Refser Frp-dekning

– Ja, det går en grense for hva som er moralsk akseptabelt i den politiske debatten. Men hvis dét blir alt vi diskuterer, så skader det debatten, sier Kjersti Thorbjørnrud, medieforskere ved Institutt for samfunnsforskning.

Hun advarer mot et debatt­klima der motpartens intensjoner stadig trekkes i tvil.

– I det siste har det vært altfor mye slik moralisering og altfor lite diskusjon av sak, særlig på innvandringsfeltet, sier Thorbjørnsrud.

Dekningen av Sylvi Listhaug, Fremskrittspartiet og deres tilhengere er et eksempel på at også pressen synder her, mener hun.

LES OGSÅ: Eks-muslimer støtter Listhaug

Sylvi Listhaug

Mandag skrev Vårt Land om folk med innvandrer- og muslimsk bakgrunn som støtter Frp.

Shurika Hansen fra Resett og Cemal Knudsen Yucel fra Ex-Muslims of Norway hevdet pressen gjerne er mer opptatt av å sette merkelapper på Listhaug, Frp og deres tilhengere enn å lytte til hva de faktisk sier.

De var hovedtalere på støttemarkeringen for Listhaug foran Stortinget kort tid før hun måtte trekke seg som justisminister. Begge reagerte på at journalistene blant annet prioriterte en enslig nazihilsen i folkemengden foran at hovedtalerne hadde innvandrerbakgrunn fra muslimske land og hva de sa i talene sine.

Kjersti Thorbjørnsrud er enig i kritikken:

– Dekningen av støttemarkeringen var preget av at journalistene hadde bestemt seg på forhånd. De var ikke nysgjerrige. Det er en journalistisk dyd å dekke det som er uventet og ikke passer inn i det vante bildet. At tre minoritetspersoner taler til støtte for Listhaug, ville jeg
tenke er journalistisk interessant. I stedet overses de totalt. Da kan jeg forstå at de vil tenke at pressen er forutinntatt, for sånn ser det også ut.

Det var i Minerva i mars at forskeren først hevdet at journalistene hadde vært «for lite nysgjerrige på Listhaugs støttespillere» – og at pressen har vært lite velvillige i sin gjengivelse av Listhaugs uttalelser.

LES OGSÅ: – Innvandrere tilpasser seg norske verdier

«Guilt by association»

Mange ristet på hodet da Sylvi Listhaug, etter å ha trukket seg som justisminister, uttalte at det hadde
vært en «ren heksejakt, der målet har vært å kneble ytringsfriheten». Jurist Anine Kierulf var blant dem som avviste påstanden.

Kjersti Thorbjørnsrud mener derimot at uttalelsen kan forstås på en annen måte, hvis man glemmer jussen et øyeblikk og heller kaster et sosiologisk blikk på dette med ytringsfrihet:

– Vi kan heller snakke om et ytringsklima eller ytringsrom der det kan oppleves stigmatiserende å mene «feil» ting. Da kan det nok hende at det å støtte Frp og Listhaug ikke oppleves så veldig enkelt. Blant annet fordi man opplever å bli slått i hartkorn med holdninger som man egentlig ikke støtter. Det er veldig ubehagelig å oppleve, sier hun, og legger til:

– Det er pressens oppgave å sørge for at det ikke blir sånn. Da må journalistene være etterrettelige og presise, ikke drive med «guilt by association».

– Kjenner Hansen og Yucel på noe slikt, tror du?

– Jeg tror særlig Shurika Hansen, som minoritetskvinne og kommentator i omdiskuterte Resett, konfronteres med at hun ikke kan omgi seg med slike mennesker og holdninger, for da diskvalifiserer hun seg som minoritetsstemme.

Moralsk debatt

– En del Frp politikere synes å kjenne på en mistro, iblant også bitterhet, overfor pressen. Noen vil mene de spiller «offerkortet» i tide og utide. Mener du at det snarere springer ut av virkelig eksklusjon?

– Jeg tror de kjenner på det, ja, og at det bunner i en ekte følelse av fremmedgjøring. Husk at det sosialt sett er ganske stor avstand mellom de fleste journalister og Frp-folk, for ingen journalister identifiserer seg med Frp. Samtidig er det klart at dette kan brukes strategisk. Både Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug skjønner spillet og vet å skape ramaskrik. Hvis mediedekningen av dem er upresis eller bare er et moralsk utbrudd, kan de spille på det, sier Thorbjørnsrud.

Medieforskeren advarer mot de demokratiske følgene av å la slik mistro vokse: «Hvis man får en polarisering der man mistenkeliggjør hverandres dypere­liggende moral, har man ikke lenger tilliten som skal til for å kunne diskutere hverdagspolitikk», sa hun til Minerva i mars.

– Selvsagt oppstår det ekstreme
bevegelser som ikke kan behandles som hverdagspolitikk, men pressen må passe seg for å bidra til polarisering ved å rope «ulv, ulv» hele tiden, utdyper Thorbjørnsrud.

Hun mener man må passe seg for å mistenkeliggjøre og patruljere utspill, for å plassere folk på «rett» eller «gal» side.

– Hvordan skal man da forholde seg til et parti som ofte argumenterer med identitet, for eksempel i debatten om ungdomskriminalitet i Groruddalen, og så blir såret over at deres moral trekkes i tvil?

– Spørsmålet er hvor grensen går mellom å kategorisere eller mistenkeliggjøre mennesker ut fra bakgrunn eller egenskaper, og å kunne snakke om innvandring. For er man på feil side hvis man peker på at ikke bare fattigdom, men også innvandring av mennesker med en bakgrunn som gir små ressurser i dagens Norge, kan spille en rolle? Eller at faktorer som syn på likestilling og familiens rolle har med kultur å gjøre, spør Thorbjørnsrud.