for kritiske ytringer og fri religionsutøvelse i Kina under den mektige president Xi Jinping.

Ikke minst blir elektronisk overvåkning et stadig mer kraftfullt redskap i ettpartiregimets bestrebelser på maksimal kontroll over borgerne og meningsdannelsen i det enorme riket. Selv mektige Google føyer seg, ved angivelig å komme kinesiske myndigheter i møte med en ny søkemotor som gjør det lettere å utøve sensur.