Fra plikt til selvrealisering

Lørdag fortalte Vårt Land om at hva som kan være et «kall» har fått en åpnere betydning. Mens stadig færre kristne føler seg kallet til å reise rundt i landet for å plante menigheter, har det lenge vært en kjent sak at stadig færre også føler seg kallet til å reise utenfor landegrensene.

Kallsdato

I 2017 var det 150 år siden Lars ­Skrefsrud startet ­Santalmisjonen, og Vårt Land skrev i den anledning at misjonsorganisasjonene sender færre misjonærer enn noen gang.

Ingrid Eskilt er førsteamanuensis ved Ansgar teologiske høgskole og har sett nærmere på kallsforståelse, særlig i misjonssammenheng. Hun forteller at det å være misjonær hadde en helt annen status for 50 år siden enn i dag, også i det sekulære samfunnet.

– Kristendom ble akseptert og respektert i større grad. Man hadde en oppfatning om at dette var mennesker som reiste ut og gjorde gode ting. De var helter på en annen måte enn i dag.

Derfor kan det virke som at misjonærene av den gamle skolen også hadde større behov for å få kallet sitt bekreftet, ifølge Eskilt.

– De hadde nesten en dato på når de ble frelst og når de ble kalt. I dag vokser nok ting frem mer gradvis, som en overbevisning, forteller hun.

LES HOVEDSAKEN: Forståelsen av hva som kan være et kall er åpnere enn før.

Kappe og frø

Som en del av doktorgraden sin intervjuet Eskilt tre generasjoner misjonærer om hvordan de opplevde kallet sitt. Den første generasjonen dro ut rett etter 2. verdenskrig, den andre var den såkalte 68-generasjonen som reiste ut på slutten av 60- og starten av 70-tallet, og den siste var generasjon X som reiste ut på 90-tallet.

– Med 68-generasjonen skjedde det noen endringer. Det handlet om flere ting, men først og fremst om forståelsen av lydighet og autoritet. Alle var enige om at man kunne lese Bibelen og føle på et kall fra Gud om misjon. De eldste sa de «adlød en ordre», de yngste kunne si «Gud spurte om jeg ville». De eldste var mye mer lydige mot ytre autoriteter. De opplevde at Misjonsforbundet ba dem om noe som var en del av Guds kall, mens de yngste kunne si at «hvis jeg skulle være lydig mot Gud, måtte jeg være lydig mot det jeg opplever Gud har gitt meg av nådegaver».

Med bilder brukt fra Bibelen, beskrev de eldste kallet som en kappe som ble lagt over dem. De yngste så derimot på kallet som et frø som gradvis vokste frem som en overbevisning.

Bred forståelse

Med tiden har også lojaliteten ovenfor de forskjellige misjonsorganisasjonene blitt tonet ned.

– De eldste var generalister. Selv om de var utdannet pastorer bygget de hus om det var det de ble fortalt. Det førte til at de hadde en helt annen identitet knyttet til organisasjonen, og kunne ikke reist med noen andre. De yngre var derimot overbevist om hva de skulle jobbe med, og søkte da etter organisasjoner som drev med det. Der var organisasjonen mer et instrument for det de selv var overbevist om, forteller Eskilt.

Santalmisjonen hadde mellom 40 og 50 misjonærer da organisasjonen slo seg sammen med Det norske lutherske indremisjonsselskap i 2001. I dag har Normisjon 22 misjonærer. En av dem er Erik Bøhler og kona hans Kristin. De reiste ut for første gang til Butan i 1983 og andre gang til Nepal i 2002, der de fortsatt er.

– Jeg har alltid hatt en forståelse av eller en tanke om at jeg skulle reise ut og være misjonslege. Kall er et veldig svært tema, og det gir jo masse assosiasjoner. Jeg tenker at vi som har en kristen tro får tro at Gud har satt oss her på jorda fordi han ønsker å ha oss her, det gjelder oss alle.

LES MER: Stadig færre misjonærer

Ingen plikt

Bøhler pleier å bruke det Gud sa til Abraham i Første Mosebok når han skal forklare kallet sitt:

– Jeg skal velsigne deg og du skal være til velsignelse for alle folkeslag. Det er den bredeste og beste måten å si hva et kall er. Vi går i hans gode fotspor, om vi holder oss i Norge, Nepal eller andre steder.

Han har aldri opplevd kallet som en plikt.

– Jeg har og vi har fremdeles en sterk opplevelse av å være der vi tenker at Gud vil at vi skal være og det gir en veldig viktig trygghet og trivsel. Plikttanken slo nok mer inn hos de misjonærene som dro før oss.