I dag oppsummerer KrF første stortingssesjon som uavhengig opposisjonsparti. Konklusjonen vil være at KrF har hatt stor makt og tidvis fått sjeldent mye medieoppmerksomhet.
Men internt i partiet er det mange som sørger over at det så altfor sjelden handler om saker som er viktige for dem selv: Klassiske verdi- og livsvernsaker. Og de nye, hverdagsnære skolesakene, som de har investert så mye i. Altså feltene som kan bygge KrFs profil i velgerjakten.
Løpe til KrF
I sin parlamentariske vippeposisjon har nemlig KrF vært dømt til å avgjøre en serie stridssaker mellom blokker, næringsinteresser og distriktsinteresser. Nøkkelrollen om ambulansefly, innleie av arbeidskraft, utflagging er blant de ferskeste eksemplene.
Denne våren har pressen løpt til KrF når det er strid mellom andre partier – og det er polarisert og hett. Forslag fra Rødt, SV og Sp har skapt drama – og KrF har vært tungen på vektskålen. Tallet på såkalte representantforslag har vært rekordhøyt.
Men det var ganske så stille rundt KrF den dagen omstridt bioteknologi – inkludert spørsmål om «sorteringssamfunnet» – passerte Stortinget.
LES OGSÅ: Erna vil ha KrF med på reform-laget
Frustrasjon
I kampen om velgerne møter KrF egentlig et kobbel av «feil mikrofoner». Vårt Land har de siste månedene snakket med flere KrF-ere som er frustrert over at selve verdipartiet KrF får så få sjanser. Enkelte frykter at den nye vipperollen etter hvert vil – som det blir sagt – «slite dem helt ut» når de skal si ja og nei til andres saker.
Denne opplevelsen kommer samtidig med at KrF-toppene driver frem en ny strategiprosess. Marsjordren for prosessen er: KrF skal arbeide for et varmere samfunn, der det der tydelig kristelig forankring.
Men om blankpussing av det varme verdipartiet samler alle i KrF, så vil partiet fortsatt møte feil mikrofoner så lenge sammensetningen av Stortinget er som den er. Et verdiparti på fire prosent kan streve videre med å kjempe frem sin egen dags- orden. Og druknes i andre partiers markeringssaker.
«Fy-fy»
Der ligger det internt sprengstoff på lur. For skal KrFs rolle i rampelyset bli annerledes, kan det også handle om partiet skal bli regjeringsparti og slippe slike stadige valg.
Akkurat nå er det «fy-fy» internt i KrF å snakke om regjeringsløsninger, fordi prosessen om selve sakene skal gå først. Sentrale KrF-ere vegrer seg sterkt for å si noe eksakt om når en eventuell, ny samarbeidsdiskusjon kan starte. For «da starter presse og partifolk umiddelbart nedtellingen».
Men etter hvert kan det handle om hvordan det nye KrF skal vinne sine saker. Om KrF var et regjeringsparti, hadde partiet fått tilgang til ny regi og teknikk.
Tyngre utsalg
I en flerpartiregjering utkjempes det harde slag som presse og opposisjon gjerne ikke aner noe om. Men markeringer og seire blir forhandlet. Regjeringspartier får sine avtalte scener i offentligheten, der hjertesaker lanseres og departementets kommunikasjonsenheter bidrar til utsalget. Med friere bane for egne seierssaker blir det lettere å unngå feil mikrofoner.
I regjering kan man også ha rollen som bremsekloss – og stoppe fremstøt fra de store. Men små regjeringspartier må også ta ansvar for helheten og andres feil. Og med ansvar følger også faren for ødeleggende regjeringsslitasje og omdømmetap. Historisk rammer dette små partier hardere enn de store.
Valgkvaler
Sentralt i Høyre og Venstre tror man KrFs strevsomme erfaringer med vipperollen vil bringe dem nærmere et aktivt valg om samarbeidsvei. Men de tar ingen løsning for gitt. At sammensatte KrF har vanskeligere enn dem for å ta et slikt valg, er de i alle fall sikre på.